3 uker siden i kveld

I kveld er det 3 uker siden jeg satt hos deg, tante Liv. Du døde ganske nøyaktig 20:16. Det var du og jeg, anestesilegen som skulle sørge for at du fikk nok medisiner så du ikke led, og to av de fantastiske sykepleierne som var hos deg fast de 7 ukene du lå på intensiven, Katrine og Hege.

3 uker.. Det virker som en evighet siden. I går spurte jeg Amanda hva hun tenker og føler nå om at du er død.

"Noen ganger føles det som hun aldri har levd. Andre ganger føles det bare som en drøm alt sammen og at tante fortsatt lever."

Det er sånn det føles, og mere til.

Tid oppleves så rart nå. Alt har føltes så merkelig de siste tre ukene. Sorgen er en tilstand med mange undertilstander som veksler hele tiden, dagen lang. Jeg må bare være med på ferden. Har ikke noe annet valg. Overveldelse. Nummenhet. Overveldelse. Tristhet. Overveldelse. Uvirkelighet. Litt sinne også.
Noen ganger har jeg følt alt på en gang, et lass med følelser og minner samtidig - kaos. Andre stunder ingen følelser, som en vaketilstand av et stort ingenting. Ja det har vært alle mulige slags følelser og tilstander. Takknemlighet også, over alt det gode du var og ga, alt det gode som var da du var til. Masse takknemlighet.

3 uker..

Jeg husker deg levende. Jeg husker deg døende. Jeg husker deg død. Alle disse bildene av deg i huet. Alle disse følelsene jeg ikke vet helt hvordan å håndtere. Minnene som spilles i huet fra 48 1/2 år med deg i livet mitt.

Selv om du har forlatt oss, tante, selv om du er fysisk borte for resten av livet mitt, så er du mest av alt veldig levende for meg. Slik du var. Smilende, gråtende, levende, leende, snakkende, vaskende, gående, kjørende. Du var så koselig, og så raus med godhet, varme, hyggelige ord.

Den kvelden på sykehuset, etter at du sovnet inn og ikke pusta mer, fikk jeg helt panikk, og måtte fortest mulig ut og få av meg alt smittevernutstyret i en fei. Hadde holdt meg rolig for deg i 1 1/2 time, snakka til deg, grått, strøket deg på kinnet, sa det var greit at du ga slipp. Så slutta du å puste, og like etter kom denne panikken med voldsom kraft. Katrine var med meg og hjalp meg av med alt utstyret. Jeg ville egentlig bare løpe ut, ut av sykehuset, ut i frisk luft, men fikk ikke lov av Katrine, som fant drikke og kjeks til meg, og et rom jeg kunne sitte på. Hun så tilstanden jeg var i.

Da jeg senere skulle gå, ønsket hun meg lykke til og det beste. Jeg begynte å gråte igjen. Da begynte hun å gråte også, og hun sa noe som varmet så veldig: "Du skal vite at jeg aldri kommer til å glemme Liv. Ingen av oss på avdelingen kommer til å glemme henne. Hun var så spesiell, så sterk, så takknemlig, og god." Ser du, tante? Selv de som jobbet med å ta vare på deg i bare 7 uker, kommer aldri til å glemme deg. Det sier mye om deg, det. Du var så god.

Et hjertemenneske var du, tante Liv. Du bor i hjertet mitt, og i hjertene til så mange. Derfor blir du aldri borte. Ikke egentlig.

PS, tante: Jeg kommer til å fortsette å blogge. Ble du glad nå? Du likte så godt når jeg blogget. Du syntes jeg var så flink til å skrive, til å formidle tanker og følelser. Jeg tror du var min største fan når det gjaldt skrivingen. Du snakket om det ofte gjennom åra. "Du er så flink til det, Aina, så du må bruke denne evnen til noe." Noen ganger viste du ting jeg hadde skrevet til andre. Du har lagt igjen en del kommentarer på den bloggen her, slik du gjorde på andre blogger jeg har hatt. Jeg skal fortsette med skrivingen, og jeg vil aldri slette denne bloggen.

#død #sorg #covid19 #korona

Liker

Kommentarer

VeraLynn
VeraLynn,
Så fint du skriver om din tante, så fint og rørende at jeg sitter med tårer i øyekroken ❤ Jeg kjenner meg igjen i ordene dine om sorgen og tapet av noen som betyr så mye for en. Masse klemmer 🥰
nouw.com/veralynn
Ingajohansson