Jeg har jo tidligere snakket om paradis her nede, da vi dro til Las Peñitas de siste helgene, men nå fikk paradis nettopp et nytt ansikt. Welcome to Corn Island, welcome to the carribbean!

Selvfølgelig tok batteriet mitt kvelden helt ut av det blå, og jeg har klart å glemme laderen på hotellrommet i Esteli. Det kan ikke beskrives hvor kjedelig den følelsen er, spesielt ikke når man er på et sted som dette. Jeg har lenge tenkt på at jeg burde ha et ekstra batteri liggende, og dere kan tro jeg angrer hardt på at jeg ikke har tatt de tankene seriøse til nå! Kameraet på mobilen min er bra det, men det kan aldri erstatte et ordentlig kamera. Heldigvis har jeg fått tatt litt bilder i dag, men langt i fra nok, og alt er ikke overført til mobilen enda. Dermed må dere nesten vente med å få se resten, til jeg kommer «hjem» på søndag.

Været som er meldt er ikke det beste, så jeg er spent på hva morgendagen bringer. Det vi derimot har lyst til å prøve på er å snorkle litt, og vi har fått beskjed på hotellet at det er mulig å bli med på en båttur for å se på litt diverse i havet her. Uten et fungerende kamera og med mulig regn i siktet, får vi se hva som skjer, og hva jeg får vist frem. Denne øya kan ikke beskrives, den må nesten bare ses!

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Jeg trodde faktisk ikke at jeg kom til å savne alt hjemme så mye. Jeg skulle jo bare være sterk og upåvirket av alt som måtte komme, men jeg tok visst feil. Jeg vet ikke om det er fordi jeg er syk nå, eller om jeg bare er hormonell, men det er vel sikkert en god blanding. Å være syk på reise er aldri særlig gøy. Da kjennes savnet etter huset hjemme eller sin egen seng litt ekstra godt. De forsterkede hormonene som følger med et svangerskap, gjør ikke akkurat situasjonen noe bedre heller. Men det kan vel egentlig sies at det aldri kommer noe godt ut av de?

Da er det godt å ha FaceTime tilgjengelig, så man kan gråte litt ut til de hjemme. Det er derimot så ikke gøy å ha et så dårlig nett at du må ringe opp igjen fem ganger i løpet av samtalen, fordi du ikke var ferdig med å gråte. Sånn har dagen vært i dag. Ufiltrert, men sann. Når savnet etter de hjemme, og ikke minst landet sitt, hjemstedet sitt er så stort – Ja, tro det eller ei, jeg savner bygda mi så utrolig mye! Da er det litt godt å tenke på at det faktisk ikke er så veldig lenge igjen før jeg får se både hus, hjem og familie igjen.

Misforstå meg rett, jeg har det veldig fint her nede, og har opplevd mye flott. Det kan derimot ikke legges skjul på at det er visse forskjeller jeg ikke er så glad i. Her er det nemlig veldig mye lyd, støy og bråk. Enkelte biler kjører rundt med festivalhøytalere på taket med volumet så høyt at det kan høres flere kilometer unna. Det er generelt utrolig mye trafikk, og mange motorsykler spesielt høres ut som de har montert fem effektpotter på sykkelen. All trafikken gir også fra seg mye eksos og lukt, som ødelegger for alle andre inntrykk, da jeg kun blir gående å tenke på hvor vondt det lukter, og hvor mye jeg savner frisk og ren luft. Dette har bare bekreftet for meg at jeg trives perfekt der jeg bor hjemme i Norge. Jeg elsker å bo på landet hvor det er fredfullt og stille, og ville nok aldri trives midt i en storby. Jeg har faktisk bodd i en storby en gang, i Bergen, men det var utenfor byen på en plass som var veldig rolig og barnevennlig.

