Header

TV-serie: ​​​​Pretty Little Liars
Mat: Kylling
Reisemål: Thailand
Godteri: Seigt og surt smågodt
Sovestilling: På magen
By: Barselona
Bil: Audi
Årstid: Sommer
Ansiktspleie: Ole Henriksen
Land: Spania
Klesmerke: Ralph Lauren
Drikke: Pepsi Max
Familiemedlem: Barna mine
Humør: Avslppet
Tid på døgnet: Kvelden
Vær: Sol
Film: Silver Lining
Klesplagg: Stor T-skjorte
Møbel: Seng
Sted i huset: Stua
Transportmiddel: Fly
Musikk: Pop
Sminke: Fundation
Alkohol: Musserende Vin
Frukt: Passjonsfrukt

-H

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

God helg dere!
For øyeblikket sitter jeg i bilen utenfor jobben til K. Vi skal nemlig på helgetur til mamma og i dåp på søndag til kusinen min. Som jeg sikkert har fortalt dere tidligere, så bor mamma ca en kjøretur på 2 timer borte fra oss. Så det er ikke hver dag vi tar turen dit.

Personlig synes jeg det er vanskelig å velge mellom bilstolpose eller ullklær på barna når vi skal kjøre så langt som. I skal i dag. Det er fordi jeg elsker å ha det så varmt i bilen, samtidig som jeg er redd for at ungene skal svette bort i baksetet. Men, i dag var valget er ganske enkelt.

For i går hentet vi en pakke på posten med nydelige merinoulklær fra Minimerino .
Vi har naturligvis andre 2. Lags ull fra andre merker, men det var noe spesielt med disse klærne. Super myke, ikke for tykke og i 100% merinoull som ikke klør.
Så i dag når vi skal kjøre, skal begge ungene sitte i bilstolene sine i ullklærne fra Minimerino.
Søk de opp på Instagram, å se utvalget av klær de har!
(Klærne våres er sponset)

God helg!

-H

Likes

Comments

Hei igjen dere!
Lenge siden sist..
Jeg følte lenge at jeg gikk i en sirkel med negative innlegg om kolikk, trøtthet, søvnløse netter osv.
Men nå, nå føler jeg vi endelig ser lyset i enden av tunellen, og kolikken er så godt som borte.
Å når vi snakker om lys, så er det jo faktisk blitt ganske så lyst her i Tromsø for tiden. Det er nydelig vær med sol, og ikke alt for mange minusgrader.

Det hjelper enormt på humøret å kunne stå opp til normal tid, sitte i sofaen med sola i øynene og føle litt på at ting begynner å roe seg litt! Forhåpentligvis vil det derfor bli mer aktivitet her på bloggen igjen, nå som jeg endelig føler jeg har tid og energi til overs.

Så får jeg jo si tusen takk for at dere har vært så tålmodige meg med de siste månedene. Som jeg hele tiden har sagt, det vil bli bedre. Å nå føler jeg endelig at det faktisk begynner å bli bedre. Endelig!!

Ha en fin kveld!

-H

Likes

Comments

Hvordan går det med Kolikken til Luna?

Den har egentlig ikke utviklet seg noe serlig. Da vi begynte på Minifom for ca 4-5 uker siden, forsvant smertene og hylingen på dagtid. Og da startet kveldsuroen fra ca 18.00 til ca 23. Også fortsatte det med kolikksmerter og nesten konstant utrøstelig hyling til tidligst 01.30 men til så sent som 04.30. MEN natt til i dag er første natten hun IKKE hadde kveldsuro fra klokken 18, den kom ikke i det hele tatt. Det samme med kolikksmertene. Dette er første natt hun IKKE har hylt og skreket, men sovet urolig igjennom hele natten. Men takk gud for en natt uten skriking!

Hvor er den gravidtreningstightsen du hadde i fra?

Den er i fra merket Noppies og finnes hos Ellos.

Hvor er den rosa blomstrete jakken fra?

Den er i fra Bubbleroom sin nye vårkolleksjon.

Gikk det bra å gå på byen første gang etter fødsel?

haha, hva kan man si!? Det var rett og slett dødskjedelig! Utelivet i Tromsø kan ikke sammenlignes med Oslo, i tillegg drakk jeg ikke den kvelden, så det var på en måte ganske rart å være blant fulle folk på byen. Ellers gikk det kjempe fint hjemme, og jeg hadde VELDIG godt av å komme meg ut alene for en gangs skyld. Så jeg koset meg også asså!!

