Hvor ofte tenker du på at du burde forandre deg for at noen skal like deg? Jeg tenkte ofte akkurat denne tanken, nettopp fordi jeg alltid har følt meg annerledes på mange mulige måter. Ofte prøve deg å forandre meg, og til slutt kjente jeg ikke meg selv igjen. Jeg var ikke lengre meg selv og jeg prøve å være en annen enn den jeg egentlig er.

Nå, etter alt for mange år har jeg endelig lært at jeg skal aldri å slutte å være meg selv. Det er akkurat de sidene ved meg som gjør meg til akkurat den jeg er. Jeg er et følelsesmenneske, jeg har mine uvaner, jeg har alt for mange ting, jeg sier ofte ting uten å tenke meg om. Men vet dere hva? Det er akkurat det som er meg, og jeg trives veldig godt med å være akkurat meg!

Jeg kommer aldri noensinne til å prøve å forandre meg for at andre skal like meg eller akseptere meg. Jeg er meg akkurat som deg, og ingen skal få si til meg at jeg må forandre meg. Jeg er fornøyd med den personen jeg er og jeg er veldig glad i livet mitt akkurat som det er. Ingen skal få si meg hvordan jeg skal være, og ingen skal få si at det ikke er greit å være akkurat sånn som jeg er.

Jeg har i alle år opplevd at folk dømmer meg på grunn av utseendet. Jeg har egentlig aldri hatt noen formening om hva jeg synes om at folk dømmer meg på grunn av utseendet selv om jeg ofte hører fra andre at folk stadig dømmer meg og tror automatisk at når jeg er såpass glad i sminke så er jeg blant annet en dum sminkedukke og bitch, Ordet bitch er vel noe jeg hører mest, men det morsomme er når jeg hører at folk har dømt meg før de har blitt kjent med meg, også forteller de at jeg var ikke sånn som jeg trodde. Jeg prøver å ikke la slikt gå inn på meg, og jeg har bevist la folk få tro og mene hva de vil om meg, så får de selv velge om de vil bli kjent med meg eller ikke. Det morsomste er nok at mine nærmeste venner også dømte meg før de ble kjent med meg, og det sier vel litt om hvor feil man kan ta og hvor skummelt det er å dømme noen etter utseendet.

Det er ikke bare utseendet jeg har blitt dømt for, men også det at jeg er en blogger. Det virker veldig som at det å være en blogger eller influenser er tabu. Hvorfor? Nei, jeg har faktisk aldri skjønt hvorfor med tanke på at det er så populært i dagens samfunn. Jeg har heldigvis aldri latt meg stoppe å blogge av den grunn, og jeg kommer til å fortsette å blogge og utvikle meg som blogger i mange år fremover.

Er det noe jeg selv er flink til, så er det å ikke dømme andre mennesker før jeg lar meg selv kjenne dem. Alle er forskjellige og takk Gud for det.

Det er ingen hemmelighet at jeg gruet meg lenge til å bli tretti. Tallet tretti føles ikke bare skummelt, men det føles også så voksent eller gammelt. Joda, på mange måter føler jeg meg voksen, men av og til kjenner jeg fortsatt på barnet i meg. Barnet som er sårbart, følsomt og redd. Redd for fremtiden. Redd for å føle at jeg ikke greier noe. Redd for å ikke mestre det jeg ønsker å oppnå. Redd for usikkerhet og redd for det å ikke strekke til eller være bra nok. Alle mine opplevelser har formet meg til den personen jeg er i dag på godt og vondt. Jeg har lært av mine feil, og jeg prøver til en hver tid å lære hva jeg kan gjøre annerledes. En av de største feilene jeg har gjort i livet er å prøve å forandre meg for at andre skal like meg, men forandringene gjorde at jeg mistet meg selv og til slutt ikke kjente meg selv igjen. Jeg kommer aldri til å prøve å forandre meg for at noen skal like meg lengre. Verken utseendet eller personlighet. Jeg er meg, og jeg kommer aldri til å prøve å være noen andre enn meg selv.

Jeg vet hvor vondt det føles når man til en hver tid skal forandre seg bare fordi noen skal like deg. Alt fra væremåte til små endringer ved utseendet. Jeg har bestemt meg for at det skal aldri skje igjen. Jeg skal bli likt for akkurat den jeg er, og ingen skal prøve å forandre meg for at jeg skal være bra nok, for jeg er bra nok akkurat som jeg er. Jeg vet virkelig ikke hvor lang tid jeg har brukt på å komme hit hvor jeg er i dag. Dit hvor jeg ikke er usikker på meg selv eller hvem jeg er. Jeg er stolt over den jeg er, og jeg har lært meg med årene at det er helt greit å være annerledes, følsom og sårbar. I mange år har jeg følt meg annerledes fordi jeg både er følsom og sårbar. Jeg har også brukt mange år på å godta kroppen min som den ser ut i dag. Jeg er ikke lengre like tynn som jeg en gang var. Sykdommen forandret livet mitt og kroppen min på mange måter, men jeg har lært å akseptere det. Det eneste jeg vet er at jeg er bra nok akkurat som jeg er, og ingen skal forandre meg for at jeg skal være bra nok på noen som helst måte.

Er det noe jeg virkelig ønsker å oppnå med min blogg og mitt liv, så er det å få mennesker til og lære å godta seg selv akkurat som de er, og at det er helt greit å være annerledes. Tenk så kjedelig det hadde vært om alle hadde vært like? Jeg synes faktisk det er ganske fint å tenke på at det finnes bare en av meg og en som meg. Jeg er unik og du er unik. Det er akkurat det som er så fint. Jeg kommer aldri til å slutte å motivere andre mennesker til å lære å godta seg selv for den de er, og jeg kommer alltid til å være åpen om fysisk og psykisk helse.