Hei på dere ♡
Det siste året, spesielt starten på det nye året har vært veldig turbulent for min del. Jeg har rett og slett ikke hatt det bra med meg selv. Det har vært mye tanker og bekymringer samtidig som jeg har hatt en kraftisk depresjon. Depresjonen har i grunn vart i mange måneder, men den ble bare verre og verre. Enda verre ble det nok etter at jeg sluttet å prioritere meg selv og mine behov, samtidig som jeg i grunn følte meg veldig ensom. Ingen å prate med som jeg følte forsto meg og ingen som støttet meg og bygget meg opp. Tiden har vært kjempe tøff og jeg har stått på egne ben hele veien. Jeg har vært ekstremt langt nede, men endelig føler jeg at jeg begynner å bygge meg oppover dit jeg ønsker meg. Ja, depresjonen kommer fortsatt av og til, men jeg er blitt flinkere til å takle den. Enkelte perioder er også tøffere enn andre. Etter jeg brukte noen dager helt for meg selv innså jeg at jeg har vært utrolig dårlig til å prioritere meg selv og ta vare på mine behov. Jeg har også innsett at det har vært vanskelig å omgås andre når jeg ikke har hatt det bra med meg selv. Jeg har ofte følt meg til bry for andre da enkelte ikke har taklet depresjonen min. Men samtidig føler jeg at de meneskene jeg har rundt meg må takle både mine gode og vanskelige dager om de ønsker å være i livet mitt.
Jeg har vel de siste dagene innsett at jeg må ta vare på de menneskene som elsker og liker meg både i mine gode og vonde perioder. Jeg må rett og slett kvitte meg med de menneskene som gjør depresjonen verre og som ikke godtar meg for den jeg er, uansett hvor vanskelig det måtte være. Jeg kan ikke forandre andre, kun meg selv. Så jeg må ta vare på de som ønsker å "passe inn" i livet mitt og viser meg respekt. Jeg har samtidig valgt å starte på blanke ark når det kommer til mennesker i livet mitt. Jeg ønsker å gi de som betyr noe for meg en ny sjanse for å bevise at de vil ha en plass i livet mitt. Nå som hverdagen min begynner å bli lettere i forhold til depresjonen er det viktig for meg selv også å få en "ny start", men denne gangen må jeg være hardere mot meg selv og ikke godta mennesker som skuffer og sårer meg. Jeg kan ikke gi sjanser på sjanser, for det vil bare ødelegge meg. Jeg vet selv at jeg passer heller ikke inn i livet til andre mennesker, så da må man heller bare tenke at " greit, da passer vi ikke i livene til hverandre ".
Det føles så godt å endelig kunne si at jeg kjenner energi, glede og lykke igjen. Tankekjøret har roet seg ekstremt og jeg prøver så godt jeg kan å leve i nuet, men likevel ønsker jeg meg den fremtiden jeg alltid har ønsket meg. Men akkurat nå må jeg tenke på det som skjer her og nå, barna mine og ikke minst meg selv. Mine behov og ønsker. Endelig har jeg begynt å se glede i ting igjen. For eksempel syngingen. I går satt jeg å sang i flere timer og jeg kjente at det ga meg både energi og glede. Til og med husarbeid gir meg glede nå, det har det ikke gjort på så lenge jeg kan huske.