Når ting føles tungt og savnet etter det ene eller det andre er stort, er det i hvert fall godt å kjenne at jeg har bittelillesøster med meg i magen. Hun spreller, vokser og har det bra, og hjelper på å få tankene over på litt andre ting i blant. Siden jeg faktisk hadde pakket med meg litt garn på reisen og jeg uansett var litt låst til senga i dag, benyttet jeg sjansen til å se litt på hva jeg kunne lage til lille. Tidligere har jeg hatt så stor tiltro til at jeg skulle klare å huske sånn ca oppskriften på ting jeg hekler på frihånd, men jeg har nå innsett at det bare er tull. Det er umulig å huske sånne detaljer og de mengdene det blir av ting jeg har funnet på oppskrift til selv, så nå må jeg bare begynne å skrive de ned. Det er så kjedelig å angre på at man ikke gjorde det i utgangspunktet når alt var ferskt i minnet.

I morgen reiser vi til en øy i Karibien, så da krysser jeg fingrene for at formen har bedret seg litt. Det er dessverre meldt dårlig vær, så hva vi venter eller hvordan helgen blir er ganske usikker, men jeg krysser alt jeg har for at det blir bra!

Likes

Comments

Når det kommer til Instagram, bloggverden eller andre sosiale plattformer, florerer det med ulike kontoer og ulikt innhold, store som små. Jeg har flere ganger tenkt litt over det varierende innholdet som er å finne, og hva jeg selv liker å følge med på og ikke. Like ofte tenker jeg på hvordan dette er for andre, for jeg synes sosiale medier er et interessant tema. Hva liker folk å se eller lese om, og hva søker du egentlig etter på sosiale medier?

Noen vil kanskje ha et «glossy magasin» hvor alt er perfekt, mens andre vil se den reelle virkeligheten som skjuler seg bak de fleste kameraer og hjem. Noen vil ha en motivasjonsboost, enten det er på treningsfronten, hjem og interiør, hvordan være den perfekte mor, eller leve det perfekte liv hvor du følger dine drømmer, reiser mye og jobber lite. Noen vil drømme seg bort, mens andre vil kjenne på følelsen av å ikke være alene om problemene eller bekymringene sine, fordi noen der ute velger å være ærlig i bilder eller tekst om hvordan livet faktisk er for dem. Noen liker å følge små kontoer, hvor de føler de lettere kan bli kjent med personen bak, noen følger bare dem de direkte kjenner, mens andre synes store kontoer er flott, og at relasjonen til dem de følger eller leser om ikke har så stor betydning. Noen liker å høre andres tanker og meninger, mens andre bare er interessert i å bli inspirert.


Forskjellene på hva folk liker, er vel nesten like endeløse som det finnes ulike mennesker, og jeg har langt i fra nevnt alle kontotyper eller preferanser. Jeg vil fortsatt spørre dere om hva dere liker best å se eller lese om i sosiale medier, enten det er noe av det jeg har nevnt, eller andre kategorier eller årsaker.

Og når vi først er inne på det, hva gjør sosiale medier og innholdet med deg? Blir du påvirket av det du ser eller leser om, eller klarer du å blokkere det «usunne», så du ikke blir påvirket på en negativ måte? Jeg kan selv si at de varierer fra tid til annen for meg, og kanskje litt varierende ut i fra hvilket tema det er snakk om. Jeg prøver i hvert fall å holde beina plantet på bakken og ikke miste fotfestet når jeg blar gjennom det som ser ut til å være «det perfekte liv» på nettet.

Likes

Comments

Tidligere i uken kjørte vi opp i fjellene til en plass som heter Mirafloor, som er et naturreservat. Der besøkte vi en café og en gård hvor de blant annet dyrket kaffe. Prosessen fra høsting til ferdig produkt var utrolig spennende å se, og jeg ble overrasket over at kaffebønnen faktisk hadde to skall som måtte av før man kom til den faktiske bønnen vi bruker.

Ellers har vi hatt vår siste uke med engelskkurs på skolen, og vi avsluttet den med å lage café for elevene. Da fikk de testet ut noe av det vi hadde jobbet med.