Vil dere ha flere barn i framtiden?

Du spør med nå, etter snart 11 uker med kolikk. Hva tror du svaret blir? Neida, men for å være helt ærlig så er jeg ganske så fornøyd med familien vår akkurat nå. Da jeg var liten så jeg for meg den perfekte familien med mamma, pappa, storebror og lillesøster. Og det er jo akkurat det jeg har fått nå, en perfekt familie. Men om jeg om noen år plutselig har lyst på en til, det kan jeg ikke si at ikke kommer til å skje. Så aldri si aldri. Men om det skal komme fler barn om en god stund, da MÅ det komme to til. De må jo ha hverandre i ca samme alder å leke med!

Har du operert nesen din?

HAHAHAHA, WHAAAAT!? Nei, min nese er 100% naturlig.. Personlig synes jeg kanskje den er litt brei frorfra, men er veldig fornøyd med hvordan den ser ut fra siden. Får vell ta dette spørsmålet som et kompliment! Tusen takk <3

Du har fortalt at du ikke har hatt Oliver og Luna alene, vil du fortelle litt mer om det og har du hatt dem alene enda? Hvordan gikk det ?

Ja, nei. Altså. For det første har Oliver vært veldig mye syk etter at Luna kom til verden. To runder med omgangssyke, munn,hånd,fot syke, Uvi med 40 i feber i over 1 uke, to runder med sterk forkjølelse og feber, og da har han naturligvis trengt all oppmerksomhet og omsorg han kan få. Det funker dårlig med en liten som har kolikk og skjeldent kunne ligge alene enten hun skulle sove eller ikke. Men jeg har hentet i barnehagen og hatt begge hjemme alene i 2 times tid mens jeg har laget middag til K kom hjem fra jobb. Og FOR et styr!

Oliver var sulten og lei etter barnehagen og Luna hadde ikke lyst å ligge alene da hun var trøtt og hadde vond ti magen. Så jeg hadde Luna i bæreselen, Oliver satt å hylte og klaget etter mat, mens jeg sto halvveis å hoppet på kjøkkengulvet for å få Luna til å sovne mens jeg laget mat.
Det kunne gått bedre, men det kunne gått verre også!

Men det begynner å bli mildere ute nå, så frammover skal jeg heller trille å hente i barnehagen og bruke lang tid på vei hjem, så blir det litt kortere tid å ha begge hjemme alene!

Har du fillers i leppene dine?

Nei, men jeg har hatt! Sommeren 2015 fylte jeg 1,5ml Juviderm i overleppa. Dette skulle vare i 6-9 måneder, så jeg er 100% sikker på at det er mine egne naturlige lepper jeg har nå. Jeg har veldig lyst til å fylle litt i overleppen igjen, men missforstå meg rett. Da jeg var liten falt jeg i en grusvei, og hele overleppen min ble delt i to. Derfor har jeg et arr og delvis skjev overleppe. Dette ønsker jeg gjerne å rette ut med å få fylt på litt på toppen av overleppa.

Har du tips til morsdags/valentines gave ?

Ja, jeg har faktisk den perfekte Morsdag/Valentinesday gaven tipse dere om!
Har dere hørt om Pictureit.no ? De har masse forskjellige nydelige postere, og jeg venter faktisk på 3 postere selv, som blir Valentinesgave til min kjære! De har kjemperask frakt, så om dere bestiller i dag/morgen så har dere den perfekte gaven til deres kjære!

​-H

Likes

Comments

Fler og fler har spurt meg om hvordan jeg og Kristoffer møttes, og jeg har lovet å dele dette med dere via bloggen. Men, så kom jeg på at jeg dedikerte et innlegg til K for å fortelle hvor mye han betyr for meg, og da gikk jeg også igjennom hvordan vi møttes. Så til dere som vil lese Historien vår så kan dere finne innlegget her.

Det er ikke en veldig utdypende om dagen vi møttes, men en generell historie fra start til like før vi ventet Luna! Jeg tror jeg kommer til å skrive en lignende historie fra start til dags dato på K sin bursdag 17.april.
Men om dere ønsker en mer detaljert beskriving av dagen vi møttes for første gang, så legg igjen en kommentar!
God helg!

