Jeg var 23 år og i min sprudlende ungdomstid da jeg møtte Arnt. Hadde en liten fast stilling i et vaskefirma, og var uten utdanning. Leide ei lita leilighet og brukte helgene på fyll og fanteri. Han på sin side, var 48år og i sin beste alder. Skilt, 3 barn. Fast jobb og levde et balansert liv med fest og serie-maraton.

Jeg var godt kjent med den nådeløse Tinder-appen. Turte aldri å ta steget til noen date. Umodne gutter på min alder med dårlig selvtillit gjorde alltid situasjonene så kleine. Arnt hadde ikke Tinder, men fant meg likevel. Like før nyttårsaften dukket det opp ei skikkelig trivelig melding i innboksen min. Og vips! Date ble det likevel. Denne gangen med en voksen, selvsikker mann.

Det ble litt skriving og snapping frem og tilbake før vi skulle møtes. Jeg måtte jo finne ut hvem denne mannen var. Var han en tulling? En skummel MC-fyr? Gjett da! Kjemien var like fin i virkeligheten som den hadde vært på meldingene. <3

Vi møttes ofte. Det ble kortere intervaller og Messenger-appen gikk nesten varm.. Hvordan skulle jeg vite at det å bli et par ville være aktuelt for han? Ville han orke å starte på nytt med familie og forhold? Hvordan det gikk til at vi sitter her idag med hver vår ring på fingeren, det vet jeg ikke. Arnt er verken rik eller verdenskjent, så golddigger er jeg ikke. Men når følelsene tar overhånd, stemmer vel ordtaket som sier at kjærlighet har ingen grenser. <3 Selv ikke med 25 års aldersforskjell!

falamos!

Jeg har mange ganger kjent på ensomhet under denne korona-pandemien. Ikke en ensomhet som jeg personlig er blitt rammet av. Nei, jeg kjenner på ensomheten som verdens beste mormor må kjenne på. Hennes oppturer og hennes livsglede er å få oss barn og barnebarn på besøk. Alt fra "jeg-vil-ha-mormormiddag-besøk" til "jeg-trenger-en-mormorklem-besøk". For ikke å glemme de gangene vi tvinger hun til å bli med på kjøpesenter, noe hun har så stort utbytte av. Ikke fordi hun er syk - for det er hun ikke. Men fordi hun er enke og alene. Ensomheten spør ikke noen om rom, den bare tar seg til rette. Ensomheten får hver og én til å føre seg både udugelig og dårlig.

Det er lengre mellom besøkene hos mormor nå. Det er en evighet siden hennes siste besøk på et kjøpesenter. En enda større evighet siden jeg fikk kjenne hennes myke, varme kinn. Hva betyr så dette? Jo dette betyr at det er større tidsintervaller mellom hver opptur og hver glede. For å se hverandre på Facetime er både knotete og ufølsomt på samme tid. Spesielt for ei mormor som ikke er vokst opp med denne type kommunikasjon.

Samtidig så er jeg så uendelig glad for at hun holder ut. Gledestårer kommer de gangene vi er innom på besøk. Veldig forsiktige besøk, med avstand og Antibac. Men mormor forstår heldigvis alltid. Hun forstår at dette er til det beste for oss alle sammen. Hun forstår at dette er det beste for hennes egen og andres helse. Hun forstår at dette er det beste å gjøre, i samfunnets tapre forsøk på å bekjempe viruset.

Jeg håper og tror at dette viruset én dag vil ta en ende. At vi kan klemme igjen. Besøke igjen. Leve som normalt. Jeg håper også og tror at vi, alle sammen, lever med en god dose aktsomhet og menneskelighet frem til en vaksine er på plass og smittetallene går ned. For akkurat nå, er den eneste jeg kan beske - uten å være redd for smitte - bestefaren min. På kirkegården.

falamos!

Torsdag til lørdag ble tilbrakt på Stokkøya. Nærmere sagt i form av glamping. Stor lavvo, god seng, lyslenker, yatzi og alt som hører til. En tørr og god mousserende sto også klart i det som skulle være vår bopel i noen dager. Turen startet med at bursdagsgutten (52 år haha) fikk bind for øynene og ble plassert i passasjersetet i bilen. Dette skulle nemlig være starten på en blåtur!

Her hadde Arnt altså ingen anelse om hvor han var. Lite visste jeg også at jeg skulle bli skikkelig dårlig timer etterpå. Mageknipe og kvalm, heeeelt forferdelig. Klarte likevel å kose oss med god mat og X antall timer med yatzispilling og kos.

Jeg hadde gledet meg sånn til å besøke Stokkøya Bakeri som jeg hadde hørt skulle ha så mye fristende og god bakst. Formen min var ikke akkurat stigende, så det ble en kjapp visitt innom for å raske med seg både bakeriets spesialsnurrer og grovbrød.

Takk for oss for denne gang Stokkøya! Vi kommer gjeeerne sterkere tilbake <3

falamos!