Nå i helgen dro vi tilbake til Las Peñitas for siste gang, og avsluttet uka i sol og bølger. Det har virkelig ikke vært til å klage på! Neste helg skal vi til et nytt sted, som jeg gleder meg til å vise dere! Jeg har nemlig hørt at det er utrolig fint der!

Likes

Comments

Det sier seg vel kanskje selv at det ikke alltid er så lett. Det er ingen av oss som ikke har kjent på savn de siste ukene, og enda er det to uker til igjen. Utrolig nok, eller kanskje som forventet –for jeg har jo forventet at vi skulle klare det, så har det gått greit med oss alle.

Den dagen jeg skulle reise, måtte jeg si farvel til jentene i bilen utenfor Gardemoen flyplass. Det var rart og uforståelig at jeg faktisk ikke skulle se dem igjen før om 4 uker. Jeg holdt maska så godt jeg kunne og prøvde å ikke kjenne etter noen følelser som egentlig lå lett tilgjengelig inni meg. Emeline skjønte jo selvfølgelig og heldigvis ingenting, men Hermine hadde blitt forberedt på dette i flere uker. Utrolig nok felte vi ikke en eneste tåre mens vi kysset og klemte hverandre farvel. Jeg hadde hele tiden bestemt meg for å være så sterk som mulig, og bare tenke gode tanker. Da jeg derimot skulle si hade til min kjære, Alex, klarte jeg ikke holde det tilbake mer, og tårene presset hardt på i halsgropen hans. Jeg hadde aldri trodd at det ville bli så tøft, siden vi tidligere har gjort dette så mange ganger før, men med han i mine sko, da han skulle ut å seile i Forsvaret.

I det jeg gikk fra bilen og hadde trillet noen meter med kofferten min, kikket jeg meg tilbake for å se om Alex hadde kjørt. Da så jeg en hylgråtende Hermine i bilen, med pappaen som prøvde å trøste så godt han kunne fra forsetet. Da knuste hjertet mitt og jeg løp gråtende mot bilen for å trøste henne. Det var først da det faktisk hadde gått opp for henne at jeg skulle reise. Jeg klemte henne masse, og lovet henne at jeg skulle komme tilbake. Jeg fortalte henne at hun, pappa og Emeline kom til å kose seg masse, og at hun måtte være flink å hjelpe til med lillesøsteren mens jeg skulle være borte. Og til slutt med en liten distraksjon om at jeg skulle kjøpe henne en gave, lettet trykket og vi fikk sagt farvel igjen.

Etter dette har det heldigvis vært mindre tårer fra alle kanter, men det kan kjennes noen i øyekroken i blant. Det å skrive det innlegget her merkes godt, da alle følelser blir dratt opp igjen.

Jeg har ringt hjem med FaceTime ca hver dag. Det er dog vanskelig å få tiden til å klaffe, for jeg har bare 1-2 mulige tidsrom hvor ungene er våkne hjemme, og jeg ikke er på skolen her eller sover. Det er ulempen med 7 timer tidsforskjell.

Den første uka lurte jeg litt på om det kanskje ikke var så lurt å ringe hjem hver dag, da Hermine flere ganger uttrykte at hun savnet meg og var lei seg. Det er nok veldig varierende hva som fungerer og ikke for ulike barn. Med en liten påminnelse om at jeg hadde kjøpt en gave allerede, ble fokuset tatt litt vekk fra savnet, og hun begynte å glede seg til hva det kunne være. Hun sier fortsatt jevnlig at hun savner meg, både i telefon og ved leggetid, men det ligger mindre sorg i det nå. Den uken her har vi hatt fine stunder på telefonen, hvor hun bare har fortalt stolt om dagen sin i barnehagen.

Dette gir en god og trygg følelse på at de neste ukene også skal gå greit, selvom vi jo gleder oss masse til å se hverandre igjen!