-H

Likes

Comments

Mange har etterspurt våres eller mine musthaves når det kommer til barneutstyr, og endelig fikk jeg satt meg ned å skrevet et innlegg om akkurat det! Dette måvære 5 absolutt MUSTHAVES her i hus. Dette er ikke ting man må ha, men ting vi ikke hadde klart oss uten! Alle overskriftene er direktelinker til produktene om dere ønsker dypere info om dem. 

(Som ambassadør for Barnashus, er våres produkter derfra. Enten kjøpt selv, rabattert eller sponset)


Vippestol (BabyBjørn) (Direktelink)
Vippestolen vi har til Luna, er babybjørn. Luna HATER å ligge iro, så om hun er våken når vi skal spise mat, er vippestolen et must for å få spise i ro. Der kan hun i enkelte tilfeller ligge å sove når jeg skal dusje, eller på toalettet! At den er så enkel å flytte rundt er også et stort pluss!

Bæresele (Ergobaby 360 med nyfødt innlegg) (Direktelink)
Bæreselen vår kjøpte vi da Oliver var ca 4 mnd. Da begynte vognkrisen, og han kunne ALDRI ligge i vognen. Da ble bæreselen redningen vår, og Oliver elsket å bli bært i selen! Ikke bare roet det han da han ikke ville ligge i vognen, den var jo super når man skulle lage middag eller han var urolig ellers også! Dette har blitt redningen med kolikken til Luna også. Denne gangen har vi kjøpt nyfødtinnlegget også, og hun sitter helt perfekt der! Så når kolikken står på som verst, blir det kort tid i bæreselen før hun roer seg. Mange mener det er vanskelig å sette selen på selv, men etter to tette som har brukt bæreselen, har jeg funnet en kjempefin og enkel teknikk! Skrik ut om dere ønsker en videoblogg hvor jeg viser.

Tripp Trapp Stol (Stokke) (Direktelink)
Denne stolen er et must for ALLE med små barn. Denne kjøpte vi også da Oliver var ca 3-4 mnd. Da begynte vi smått med smaksprøver, og da var tripptrapp stol med newborn seat, midt i blinken for oss. Etter Olivers gulsott begynte å forsvinne og han kviknet til rundt 3 mnds alder, kunne han sitte i newborn seat i lang tid å bare titte på oss da vi spiste middag. Oliver bruker den flere ganger om dagen nå, og kommer til å bruke den i mange år frammover! Vi har fortsatt ikke fått ossTripp Trapp Stol til Luna, da hun fortsatt krever bevegelse om hun er våken og skal ligge for seg selv. Men så fort vi skal begynne å introdusere fast føde, blir det to Tripp Trapp stoler her i hus!


Bilstoladapter. (Direktelink)
En ny verden har åpnet seg for meg! Luna veier allerede 5 kilo, og 5 kilo i en bilstol er ganske tungt på handletur. Så i starten av januar gikk vi til innkjøp av bilstoladapter så vi enkelt kan sette bilstolen rett på vognunderstellet. Det er så genialt, og finnes vell stort sett til alle vogner!! Å slippe å vekke ei lita snuppe (som alltid sovner i bilen) og legge hun over i vognen, er jo veldig greit. Nå løfter jeg ut hele bilstolen, rett på understellet, og vips kan vi gå! Dette er i såfall et must om vinteren, da jeg ikke ønsker å løfte hun ut av bilstolen og bilstolposen i sprengkulden her i Tromsø!


Ull!!! (Direktelink)
Enten man har vinter eller sommer baby, er ull et must her i hus. Og for snart 5 måneder siden, ble vi introdusert for Reflex ull som selges hos Barnashus. Oliver har brukt ullklærne daglig i 5 måneder, og jeg tør påstå at det ikke er NOEN tegn til slitasje på ullklærne. Vi har prøvd andre merker som blir nuppete etter kort tid, men Reflexulla har virkelig sjarmert seg til fast ull her i hus! Oliver har 6-7 sett og ettersom de holder seg så bra, skal de spares på til lillesøster kan bruke de! Luna har allerede et par sett selv, og ettersom de er både myke, varme og billige, blir dette ulla vi skal kjøpe i årene som kommer! Med all herjing i barnehage, er det et under at denne ullen holder seg så fin og hel som den gjør!
Et lite tips: Det er -30% på Reflex ull hos Barnashus nå! Å vår favoritt er Reflex Frost ull!

