Hola!

Lenge siden sist! Jeg kan vel strengt talt ikke kalle meg blogger lenger, men er fortsatt veldig glad i å ta bilder å dele små glimt av livet mitt. Jeg tror jeg ødelagte det hele for meg selv, med å liksom "over do it." Balanse er viktig og for meg er det spesielt viktig om jeg skal være fornøyd med meg selv.

Jeg kommer nok aldri til å slette bloggen, for plutselig savner jeg det og vil tilbake. Men poenget med dette innlegget var egentlig bare å minne dere på at om noen ønsker å se bildene mine legger jeg ut mye på Instagram. Så feel free to follow på "Jennyeide."

Hei dere <3

I blant er det vanskelig å vite hvor en skal begynne og jeg kjenner det spesielt etter så lang tid. Jeg hadde aldri tenkt at det skulle gå så langt før dere hørte fra meg igjen. Men med et spontant hjerte snudde jeg livet opp ned i august. Den originale planen min var å flytte til Oslo å begynne på studier. Bare to-tre uker før jeg skulle starte på skolen kjente jeg et savn etter å gjøre noe jeg har drømt om i flere år.

Så av alle ting flyttet jeg til Cuba, en liten øy midt i det Karibiske hav. Å bo i Cuba er langt i fra det enkleste jeg har gjort men så absolutt givende. Jeg har lært så ufattelig mye om livet og det mamma sa om at «å være født i Norge er som å vinne i lotto» virker ikke så fjernt lenger. Cuba er ikke som andre land, det har en lang og tung historie. Selv om jeg ikke vil diskutere politikk forstår jeg nå viktigheten av det. Et enkelt menneske har greid å holde Cuba nede i 57 år nå – men forhåpentligvis vil dette endre seg nå som han forsvinner. (Jeg skrev faktisk dette før han døde..)

Denne høsten har vært en voldsom blanding av hat og elsk til livet i Havanna. Det har vært desperate øyeblikk hvor jeg har gått på ulike Hotel for å stjele toalettpapir fordi det rett og slett ikke har vært mulig å få kjøpt det. Vi har sett for oss Nordmenn's reaksjon om dagligvarebutikkene skulle gå tom for melk eller vaskepulver. Det hadde vært krise og folk hadde laget sirkus av et drama – men her i Cuba hamstrer du alle mulige varer for det er langt i fra sikkert at du finner dem neste uke (eller uken etter det.) Det er alltid mer overraskende om du finner det du leter etter enn om det skulle mangle.

Men andre dager kan det virke som om Havanna er betydningen bak ordet paradis. Jeg husker en av de første dagene mine når vi satt på Malecon i timesvis å studerte de grønne bølgene med hvit topp slå inn mot betongmuren. Det var naturligvis veldig varmt men vinden gjorde temperaturen så veldig behagelig. Så vinket vi til oss en pudderblå Chevrolet fra 50 tallet og lot den kjøre oss til sentrum hvor vi hørte gatemusikk og drakk limonade til solen forsvant. Den kvelden tenkte jeg at om livet mitt forble sann for alltid ville jeg dø lykkelig.

Det beste med Cuba er strendene. Nå har jeg ikke sett alle strender i hele verden men kan tørre å påstå at strendene i Varadero er de vakreste som finnes. Sanden er nesten helt hvit og så delikat at det kiler om du lar den skli mellom fingrene. Havet er varmt men krystallklart så selv om det ikke kjøler deg ned gjør det virkelig godt for både kropp og sinn. Og selv etter 3 måneder klarer jeg fremdeles ikke bestemme meg for om det er grønt med blåskjær eller blått med et grønt skjær.

Mine siste to-tre uker i Havanna var virkelig bittersøte. Jeg hadde en sterk hjemlengsel og skammer meg ikke over at jeg var drittlei av ekkel mat og forfalte bygninger... Men allerede ti dager senere har jeg begynt å lengte tilbake. Jeg la igjen en del av meg i Cuba og jeg lover meg selv at en dag skal jeg sitte under en kongepalme å spise en mango så syrlig og søt at den lar munnviken renne og tårene tørke. Jeg vet det sies at en burde reise til Cuba nå før det endrer seg, men etter min mening stemmer ikke dette helt . De som bor på fine hotell og kjører gamle amerikanske biler har ikke nødvendigvis sett Cuba uansett. Det som er så umåtelig urettferdig er at det vakreste i Cuba er sperret for Cubanere, mange strender for eksempel eies av hoteller og de eneste kubanerne som slepper inn er unge vakre jenter med eldre rike turister rundt halsen. Naturen, musikken og livet vil ikke dø selv om standaren heves og folk ikke sultes lenger. Og det er det som må endres. Cuba er som et ødelagt paradis som med tiden kan bli rene himmelen.

Men inntil jeg sitter på Malecon igjen skal jeg nyte godene av å være født i verdens beste land og være klar over at HER har vi det fantastisk godt.

PS: Les drømmehjertet, en fantastisk bok om Cuba før, under og etter revolusjonen. Kok opp kakao, sett deg godt til rette under et varmt teppe å les det som kanskje er verdens vakreste historie.