Når ting ikke går bra

Nå skal jeg dele noe jeg ønsker å dele fordi jeg vil vise at ting ikke alltid er slik det ser ut på overflaten. Jeg vet at de fleste klarer å tenke det selv, men jeg tenker at vi ikke deler nok det som faktisk skjer bak lukkede dører. Det er i og for seg forståelig, for det er ikke alt man behøver å dele. Jeg forstår at i møte med bekjente i butikken eller henting ved skole eller når man er bedt på middag til hverandre så behøver man ikke alltid dele de dypeste sorgene eller største problemene i forholdene sine. Men jeg er for åpenhet og jeg er for at verden hadde vært et bedre sted om vi fulgte hjertene våre og var åpne fremfor at vi skjuler alt det vonde bak veggene i det fine huset vårt og vakre hagen! Det kommer jeg aldri til å forandre mening om. Jeg mener ikke at man skal være negativ til en hver tid, men jeg tror på at verden hadde vært et bedre sted om det var ok å ha problemer. Om vi fortalte dem fremfor å skjule dem! Dette er noe jeg prøver å lære mine barn også!

Så derfor skal jeg være ærlig med dere om hvordan det har vært å flytte inn med kjæresten min. I et stort hus til flere millioner og med nye barn jeg ikke kjenner samt mine barn som skulle inn i nye rutiner med andre mennesker, nytt sted og ny skole! Alt dette på toppen av to voksne mennesker som begge er løvetann barn og har vært igjennom en helt del som så absolutt setter seg i kroppen! Det har ikke vært lett. Og jeg skal ikke lyve å si at alt er flott for det har det ikke vært.

Angrer jeg, hell no! Visste jeg at det kom til å bli vanskelig? JA. Trodde jeg det skulle bli så vanskelig? Nei.....dessverre. Tror jeg at det kan løse seg? Det skal jeg skrive litt om nå.

Det viste seg nemlig at de problemene HK og jeg har hatt helt siden start ikke var pga avstand eller telefon. Han likte gjerne å skjule seg bak det. Nei det er telefonens feil, nei det er avstanden, alt blir bedre når vi er nære og vi kan se hverandres ansikter og uttrykk. Jeg husker jeg tenkte annerledes og var ved å gjøre det slutt flere ganger fordi jeg virkelig kjente på hvor vanskelig det var å møte problemene. Hans kverulerende væremåte, hans flykt fra sannheter og min angst for diskusjoner og frykt for løgn og knuter på tråden krasjet helt. Samtidig er vi begge raske ved å havne i over aktiverte følelser og mister noen ganger helt grepet på hva som er hva i en diskusjon. Spesielt han. Det er ikke for å legge skyld på han, men fakta.

Han kverulerer ikke fordi han vil være frekk eller er en slem mann. Han kverulerer fordi å gå i forsvar er slik han har overlevd hele barndommen sin i et hjem som var langt i fra normalt. Jeg finner meg ikke i det fordi jeg mener det finnes ar andre måter å snakke om ting på enn å kverulere. Pluss at jeg har fått en fordel etter å ha vært i et destruktivt forhold. Jeg vet hva jeg ikke vil ha.

HK lyver heller ikke fordi han ikke vil være ærlig, jeg vet godt at alt han ønsker er et stabilt forhold. Men med små vite løgner om fillesaker så er det totalt umulig etter min mening. Han lyver fordi det er slik han har sluppet unna ting du ikke engang kan forestille deg som barn. Det er en vane som er vanskelig å legge fra seg, så og si usynlig og kan være svært ødeleggende. Jeg tåler ikke en eneste cm løgn en gang, også her fordi jeg har vært i et destruktivt forhold som vekket alle sansene mine. Så jeg tåler ikke bullshit. Jeg har aldri tålt det og nå er jeg på et punkt hvor det er helt komplett umulig å overse det.

Jeg på den andre siden er over kontrollerende ovenfor meg selv, det er ikke lov å si en eneste ting feil, det er ikke lov å gjøre noe som kan minne om vonde ting og det er mange. Jeg er kontrollerende fordi jeg har utviklet en paranoid personlighetsforstyrrelse. Men om man ikke setter seg inn i hva det er så kan det virke som jeg kontrollerer det andre mennesket, mens sannheten er at jeg kontrollerer min tilværelse for å slippe å gå inn i for dype paranoide steder som ligger i meg etter alt som har skjedd.

Og med hans kverulering og hvite løgner får ikke jeg rom til å bli frisk fra den diagnosen!

Så vi har jobbet hardt for dette nå. Det å forstå dybden i problemet. Finne ut av hvilken vinkel vi skal angripe det fra. Og hvem som skal jobbe med hva. Og vet dere hva? Jeg er veldig stolt av både HK og meg. Til tross for mildt sagt tynne odds kjemper vi oss hver dag gjennom. Vi finner ut av hva det er som ligger bak problemene, vi pakker de ikke bare bort, og vi jobber med dem. Og jeg er stolt av meg for jeg gir meg faen ikke før jeg har kommet til en løsning. Noe som er grønt irriterende for HK mens det pågår men også han forstår det når vi når det punktet hvor vi vet at begge forstår seg på samme sak. Og ikke en engen versjon av samme sak.

Er det lett å være i et forhold? Nei! Er det lett å flytte sammen? Hell no. Er et forhold en jobb? JA! Angrer jeg? Nei......men jeg angrer bittert i de øyeblikkene jeg gråter motløst over problemene som ser uløselige ut der og da.

Mitt tips til å bygge forhold er at du må kjenne deg selv og dine grenser. Du MÅ gi rom for den andres personlighet. Dere må være enige om at det er verdt å jobbe for, for det blir en hard jobb når problemene kommer. Dere må ha grunnleggende verdier men behøver ikke være to dråper vann. Rom og pauser er viktig! Og prat. Uansett hvor mye du tror at den andre ikke forstår eller lytter, IKKE GI DEG! Prat hull i hodet på problemet!


Så håper dette var interessant lesning. Det føles godt og litt ulovlig å dele, men jeg håper likevel det går greit!

#kjærlighet #kjæreste #forhold #parforhold #mindrekrangling #krangel #problemer #samboer #stavanger #nouwstavanger

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229