-H

Likes

Comments

I dag hadde vi time med Oliver på sykehuset. Det var kontrolltime for utredning for refluks/astma. Vi var veldig spent på om det i dag ville bli bagatellisert slik vi følte det ble første gangen, eller om vi ville få en diagnose.

Jeg var jo sikker på at vi hadde time klokken 10, så jeg hentet Oliver i barnehagen klokken 9 og K på jobb klokken 09.30... Da vi kom fram og henvendte oss i luken, viste det seg at vi hadde time klokken 13!!! HALLO ammetåke...
Heldigvis kunne hun ta oss inn klokken 11, så vi slapp å vente 3 timer!

Da vi kom inn, fortalte vi naturligvis om den gode responsen Oliver har hatt på astmamedisinen, og hvordan nettene går for tiden. Akkurat nå er han forkjølet for 100.gang... Å det er jo veldig typisk hverdagen hos oss, noe som også er veldig vanlig for barn med astma.

Så med symptomene han har, den gode forbedringen av medisinen og fortiden med sykdom, har Oliver i dag fått diagnosen Astma. Forhåpentligvis i kategorien Barneastma, sånn at han kan vokse det av seg. Jeg hadde selv Barneastma som liten, men vokste det heldigvis av meg. Så i voksen alder har jeg ikke hatt noen plager eller antydning til Astma. Dette er veldig betryggende å vite for oss som foreldre, så vi lever i tro og håp om at han også vil vokse dette av seg!

Det er naturligvis en lettelse å endelig få en diagnose, så vet vi hva vi har med å gjøre, hvordan vi kan tilrettelegge best mulig for Oliver som lever med dette, også tar vi ett steg av gangen.

-H

Likes

Comments

Mobbing er noe av det styggeste jeg vet om. Hvorfor? Fordi det er ufattelig urettferdig, og jeg har kjent på det selv, i flere år faktisk!

For det har seg slik, som barn hadde jeg litt ekstra på kroppen. Jeg var den lille runde. Eller sett via andres øyne, tykk, feit, stygg, ekkel, og uten venner. Ja, det var faktisk slik da jeg gikk på barneskolen, faktisk deler av da jeg gikk på ungdomsskolen også. For det var ofte slik, at da ringeklokken ringte, og det var friminutt, så jublet de andre barna. Mens jeg gruet meg til friminutt.. Litt for ofte sto jeg alene for meg selv da jeg var ute i friminuttene. Da kom de andre bort til meg og spurte hvorfor jeg bare sto der, og ikke lekte. Fordi jeg ikke har noen venner, vell! Var det de ønsket som svar. Det var det jeg tenkte også, men jeg svarte ikke. Jeg kunne ikke gi dem det de fisket etter. Derfor fant jeg en midlertidig løsning da vi byttet plasser i klasserommet, og jeg endte opp bakerst. Så fort ringeklokken ringte ut til friminutt, løp jeg og gjemte meg i skapet når læreren ikke så. Å der ble jeg værende til jeg hørte at klasserommet ble låst, og jeg var alene. Jeg koset meg inne i varmen i friminuttene. Denne løsningen var perfekt på kalde vinterdager. Da var det mobberne som ute og frøys, mens jeg var inne å koset meg. Da var det ikke så verst å være alene! Dette gjorde jeg ikke hver dag. Men de dagene jeg ikke orket alle de andre. Men plutselig andre dager, var jeg ute å lekte med de andre. Det var jo det jeg egentlig ville.

Jeg vil si det var veldig fifty fifty om de kunne definere meg som en del av gjengen eller ikke. Men jeg følte meg aldri som en av dem. 

For bare dagen etter, kunne de bestemme seg for at jeg var feit, tykk, stygg, ekkel og uten venner igjen... Å sånn var det i lang lang tid. Merkelig nok, er det minimalt av årene på barneskolen jeg husker den dagen i dag. Jeg lurer faktisk på om jeg har fortrengt det. Kanskje like greit, eller hva? Men disse årene har fortsatt satt preg på meg og livet jeg lever den dagen i dag. Og faktisk, har jeg opplevd mobbing i voksen alder også. Men det trenger jeg ikke gå inn på nå. Men til tross for at store deler av det vonde nå er glemt, så drømmer jeg fortsatt om mobbing. Jeg gjorde det senest i dag. Utestenging, isolering og ikke være god nok til å få bli med de andre. Skinny bitches. Ja, det var det jeg tenkte på mobberne som, da jeg var i tenårene. Jeg sa det aldri, men jeg koset meg da jeg kunne kategorisere dem som Skinny Bitches i hodet mitt, så fort de ga meg en stygg kommentar, eller et stygt blikk. Det samme tenkte jeg i drømmen jeg hadde i dag før jeg våknet. Jeg blir flau, men samtidig er jeg glad jeg har erfart både motgang og medgang når jeg vokste opp. Selv om motgangen fint kunne vært 90% mindre tøff og vond. Men jeg er her i dag, å det er jo en seier i seg selv. Men så begynte jeg å tenke da jeg sto opp i dag.

