Bloggen skal jo i grunn gjenspeile mitt liv som ung mamma, men jeg merker at jeg ikke klarer å være like åpen og personlig som jeg har vært tidligere. Det blir liksom bare alt det positive som blir delt, og det blir satt opp en fasade som ikke alltid er 100% virkelighet. Regner med at de aller fleste skjønner dette, men jeg vil bare påpeke det uansett. Jeg har ingen intensjon om å pynte på sannheten, men det er jo heller ikke alt som egner seg å dele offentlig. Og jeg vil som oftest bare være positiv, selv om det til tider kan virke falskt også.

For å roe ned nysgjerrigheten som jeg kanskje skapte der, så må jeg bare si at det ikke har skjedd noe spesielt. Men jeg har bare savnet å skrive ned akkurat det jeg føler og tenker, og faktisk dele det her inne. Å skrive gjør jeg litt hver eneste dag, men det er akkurat det å få delt det som jeg har en slags sperre for. Det har vært så enkelt for meg å dele alt om graviditeten, fødselen og de gode dagene i tiden etter. Jeg klarer også å legge ut bilder av Theodor i fleng, men det å legge ut av meg selv.. Det har av en eller annen grunn blitt vanskeligere. Det synes både her inne og på Instagram. Det samme gjelder å skrive om meg selv. Når jeg da ikke tør å skrive om noe annet enn Theodor, så virker det sikkert som om at jeg ikke bryr meg om noe annet heller.

Jeg bryr meg desidert mest om Theodor, men det betyr ikke at jeg ikke interesser meg for andre ting også. Jeg er jo fortsatt en helt vanlig person med tanker, meninger og følelser. Jeg har en fortid som inkluderer bl.a depresjon og angst. Noe jeg egentlig skjemmes over, samtidig som at jeg synes det er verdt å skrive om det. Noen har sikkert opplevd mye av det samme, og andre som ikke har det, trenger i grunn forståelse for hvordan det er. Ungdomstiden er ikke alltid lett, og teknisk sett er jeg vel fortsatt bare en ungdom. Selv om at jeg da ikke lever en normal ungdomstid lenger.

Det jeg prøver å si, er at hvis det er ønskelig for noen som leser bloggen min, at jeg skriver om mer enn mammalivet og Theodor - så fortell meg det gjerne. Det er så mye mer jeg vil skrive om og dele her inne, men jeg klarer det bare hvis det er noen som vil lese det. Det meste har jeg egentlig lagt bak meg, og synes er litt skummelt å ta opp igjen nå. Det er også sårbart for meg, så det er ikke noe jeg vil gjøre hvis jeg får kritikk for det. Sånn sett er jeg veldig feig, og trenger litt hjelp for å klare å gå utenfor min egen komfortsone. Har uansett ikke noe særlig med hverdags-innlegg å komme med nå, siden dagene er stortsett veldig like for tiden.

Åh, det er såvidt jeg klarer å publisere dette innlegget.. Vurderer også å bare slutte med bloggingen, samtidig som at jeg synes det er vanskelig å gi helt slipp. Jeg trodde jeg var mer selvsikker nå som jeg har blitt mamma, men egentlig så føler jeg nesten en motsatt effekt. Muligens fordi jeg føler det er enda lettere å bli dømt nå. Eller så er jeg bare helt på bærtur.

I går ryddet jeg litt i bildene mine, og når jeg kom til de fra barseloppholdet, kom jeg på at jeg aldri la de ut på bloggen. Det var egentlig meningen, men jeg glemte det bort av en eller annen grunn. Så dette innlegget har bare ligget som "utkast" i flere måneder. Derfor blir det nå litt mimring tilbake til Theodor sine første dager som verdensborger!

På grunn av keisersnittet, så ble jeg anbefalt å være på barsel i 4-5 dager. Jeg var der i 4 dager og synes det var mer enn nok. Men jeg trivdes faktisk der, og hadde ikke akkurat noe hastverk med å komme meg hjem. Synes det var behagelig med den roen som var der. Når vi omsider dro hjem, så følte jeg meg klar for det og gledet meg til en annerledes hverdag som mamma!

Dagen etter fødselen følte jeg meg naturligvis som en skikkelig nybegynner, og var litt redd for å gjøre noe feil med Theodor. Jeg spurte jordmødrene og barnepleierne om alt mulig. Til og med om "dét og dét" var greit. En av de sa tilslutt "det bestemmer du helt selv, det er jo ditt barn". Måtte le litt av meg selv da. Men dag 2 og resten av oppholdet, så var det som om noe skjedde. Jeg ble selvsikker og følte jeg visste akkurat hva jeg skulle gjøre. Jeg trengte ikke særlig hjelp etter det, men det var likevel betryggende å vite at barnepleierne var i nærheten.

Rolf Martin var også der sammen med oss noen timer hver dag. Da ble det selvfølgelig en del bleieskift på han! Selv var jeg litt skrøpelig etter keisersnittet og hadde vondt, men var oppe og gikk så fort jeg var i stand til det.

Vi fikk også besøk av familie og venner hver dag. De første møtene måtte selvfølgelig dokumenteres!

Jeg må virkelig begynne å følge med på værmeldingen, for jeg blir like paff hver gang jeg våkner i en stekeovn. Og hver gang er jeg så trøtt, at jeg nesten ligger å ønsker at det heller var regn og kjølig vind. Men når jeg først kommer meg ut og kjenner sola, så er det faktisk verdt å våkne med heteslag. Skulle bare ønske at jeg kom meg opp tidligere, og fikk med meg enda mer av en dag som dette.

Denne fine søndagen har vi tilbringt hos svigermor. Synes det er så idyllisk der om sommeren, og storkoser meg der! Vet at Theodor vil vokse opp med samme oppfatning. De neste somrene kan han bl.a leke i hagen, plukke rips, lage bål i grillkøta og dra ut med båten for å fiske!

Vi spiste også helt fersk fisk, noe av det beste jeg vet om! Må begynne å lage fisk selv også.. Synes det er så fantastisk godt, og håper Theodor også vil like det når han blir større.