Om mitt arbeid i Kampala, Uganda

I am not born In Africa, but Africa Is born in me

Vi kjenner alle til at i Afrika er det hungersnød, og mat er en luxus vare. Vi ser reklamen som viser barn som lider, og vi blir så vant til det at vi ikke reagerer lenger. Sånn var det med meg også helt til jeg en dag ble invitert til et slumområde i Kampala , Uganda av en kirke. Jeg syntes det hørtes spennende ut, og tenkte ja dette kan bli en erfaring, å ta med videre i livet. Ikke viste jeg at jeg skulle bli forandret for alltid.

La meg ta deg tilbake til start. Min reise som begynte 31 juli 2018

Har jeg havnet på en annen planet? Det er den første tanken som faller meg inn i det sjåføren kjørte oss inn til Kampala , hovedstaden i Uganda . Jeg satt som trollbundet i bilen, og tok til meg alt jeg så. Det luktet annerledes, og jeg kunne føle det pulserende livet som gikk sin gang helt upåvirket av en storøyd turist som fant alt dette så eksotisk, og levende.

Den førstenatta her sover jeg ikke, jeg er alt for opptatt av å undre på hva livet kan by på her, og barna som vi skal møte. Vi skal ha fest i slummen til barna. En menighet her jeg bor sponser i lag med faste givere. Disse faste giverne betyr mye for dem er med på å hjelpe barn som ingenting har. De vi hjelper er bare en dråpe i havet, men den dråpen betyr så uendelig mye for disse barna som får hjelp. Disse barna er de fattigste blant de fattige . Vi gir dem skolegang og et måltidom dagen, og for noen er dette det eneste måltid de får.

Mitt møte med barna og Josef
En liten gutt på 10 år spør meg- Er det mat til meg også? Øynene er store, han ser usikkert på meg, men har et håp tent i øynene at det kanskje er noe til han også. Han er ikke med i programmet som har 52 barn som støttes, og i dag hadde vi fest for dem i slummen. Denne gutten som spurte meg etter mat heter Josef. Han kom fordi han hørte at det var mat å få i kirken. Disse barna spør ikke etter iphone, I pad, eller lignende. Dem spør etter mat. Jeg kjenner det i hjerte at jeg blir veldig berørt. En stund må jeg snu meg for tårene kommer å oversvømme øynene mine, og jeg jobber hardt for å " ta meg sammen" . Jeg ser inni øynene til disse barna og dem har ventet lenge på oss fordi dem vet at det blir masse mat å få, og det er fest for dem. Kan dere tenke dere en hel haug med barn som ønsker å spise seg mett. Det kunne like godt ha vært meg som bodde her i slummen, men jeg hadde så utrolig flaks at jeg ble født i Norge.

Josef fikk mat i lag med de andre barna , også de barna som ikke er med i programmet fikk spise seg mette i dag fordi vi hadde plenty til alle. Fatene ble fylt opp til randen, og barna kunne i dag spise seg mett, og ikke bare en gang, men etter at fatet var tomt så fikk dem mer. Jeg har aldri sett barn spise så mye som jeg så i dag. De var virkelig sultne.

Vil du høre mer om mitt arbeid? Jeg vil blogge om min reise, men også om prosessen før jeg drar dit ned igjen den 18 september 2019. Les litt her om mitt arbeid http://missionofhopeuganda.com

Liker

Kommentarer

hopeforuganda
hopeforuganda,
Ja barna der nede er ikke bortskjemte for å si det sånn, og for meg er dette veldig meningsfult å få jobbe med. nouw.com/hopeforuganda
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229