Hvorfor er det slik at det alltid må være noen som blir mobbet? 

Hvorfor kan man ikke ha litt ekstra på kroppen, eller være litt annerledes, uten å måtte bli kalt feit, tykk, stygg og ekkel? Og hvordan blir det med mine barn, når de skal vokse opp, begynne på skolen, få venner og bli voksne? Må de gå igjennom de samme vonde årene som meg? Vil de bli godt likt og ha mange venner? Kan jeg gjøre noe for at de skal slippe å bli mobbet? Anntagligvis, er det ingenting jeg kan gjøre med dette nå. Men en ting er sikkert, de skal vokse opp, vite min tøffe historie, og isåfall ikke bli mobbere. For DET er noe vi som foreldre kan gjøre. Vi kan lære barna våres forskjell på rett og galt. Hva og hvordan man snakker til og behandler andre mennesker. For jeg tror, eller jeg VET at det er mange foreldre som er grunnen til at barna er mobbere. Om det går i arv, det vet jeg ikke. Men da trenger jeg isåfall ikke være redd for at mine barn skal bli mobbere. Forhåpentligvis er alt som kalles mobbing borte og utryddet innen mine barn skal begynne på skolen! Men dessverre er mobbingen enda verre i 2018 enn det det var i fra 2000 da jeg startet på skolen... Men det har fortsatt noen år på seg til å kunne snu!! Gjør meg en tjeneste å ha det i bakhodet når du oppdrar barn dine, så har isåfall du også gjort en innsats for å få en slutt på mobbing!

-H

Likes

Comments

I morgen er Luna 8 uker. Det er surrealistisk at det allerede er 8 uker siden jeg slapp unna torturen siste delen av svangerskapet utsatte meg for. I flere uker var jeg i mine øyne ubrukelig. Jeg kunne ikke kalles verken mamma, kjæreste, husmor eller samboer... Jeg sov når jeg kunne, jeg lå når jeg kunne, og gikk ikke ut av huset med mindre jeg absolutt MÅTTE. Det gikk flere uker uten at jeg hentet i barnehagen, la Oliver på kvelden eller i det hele tatt fikk til å leke med Oliver på gulvet. Man skulle jo faktisk klare å komme seg opp igjen, ha energi til å være våken og faktisk komme seg igjennom dagen uten å gråte seg i søvn. Selv om jeg ofte gråt om natten, fordi jeg så gjerne ville sove, men kroppen nektet meg... Nå er det kolikken som nekter meg! Men det er en annen sak..

Men nå, 8 uker etter jeg unnslapp, begynner jeg endelig å føle meg som meg igjen. Jeg føler meg endelig stolt over å være 2 barns mamma og måten jeg håndterer det på. Jeg har vært ufattelig sliten, å sliten er jeg fortsatt, men jeg har på en måte en annen innstilling nå. Tålmodigheten min har endelig bygget seg opp, jeg lager middag med Luna i bæreselen, jeg Oliver henter i barnehagen hver dag, med Luna på slep. Alt dette er nytt for meg! For mange så tenker de ikke over dette, da de har gjort det i lang lang tid, å gjerne er 2 og 3 barns mor til eldre barn. Men for meg, så gir dette meg en ufattelig stor mestringsfølelse.

Det er ikke lenger slik at jeg trygler K om å legge Oliver om kvelden, kunn fordi jeg er sliten å vil ligge på sofaen. Nei nå legger vi han annen hver kveld. Og jeg gleder meg til det!! For det går så mye lettere nå, uten skriking fra han, uten stress fra meg, og uten at tålmodigheten sprekker og jeg hever stemmen. For jeg skal ærlig innrømme at det har skjedd mer enn en gang mens Lunas kolikk har herjet for fult, og jeg har vært utslitt før dagen er halvveis omme. Nå koser jeg meg skikkelig med leggingen av Oliver. Vi ligger sammen i sengen hans, (han har jo byttet til junior seng nå) slår på nattlampen som lyser stjerner i taket som skifter farge, og ligger å snakker om dagen hans. Eller han snakker ikke så mye, men jeg spør!