Likes

Comments

På søndag var vi på båtsafari, før vi reiste tilbake til Esteli, der vi jobber og bor i ukedagene. Det var en utrolig flott helg, så det var ingen tvil om at alle ville reise tilbake den førstkommende helgen også. Det er deilig å få mest mulig ut av turen ved å reise litt bort i helgene. I tillegg er det selvfølgelig også veldig deilig med litt bademuligheter, da det ikke er det her i Esteli.

Turen gikk gjennom noe som så ut til å være en litt smal elv, men som faktisk var en del av Stillehavet. Noen rare trær vokste i vannet og så ut til at de kunne gro igjen elven om noen tiår. Etter hva vi fikk fortalt, formerte de seg lett så fort de fikk kontakt med vannet eller bakken.

Det var vel ikke akkurat de mest unike dyrene vi fikk se, men det var fremdeles spennende å se noen andre dyrearter enn de vi har i Norge, eller de samme, men med et litt annet utseende. Her er de trærne som vokste langs hele «elven», en krabbe som klatret i dem, og en gjeng med gribber. Den ene hvite fuglen blant dem er en hvit hegre.

Vi så mange fuglearter, men jeg tok ikke bilde av alle, da noen gjemte seg litt mellom trærne. I tillegg har jeg ikke mye peiling eller en spesiell interesse for fugler, så da ble det bare noen arter. Til venstre ser dere en hauk, bedre kjent som black hawk på engelsk, og til høyre er en pelikan.

Her er to som kanskje ikke er så lette å se, hvis du ikke studerer bildet. Til venstre står det en iguan på den tykkestammen, og på høyre bilde gjemmer det seg (hva jeg tror var) et trepinnsvin av noe slag. Den var veldig søt, og kunne fint lurt meg til å være en uskyldig liten sak, for piggene var svært vanskelig å se. Til min store forskrekkelse fikk vi faktisk se en krokodille også! Det var en baby, som sikkert ikke var større enn 50-100cm, men det var fremdeles stor stas! Den gjemte seg i vannet under noen røtter og greiner, så jeg klarte ikke finne den igjen på bildene etter turen. Kanskje jeg finner den, om jeg legger de over på Mac’en når jeg kommer hjem.

I enden av den 22km lange båtturen, ble vi kjørt i land et sted vi kunne bade på en nydelig strand. Der hadde også de lokale noen nyklekte havskilpadder som de sa skulle slippes ut i havet etter solen var gått ned. De lå i en plastboks, så jeg ville ikke ta bilde av de, da jeg fikk en følelse av det kanskje kunne være en mindre human turistattraksjon. De sa at de samlet eggene for å passe på at de trygt kom seg i vannet uten at noen fugler spiste de, men siden jeg også hadde hørt om andre i området som fanger skilpadder som en attraksjon for å tjene penger, ble jeg litt skeptisk på om dette var et likt opplegg. Dessverre er det vanskelig for oss å vite om dette tilfellet var det ene eller det andre, men jeg håper virkelig det bare var av godt hjerte!

Både helgen og båtsafarien var i hvert fall veldig vellykket, og jeg føler meg veldig heldig som får nyte disse opplevelsene og denne varmen. Jeg vet at dere hjemme i Norge har utrolig mye snø om dagen, så jeg håper dere fremdeles holder ut mine varme og solfylte innlegg, selv om dere kanskje kunne ønske dere også var her.

Likes

Comments

I går ankom vi Las Peñitas i Leon, og det var virkelig fantastisk! Til nå har vi ikke kjent eller sett noe til kysten, så det å endelig kunne kjenne sand mellom tærne og bølgene skvulpe langs beina, var rett og slett fantastisk! Nå har vi virkelig fått se mer av hva Nicaragua har å by på! Til morgen i dag, våknet vi til bølgesus og en varm bris jeg lett kunne blitt vant til å våkne til!

