God kveld!

Først må jeg bare si tusen tusen takk igjen for all respons på forrige innlegg ❤️ Det er det råeste!! Jeg har hatt så mange fine samtaler og det har kommet mange mange meldinger i innboks på Instagram❤️ All den kjærligheten vi har fått di siste dagene er veldig rørende ❤️ Er ikke i tvil om at jeg ønsker å dele resten av historien vår!

Det er søndag og en ting jeg elsker, er å bake - da slapper jeg av. Fryseren begynte å se skrantin ut, så det var på tide å fylle opp med gjærbakst med favorittoppskrifter min, legger den med nederst i innlegget ❤️ Skillingsboller, vanlige boller & boller med nugatti ligger nå å nærmer seg stadig frysepunkt og bare venter på at det kommer en kveld vi er litt fysen (som er ganske ofte), så lenge trenger de ikke være bekymret for å ligge der!

Jeg bruker bare denne oppskriften til søt gjærdeig fra Vakre hjem, med noen endringer;

200g meierismør
1 liter lettmelk
100g gjær
2 ts salt
3 dl sukker
1,75 kg hvetemel (eller så lite som mulig til deigen får god konsistens)

Varm smøret i en kasserolle. Tilsett melken, rør til blandingen er håndvarm. Hell melkeblandingen i en bakebolle og tilsettt gjær, salt, sukker og ha litt og litt mel oppi og rør godt sammen med en visp frem til deigen begynner å tykne, gå over til å elte med en slikkepott så du får dytta masse luft inn i deigen.
Bruk så lite mel som mulig. La de heve i 1time

Legg bollene over på en stekeplate dekket med bakepapir, og la dem etterheve i ca. 30 minutter. Stek midt i ovnen på 220 grader i 10–15 minutter

Bon Appètit❤️
Nå er det kos & Karl & co resten av kvelden! Like fengende nå som for 20 år siden

Hei!

Jeg har sikkert begynt dette innlegget 10 turer, vurdert frem og tilbake om jeg har lyst til å poste det. Mitt første blogginnlegg på veldig lenge og det vil inneholde en historie som ikke nødvendigvis er av feel-good-sorten. Men det er ett viktig innlegg- med ett stort budskap- det vil handle om å miste det umistelige. Jeg har lenge hatt lyst til å fortelle vår historie i håp om at det kan hjelpe andre i samme situasjon. Jeg deler det opp i flere innlegg for å gjøre det mer ryddig og at man ikke mister motet av å lese en veldig lang tekst.

17.Juni er det 3 år siden vi blei foreldre for første gang, men vi dro ikke hjem fra sykehuset med babyen vår. Vi dro hjem helt alene...ingen barnegråt i baksetet eller en ny hverdag som småbarnsforeldre ventet når vi kom hjem, bare en rar stillhet i framsetet fra to foreldre som stod foran sin livs største sorgprosess.

«Trives du med å gå gravid?» spurte jordmoren meg med ett smil idet hu setter proben på magen min. «DÈT gjør jeg» sa jeg og smilte bort på Stian, han holder godt i hånden min og blikket rettes bort på skjermen. Etter det blir det helt stille.....jeg skjønner med en gang at noe er galt med den lille gutten vår. Det er helt stille der inne, ingen bevegelse. «Når kjente du spark sist?» spurte jordmor. Jeg blir kjempeusikker. Har jeg kjent spark i det heletatt? Hvordan kjennes ett spark ut? Jeg er jo førstegangs, aldri vært borti dette før. «Igår» svarte jeg. Men det jeg har trodd har vært spark har vært små sammentrekninger fordi kroppen har prøvd å fortelle meg at noe er galt. Den siste uken har jeg vært i dårlig humør, jeg har hatt en rar følelse inni meg om at noe ikke er riktig, men ikke klart å sette fingeren på hva det er. Jeg våknet på natten å hadde drømt at nettopp dette skjedde. Jeg var også på legekontoret for å høre hjertelyden hans en uke før kontrollen på sykehuset- alt var i orden, men hvorfor klarte jeg ikke roe meg med det? Morsinstinktet og kroppen min skjønte at noe var galt....

Så er tragedien ett faktum «jeg klarer ikke å finne hjerteslagene hans», sier jordmor. Jeg får helt panikk, jeg føler tusen ting, samtidig som jeg ikke føler noe - jeg mister meg selv helt. Jeg har lyst til å gråte men klarer ikke få fram noen ting. Kroppen går inn i forsvarsmodus og automatisk fornekter jeg det som nettopp har blitt fortalt. Han må jo bevege seg? Hjertet kan jo ikke bare slutte å slå? Vi var jo på ordinær ultralyd for fire uker siden, da var jo alt helt perfekt? Jordmor tilkaller en lege for å konferere med henne. Vi øyner håp og hele tiden venter vi bare på at hun skal si «ja, der fant jeg hjerteslag», men også hun kan fortelle at han er død. Etter dette er det ikke mye jeg husker. Men jeg husker de trygge armene til Stian som holder hardt rundt meg.

