PERSONLIG MANDAG - En bit av meg

Hei kjære leser.

Velkommen til første dag i mitt nye liv. Er ikke det spennende så vet ikke jeg. (forresten første ting du bør vite om meg er at jeg er sarkastisk av natur)

Jeg skal fortelle litt om meg selv slik at du kan bli kjent med meg. Jeg heter Ida og også Marie. Eller bare Marie.......bare Ida går også. Det er det jeg har blitt kalt mesteparten av livet. Helt til jeg ikke ville hete Ida mer. Nå er jeg på et stadie hvor jeg ikke føler noen navn passer meg. Jeg har konkludert med at det er fordi jeg egentlig ikke heter noen av de delene. Fordi jeg er et energivesen og ikke det mennesket det ble trodd at jeg var når jeg ble født på denne jorden.

Det leder meg videre til en annen side av meg du gjerne må vite om, nemlig det at jeg tror vi alle er energivesen fra en større kilde og at jeg ER deg og du ER meg. Jeg tror det er en av grunnene for at det er lettere for meg å akseptere livet mer nå, enn før. Fordi jeg ser på livet som et større fellesskap hvor vi alle er en og alle har et grunnleggende godt energifelt i seg. Eller på menneskespråket ville man sagt " i bunnen er vi alle bare et menneske". Jeg tenker det går for det samme. På menneskespråk ville jeg nok blitt kalt "alternativ".

En annen ting verdt å vite er humoren min. Jeg har ikke funnet svaret på hvorfor man er tildelt humor, eller om det er tildelt eller tillært. Usikker på det. Men jeg har lokalisert sarkasmen i meg. Jeg er også i besittelse av en dyp galgen humor. Noe som har reddet meg mer enn en gang. Men tilbake til sarkasmen så har det bydd på problemer. Folk tar seg nær av ting jeg sier og de missforstår gjerne meningen min bak setningene jeg bruker. Ofte blir sarkasme sett på som hån. Noe det i og for seg er, men ikke i min verden. I min verden er det ikke okey å erte andre, selv ikke når man har en humorform som tillater det. Så min sarkasme er mest gøy for meg når andre forstår den og slenger noe sarkastisk tilbake, eller bare ler av det jeg sa, eller seg selv fordi de nesten var på nippet av å tro at jeg faktisk mente det. Du vet det lille adrenalinet som kommer akkurat i det øyeblikket du tror noen er sint på deg, eller noen mener noe vondt om deg og deretter den letta følelsen av ti tonn som slippes fra skuldrene dine når du forstår at det bare var en sarkastisk spøk. Det gir meg glede og noe å le av når det er lov å være fri sånn, det å pushe litt på andres knapper men aldri gjøre noe slemt. Det holder oss i livet.

Så neste ting å si om meg selv må jo være at jeg er snill. Jeg føler mange sier de er snille med jeg ER snill. Kanskje litt betenkelig at jeg kategoriserer meg selv som snill i dette jantelov landet. Det jeg mener er at jeg har gått inn for å være snill. Jeg har tatt valg om hvordan jeg vil være mot andre mennesker, hvor grensen min går når det gjelder å behandle andre slik jeg vil bli behandlet selv. Jeg vet nemlig at veien kan bli kort til å gjøre ting man absolutt ikke er skapt for å gjøre. Og der ønsker jeg ikke å være. Det betyr naturligvis ikke at jeg er spesielt begavet og aldri sier noe sjofelt og det skal gudene vite at kjæresten min vet. Jeg kan lire av meg både det ene og det andre i "rette" øyeblikk, men jeg har tatt et valg og står ved at så lenge jeg er genuin og alltid forsøker mitt beste på å sette det indre lyset mitt foran og gå frem som et godt eksempel på kjærlighet, ærlighet og godhet, så er det godt nok. Dessverre er jeg (for øyeblikket) bare et menneske og har derfor begrensede muligheter for å være mitt fulle jeg.

Jeg ble født på KK i Tromsø 28.april.1986. KK står da for Kvinneklinikken, noe jeg forøvrig synes er litt kult. Hadde de en EGEN kvinneklinikk på den tiden? Eller er det bare tilfeldig at den ble kalt dette? Nå for tiden ville det jo vært direkte uhørt å kalle noe for et kvinne sted eller et manne sted. Moren min fødte meg alene. Jeg har aldri kjent min biologiske far. Likevel var hun ikke alenemor fordi hun hadde mannen sin som jeg i dag kaller pappa. Broren min kom høsten 1987, et og et halvt år etter meg. Det ble ikke flere søsken. Vi bodde ulike steder i Tromsø frem til vi flyttet til vestlandet. Nærmere bestemt Egersund. Der vi bodde i fire år før vi flyttet til Spania. Alfaz del pi. Der ble vi i underkant av et år før vi flyttet til Tønsberg. Der bodde vi frem til jeg ble mor som 19 åring og litt til. Etter det flyttet jeg selv mange ganger helt til jeg begynte å respektere verdien av å bli på et sted over tid og ikke alltid rømme fra problemer. Du kan også kalle det å bli voksen. Jeg bor nå i Fredrikstad med jentene mine, A på 13,5 år og L på 9,5 år. Ironisk nok skal vi flytte til Stavanger i sommer, men til mitt forsvar er det nøye tenkt igjennom og lenge planlagt og vi har vært på et sted i snart 4 år. Det er nesten rekord for før det, bodde vi i Sarpsborg i nesten 5 år.



