Det er jo merkelig hvordan jeg kan gå fra 100 til 0 på et knips, ettersom jeg trodde at jeg nå var inne i en tid hvor absolutt alt gikk på skinner. Sola tittet jo frem, våren var på vei, asfalten var tørr og jeg tenkte at endelig er det vår! Men nei, Gud har lurt oss trillrundt igjen for i morges snødde det og jeg måtte pakke meg inn i parkasen igjen. Hvorfor kunne det ikke bare blitt vår, da?
Mandag og tirsdag har vært som en naturkatastrofe. Akkurat som det har ligget og ruget over en lengre periode, sånne små ting som bygger seg opp, og plutselig smeller det. Og når det først smeller, ja da smeller det skikkelig! For det har ikke skjedd noe spesielt, ikke annet enn at jeg har vært småstressa over ulike ting. Det er ikke noe biggie, men det har gnagd litt for lenge. Jeg har følt at jeg flere ganger har unngått å være lei meg, kjenne på følelser og bare forsøkt å ikke la ting gå inn på meg. Ignorere det, gå videre med livet. Holde ting privat, fordi det følte jeg at har vært helt nødvendig.
