Det å leve med LS, traumer, angst og depresjoner

Det er snart 10 år siden jeg ble syk med LS (lavt stoffskifte). Fra å være en aktiv livsnyter, sprudlende og energisk jente snudde alt seg brutalt. Helt ærlig så trodde jeg ikke at LS gjorde så mye skade på kroppen som det faktisk gjør. Det har snudd livet mitt på hodet, og i tillegg til LS fikk jeg påvist traumer, angst og depresjoner. Etter mange år har jeg endelig lært meg å akseptere min livssituasjon, men det er fremdeles til tider veldig vanskelig å leve med. Høst og vinter er de verste månedene med utmattelse, depresjoner, muskel og leddsmerter. Sommeren er bedre da det er varmere i været. Ja det krever styrke og motivasjon for å leve med en kronisk sykdom som gir deg smerter og utmattelse til en hver tid. Tidligere har jeg vært fryktelig dårlig til å lytte til kroppen min, men de siste årene har jeg blitt noe flinkere til dette. Jeg vet hvor viktig det er å lytte til kroppen og hvilke konsekvenser det gir meg om jeg ikke gjør det. Jeg har bestemt meg for at jeg orker ikke flere runder med ukentlige innleggelser på grunn av utmattet kropp.

Det gjør mye med livet når man får en kronisk sykdom, og jeg hater å klage til andre når jeg har det vondt. Alltid har jeg holdt de vonde følelsene inne og skjult smerter bak et smil. Jeg skal ærlig innrømme at enkelte dager er det fryktelig vanskelig å skjule smertene og jeg har mest lyst til å bare legge meg under dynen og gråte. Det vondeste med denne prosessen og sykdommen har vært at jeg ikke har følt at andre vil forstå, eller rett og slett at andre ikke har brydd seg og ikke orket å forstå. Dette er nok en av grunnene til at jeg ikke ofte snakker om smertene mine heller. Jeg har dager hvor smertene kjennes såpass på kroppen at det er vanskelig å komme seg opp av sengen og i det hele tatt smile, være blid og fornøyd. Det mest slitsomme er nok det å aldri føle seg uthvilt. Et normalt menneske har sjeldent problemer med å våkne og komme seg opp om morgenen, men for meg er dette noe som tar tid. Følelsen av tretthet hver eneste morgen, og det å ikke føle seg uthvilt. Følelsen av muskler og ledd som verker om morgenen. Det er en evig runddans som kun de med fibro eller LS vil forstå.

Jeg prøver å ha rutiner i livet mitt, men med tanke på at jeg ikke styrer sykdommen og smerten min kan jeg ikke alltid planlegge dagene fremover, men jeg må heller ta dag for dag. For meg fungerer dette bra, men for andre rundt meg kan dette være meget frustrerende. Jeg har stor forståelse for det, men jeg kan ikke tøye grensene mine for andre når det kommer til helsen min. Når det kommer til helsen min må jeg lytte til kroppen min og gjøre det som er best for meg selv for at jeg skal fungere gjennom dagen.

Jeg vet at LS er noe jeg kommer til å ha hele livet, men jeg håper at traumene, angsten og depresjonene vil bli bedre med årene. Jeg er på riktig vei, men det er en lang vei å gå enda. Jeg er virkelig takknemlig for de som forstår og den hjelpen jeg får for en bedre hverdag og jeg kommer aldri til å slutte å ta i mot den hjelpen.

Tidligere hadde jeg store vanskeligheter for å godta min livssituasjon, men takket være de rundt meg og meg selv, har jeg lært meg å akseptere meg selv og min livssituasjon. Selv om jeg har mine utfordringer og vansker, så er jeg bra nok akkurat som jeg er nå og jeg kommer aldri til å prøve å være noen annen enn meg selv og jeg kommer fremdeles til å ta hensyn til kroppen min og lytte til kroppen når den trenger en pause.

Liker

Kommentarer