Vi tar fart å bare blir hivd inn i ett vakuum og alt snurrer. Jeg blir så kvalm og uvel og vil bare vekk fra denne situasjonen. Jeg føler på ett kaos i kroppen som jeg ikke visste fantes. Jeg kikker flere ganger bort på Stian som sitter tett inntil meg. Han kikker ned i gulvet og jeg skjønner at dette er noe han ikke kan fikse. Han hjelper meg med alt, alltid- han veit alltid hva han skal si hvis jeg trenger råd, eller reparerer ting som har gått i stykker...men dette utfallet klarer ikke engang han å gjøre om på. Det er så endelig, døden er endelig.

Vi snakker lenge med jordmor. Hun er vår store trygghet nå og den tilliten viser hun seg verdig. En stødig og trygg person som vi er så glad for å ha hatt med oss i den tiden, da som nå er vi veldig takknemlig for alt hun gjorde for oss! vi hører på hva hun har å si, og hun pynter ikke på noen ting- de neste dagene, ukene, månedene vil bli en stor psykisk påkjenning for oss, det vil bli tøffe tak! Jeg er glad hun forteller oss hva som venter oss, det er lettere å forholde seg til selv om vi ikke skjønner åssen i ville svarteste vi skal komme oss gjennom dette her.

Jeg klarer ikke tenke rasjonelt og tankene som kastes rundt i hodet er at han må ut! Åssen kan jeg få han fortest mulig ut så jeg slipper å forholde meg til dette mer!? Bare skjær han ut, jeg klarer ikke tanken på å ha en død baby i magen min ett minutt lengre enn jeg må! Jordmor forklarte oss nøye så er dette en del av sorgprosessen. Den så vi ikke når vi stod rett i det, men i ettertid ser vi tilbake på den tiden vi hadde hjemme som veldig god, igjen visste jordmor hva hun snakket om og veiledet oss kyndig igjennom prosessen før igangsetting. Vi rakk å begynne å prosessere litt av situasjonen og få roen rundt oss. Skape noen siste minner sammen, og samle krefter til kamp.

En liten avsporing, men ett viktig avsnitt; fra første stund viser jordmødrene vi hadde rundt oss hva de var laget av ❤️ Vi hadde fire stykker som var en del av dette sammen med oss. Vi kan ikke beskrive hvor takknemlige vi er for at vi hadde så kyndige og dyktige damer rundt oss - tenk å klare å gjøre en så sinnssyk opplevelse til et fint minne å se tilbake på !? ❤️ vi fikk klemmer, betryggende ord, god informasjon, tilstedeværelse og faglig dyktighet. Dette er ikke hverdagskost for dem heller, men den profesjonen de viste den tiden kan jeg nesten ikke skrive om før jeg blir rørt. Vi blei rett og slett tatt utrolig godt vare på ❤️

Ludvig blir født i uke 24, kl. 0215 lørdag 17. Juni 2017- helt stille, fordi han på uforklarlig vis ikke klarte livet i magen min. Jeg dekket til ansiktet for å forsikre meg om at jeg ikke ser når de pakker rundt han og går ut. Der og da var det lettere å ikke få ett forhold til han. Avskjeden ville bli værre om vi knyttet bånd. Det hele var over, men nå var det bare å stålsette seg på etterdønningene som ville skylle inn over oss med store krefter.

Vi får oss noen timer med søvn og gode samtaler med jordmødre, som spør oss gjentatte ganger om vi ikke vil se han? Det er helt uaktuelt. Det er for mye å forholde seg til nå. Men vi mjukner opp litt før vi skal hjem og vil se en fot, hånd og ett øre.

Jeg skal prøve å fatte meg i korthet da dette innlegget begynner å bli vel langt. Men det er de minste og mest uskyldige vi har sett. Føtter som skulle løpt barbeint rundt på plenen om sommeren, hender som skulle utforsket verden, og ører som til tider skulle hatt noe selektiv hørsel fordi verden bøy på oppdagelser istedenfor å inn til middag. Men sånn blei det ikke for oss denne gangen. Det er hjerterått...

Vi ønsker å dra hjem den dagen. Vi har returrett når som helst og vi blir betrygget med at de bare er en telefon unna ❤️

Etter en natt med søvn hjemme, våkner vi med en intens følelse om å bare holde han! Tankegangen har fått en helomvending, fra å ikke ville danne noe bånd til han i det hele tatt til at vi må holde han, se han! Han er jo babyen vår, vi er mamma’n og pappa’n hans! Er det ikke rart hvordan hjernen endrer tankegang når den får litt tid på seg til å la ting prosessere i fred og ro?

Stian ringer sykehuset å vi får selvfølgelig komme ned - det har vi aldri angret på i ettertid ❤️ tenk om vi ikke gjorde det....den opplevelsen ville vi aldri vært foruten ❤️

Jeg vil fortsette historien på hva som skjedde videre på ett nytt innlegg. Ønsker også å si at jeg er tilgjengelig på meldinger om noen ønsker å snakke.

-Mari//husetpaanordseth❤️