Dagen har gått til litt soling og bading, men solen er ubeskrivelig sterk her, så det ble nok enda mer avslapping i skyggen. På stranden gikk det et søskenpar som solgte kokosnøtter og diverse ting de hadde laget av skjell, så da ble det litt suvernier jeg gleder meg til å gi til Hermine, når jeg kommer hjem. Jeg har nemlig lovet henne å ta med noen gaver hjem, for å lette på savnet av at jeg skal være borte så lenge. Det er mye som kan distraheres med en ventende gave, heldigvis.

Kveldene nytes med deilig sjømat, og en rødglødende solnedgang jeg gjerne skulle nytt med min kjære. Allerede i morgen er vår siste dag her for denne gang, så da tar vi oss en liten utflukt med en båtsafari, som jeg egentlig vet veldig lite om, men er svært spent på. Hvis vi er veldig heldige, har jeg fått høre at vi kanskje kan få se noen krokodiller til og med!

​Tidene innleggene mine kommer ut, er litt dårlige i forhold til døgnet for dere i Norge. Her nede ligger vi nemlig 7 timer bak, så når dere har lagt dere og gått inn i en ny dag, holder vi enda på med kvelden før.

Likes

Comments

Nesten en hel uke har gått etter vi kom ned hit, og jeg har enda ikke oppdatert etter reisen. Det kan ikke skyldes på annet enn at det tar tid å komme inn i nye rutiner i en ny tilværelse, og spesielt når det i tillegg er i et helt nytt land, som er svært annerledes enn det du kom fra. Det begynner heldigvis å komme seg, for nå har vi fått testet det litt ut de siste dagene. For de som kanskje ikke vet det, eller har fått det med seg, så er jeg ikke på ferie her nede. Jeg er på jobb med mine medstudenter på dagen, også planlegger vi dagen etter på ettermiddagen. Landet Nicaragua er heller ikke det typiske paradiset. Det er fremdeles rammet av mye fattigdom, og det er svært tydelig å se i gatene, til tross for at de har kommet et stykke på vei. Det er fortsatt mye vakkert å se her nede, men i en enklere form enn på andre ferieparadis.

Den helgen her skal vi få oppleve et nytt sted i landet. Et sted som heter Las Peñitas og Poneloya i en by som heter Leon. Jeg er veldig spent på om det vil være noen forskjell fra den byen vi bor i nå, annet enn at Leon ligger langs kysten. Planen i helgen er i hvert fall å bade, slappe av og finne noen artige aktiviteter å delta på. Noen av oss skal faktisk på vulkanaking, noe jeg har hørt er veldig morsomt. Dessverre for meg, så kan jeg ikke være med på det, siden jeg er gravid. Det går egentlig i grunn helt greit, for jeg har hørt rykter om en annen spennende attraksjon som er mer passende for en voksende mage.

Her ser dere litt hvilken kontrast det er mellom det enkle og vakre, samt realiteten i hvordan forholdene rundt i gatene er. Dette er slik mange jobber her, og husene er sånn som du ser i bakgrunnen. Noen ganger enda dårligere også. Det er en flott erfaring å oppleve en slik kontrast til Norge, men også det å vitne hvor stolte menneskene her nede faktisk er av landet sitt og det de har, til tross for litt dårligere kår. Er det en ting vi kan lære av Nicaraguanerne her nede, så er det å sette pris på de små tingene, og sette pris på det man har, og det er virkelig noe jeg skal prøve å ta med meg hjem!

Dette ble et langt innlegg, så jeg avslutter med et lite knipe fine elever som vi har på engelskkurs her, samt noen 3. klassinger, som fant oss studentene veldig fascinerende.