Kjæresten min heter Hans Kristian og dere vil bli kjent med han fremover. Barna blir det kanskje noen glimt av men ellers lite eksponering. Jeg er i mot at barn skal eksponeres av foreldre på nett.



Men nå tenker jeg å liste dette opp slik at det ikke blir like langt som det allerede er:

Interesser: Sminke (utdannet makeupartist), Male, selvutviklende bøker, det "alternative", natur og miljø, miljøpolitikk, kjøttindustri og vegetarianer/veganer, mat, håndarbeid generelt, serier og skrive tekster og BLOGG.

Drømmer: Den største mest intense drømmen jeg har er eget firma/AS hvor jeg styrer min egen hverdag, får oppleve noe nytt hele tiden og hvor jeg kan utvikle meg så mye som mulig før jeg forlater jorda. Jeg har flere drømmer men dette er den største.

Meninger: Jeg har meninger om kjøttindustri, barneoppdragelse, sminke, selvutvikling, nære relasjoner, mennesket, sinnet, psykisk helse, kosthold, næring og miljø. Økonomi, tankesett, barndom og hvordan man skal behandle hverandre for best mulig resultater.



Utad blir jeg nok beskrevet som et krevende barn og en rebelsk ungdom. Det var mye som skjedde. Mye alvorlig.

Jeg hadde et behov for å bli sett og hørt. Jeg sier ikke at jeg ikke ble det, men i ungdomstiden var jeg allerede så langt inn i destruktiv tankegang og væremåte at det måtte drastiske ting til for at jeg reagerte. En del av det var barnevern og politi. Du undrer deg kanskje på dette tidspunktet om hvorfor jeg velger å dele dette på en offentlig blogg. Kanskje lurer du på om jeg aner konsekvensene når man deler personlig informasjon? Det gjør jeg og jeg deler det med beste mening. Jeg må dele deler av meg for å kunne hjelpe andre. Og planen min er å bruke min historie og min erfaring til å hjelpe andre. Det blir aldri nok av slike som meg, som har vært i helvete og tilbake mer enn engang og faktisk tørr å stå opp å snakke om dette.

En ting jeg har tenkt på som ble glemt et sted i tidlig tenårene er hvem jeg egentlig er. Jeg tenker ingen leita etter meg heller. I hvert fall ikke effektivt og med suksess. Men når jeg ser bildene moren min har tatt av meg, tenker jeg at hun så meg likevel. Til tross for at jeg oppfattet noe annet. I albumene, og det er mange av de, er det ene og alene bilder av meg som omsorgsfull, glad, velstelt og i et fellesskap. Og selv om jeg husker det vonde når jeg ser bildene så holdt hun fast i det gode ved meg.

Mine lykkeligste øyeblikk var når jeg fikk lov til å hjelpe med små barn. Jeg tror det er fordi de stilte andre krav enn voksne. Her var det kjærlighetsbånd mellom meg og et annet menneske uten en bedømmelse på hva jeg hadde gjort før jeg bærte de rundt eller matet dem. Bare genuin respekt og kjærlighet uten krav. Det føltes godt.



Stilen min gjennom ungdommen kan diskuteres. Men i dag angrer jeg på at jeg ikke tok vare på mye av det for nå er det jo faktisk mote og akkurat i tide for at mitt barn er ungdom. Rart å se men veldig kult. Eller rettelse, noe er jeg veldig glad for at jeg kastet.



Det er en del bilder som er knyttet direkte opp til vanskelige tider og det tenker jeg er synlig. I hvertfall for meg som vet det. Mulig ingen andre ser det. På disse bildene var jeg på et sted hvor jeg hadde gått igjennom så mye. Jeg synes ikke det er så rart at jeg har blitt ei beintøff jente!



Jeg tenker at jeg stopper her. Jeg kunne virkelig skrevet en bok med bildebeskrivelse men det blir for langt for et innlegg. Så kanskje jeg kan skrive mer om det neste #personligemandag. Eller en annen Mandag. Det er nettopp derfor jeg har #personligemandag fordi jeg vil ha en del dype ting på denne bloggen også. Et sted hvor viktige ting kan tas opp uten at det fyller opp hele aspektet. Det er skummelt men gir mye glede og spenning pluss at det er nødvendig å skape rom for hva man har opplevd og den man har blitt. Jeg skal dele mer om hva jeg mener rundt dette etterhvert.


Takk for at du leste, stor klem fra Ida Marie.


#personligemandag #personlig #barndom #barndomsminner #barmdomsbilder #meg #hvemerjeg #ungdomstid #omsorg #barnevern #politi #pøbel #rebell #krevende #nærerelasjoner #narkotika #livet #viktig #psykiskhelse #beyourself

Liker

Kommentarer