Det beste med Cuba er strendene. Nå har jeg ikke sett alle strender i hele verden men kan tørre å påstå at strendene i Varadero er de vakreste som finnes. Sanden er nesten helt hvit og så delikat at det kiler om du lar den skli mellom fingrene. Havet er varmt men krystallklart så selv om det ikke kjøler deg ned gjør det virkelig godt for både kropp og sinn. Og selv etter 3 måneder klarer jeg fremdeles ikke bestemme meg for om det er grønt med blåskjær eller blått med et grønt skjær.
Mine siste to-tre uker i Havanna var virkelig bittersøte. Jeg hadde en sterk hjemlengsel og skammer meg ikke over at jeg var drittlei av ekkel mat og forfalte bygninger... Men allerede ti dager senere har jeg begynt å lengte tilbake. Jeg la igjen en del av meg i Cuba og jeg lover meg selv at en dag skal jeg sitte under en kongepalme å spise en mango så syrlig og søt at den lar munnviken renne og tårene tørke. Jeg vet det sies at en burde reise til Cuba nå før det endrer seg, men etter min mening stemmer ikke dette helt . De som bor på fine hotell og kjører gamle amerikanske biler har ikke nødvendigvis sett Cuba uansett. Det som er så umåtelig urettferdig er at det vakreste i Cuba er sperret for Cubanere, mange strender for eksempel eies av hoteller og de eneste kubanerne som slepper inn er unge vakre jenter med eldre rike turister rundt halsen. Naturen, musikken og livet vil ikke dø selv om standaren heves og folk ikke sultes lenger. Og det er det som må endres. Cuba er som et ødelagt paradis som med tiden kan bli rene himmelen.
Men inntil jeg sitter på Malecon igjen skal jeg nyte godene av å være født i verdens beste land og være klar over at HER har vi det fantastisk godt.