Likes

Comments

To flyreiser og 15 timer senere, var vi endelig fremme i Huston i USA, hvor vi skulle få sove litt før neste reise. En ting skal sies, og det er at ting ikke går fort her nede! Vente på buss, innsjekk på hotell og litt mat på Subway tok 3t, så du kan mildt sagt si at dagen i går var lang, da vi la oss kl 04.15 i følge norsk tid. Da hjalp det ikke mye at jeg bare hadde sovet 2 timer natten før, men sånt er vel bare å regne med når man er på tur.

Etter fem timer på øyet bar det tilbake til flyplassen, hvor reisen skulle fortsette til Managua i Nicaragua. Deretter etterfulgte en busstur til byen vi skal bo i under dette oppholdet, Esteli. Det er helt surrealistisk å være her, og det er så fascinerende å oppleve et land som er så annerledes fra Norge. Vi fikk derimot en liten smakebit av «Norge» da det begynte å regne på bussturen, for så striregnet da vi kom frem. Det er visst ganske uvanlig her nede, i hvert fall på denne tiden. Selvom regn ikke gjør meg så mye, håper jeg på opphold i dag, så jeg får tatt litt mer bilder av byen. Jetlaggen krysser jeg fingrene for at også snart slipper taket, for det å justere seg 7 timer ift vanlige rutiner i Norge er ikke helt enkelt. De siste dagene har jeg våknet kl 03 og 04 i forhold til lokal tid, for hjemme har jo klokka vært 10 og 11 på dagen, og da ville jo jeg for lengst vært oppe med ungene. 1 time her og 1 time der burde vel få meg inn i nye rutiner til uka, og det passer fint, for i morgen begynner vår nye hverdag.

Her er hostellet vi skal bo på de neste fire ukene. Standarden på rommene er veldig enklel, og ikke noe du ville funnet hjemme i Norge, men det er slik det er her nede. Området her er veldig koselig, og ekteparet som driver her er utrolig kjærlige, så jeg tror oppholdet vil bli flott uansett!

Likes

Comments

Da var datoen her. Den jeg har sett i det fjerne og ventet på i flere måneder. Det har føltes så uvirkelig, men nå reiser jeg faktisk fra mann og barn i hele fire uker! Det er nok mange som ikke forstår hvordan jeg klarer å gjøre det. Det er sikkert mange som ikke ville gjort det selv, men jeg vet det også er mange som forstår. Dette er nemlig en «once in a lifetime» opplevelse, og selv om jeg er mor og kone, og att på til gravid nå, så betyr ikke det at jeg må slutte å leve.

Dermed reiser jeg til andre siden av jordkloden, til et land i Mellom-Amerika, som heter Nicaragua. Der skal jeg og 13 andre medstudenter ha praksis i vår lærerutdanning, og oppleve skolekulturen og mye annet landet har å by på. Hverdagene blir hovedsakelig bestående av observasjon og undervisning av elever i en bred aldersgruppe, mens vi får helgene til egen disponering. I helgene har vi lagt opp til noen flotte utflukter, som jeg selvfølgelig ser veldig frem til!

Mye er enda usikkert rundt hvordan oppholdet vårt blir der nede, men jeg skal prøve å oppdatere jevnlig her, så venner, familie og andre som måtte ønske, kan følge meg litt på reisen! Vi studentene har også laget oss en blogg, som vi skal fylle med mye av det pedagogiske vi får ta del i der nede. Link til den, kommer ut til uka.

Et siste magebilde før avreise er obligatorisk, så blir det spennende å se igjen etter fire uker. Nå har jeg gått inn i uke 19, da jeg faktisk ble satt frem en uke på den ordinære ultralyden. Det å reise som gravid er jo selvfølgelig interessant, og mye mulig en litt større utfordring enn om jeg ikke var det. Heldigvis er jeg langt i fra høygravid, og mine tidlige svangerskap har vært uten noen komplikasjoner, så det skal nok gå helt fint. Jeg må dog ta hensyn til litt mer enn de andre, som mat, forhold og bekken, men jeg er i hvert fall godt rustet med erfaring rundt det å gå gravid.

Likes

Comments

Instagram@ineheen