I kveld tok leggingen litt lengre tid enn den pleier. Luna hadde vondt i magen etter dagens vaksine å hylte i stuen, og jeg lå å nøyt alenetid med Oliver. Luna hadde jo trøst og kjærlighet fra pappaen, og får nok av det fra meg ellers på dagen. Før irriterte jeg meg over at leggingen tok lang tid. Jeg forsto ikke Oliver og hvorfor han ikke bare kunne sove, og han forsto ikke hvorfor jeg var sliten å lei etter minimalt med søvn pga kolikk med Luna om natten.
Nå ser jeg han med andre øyne! Nå innser jeg at han bare trenger meg litt ekstra de kveldene han bruker lengre tid. Litt ekstra mammakos og litt ekstra mammakjærlighet! Selvfølgelig skal han få det når han trenger det. Så i kveld sovnet han etter 20 minutter med kos, småsnakking og med hånden sin på mitt kinn og min hånd på sitt kinn. For en kjærlighet han viser meg om jeg bare er der litt lengre og litt oftere!

Fy søren jeg er stolt. For en fantastisk liten gutt han er, for en fantastisk familie jeg har, og for en 2 barnsmamma jeg har muligheten for å være! Det er slik som dette jeg har sett for meg at jeg skal være som mamma. Jeg måtte bare bruke litt tid på å komme hit. Bli vant til at vi faktisk er en familie på 4, og at oppgavene som mamma er litt annerledes enn de pleier. Men nå klarer jeg det, og jeg er supermotivert til å bli enda flinkere, enda mer tålmodig og enda sterkere for utfordringene vi har i vente! For det er ikke noen dans på roser, men fy så rosenrødt det kan være for det!

-H

Likes

Comments

Som mange av dere vet, slet jeg enormt med blodtrykket i slutten av svangerskapet. Fra uke 33 var jeg ukentlig, og gjerne flere ganger i uken på kontroll på sykehuset for å sjekke blodtrykk og urin. I fra uke 35 var det tegn til svangerskapsforgiftning, og jeg fikk diagnosene Svangerskapshypertensjon (høyt blodtrykk) og Mild svangerskapsforgiftning... Kroppen ble mer og mer utslitt, jeg gikk med konstant hodepine og kjente tydelig på kroppen at den var klar for å slippe resten av svangerskapet.

Men, mandag 20. november klokken 10, skulle jeg på ny kontroll av blodtrykk og urin. Jeg hadde vært innlagt fredagen før, men fikk blodtrykksmedisin som funket, og fikk helgen ´´fri´´. Som legene på sykehuset kalte det, lå jeg i en gråsone. Ting var ikke ille nok til at jeg skulle bli satt igang, men fortsatt ille nok til at de ville ha meg på kontroll hver dag de siste to ukene. Denne mandagen var jeg 36+6. Jeg håpet og ba om at jeg nå skulle ha 2+ på protein i urinen, da det ville vippe meg ut av gråsonen, og være en grunn for å la meg slippe å pines mer, og de kunne sette meg igang. Men urinprøven viste bare 1+ denne dagen også.

Da blodtrykket skulle sjekkes, etter at jeg hadde sittet i ro i 20 min, hadde det nådd nye høyder. 180/116 var blodtrykket. Legen så på meg, å spurte om det stemte at jeg var 36+6 i dag. Å det var jeg jo. Hun ba meg vente litt, og gikk for å ta en telefon .Jeg kunne høre hvert ord hun sa. Jeg husker ikke alt hun sa nå, men det siste hun sa før hun sa ok, hade, var: Da setter jeg bare en ballong nå med en gang. Jeg gikk litt i sjokk. Da hun kom tilbake å sa at vi skulle sette meg igang med en gang, rant tårene! Endelig var torturen over. Endelig skulle vi få møte lillesøster. Jeg var SÅ lettet.

Klokken 11.15 ble ballongen satt. Da det var gjort tok jeg en telefon til Kristoffer som var på jobb, og ante fred og ingen fare. Hei, nå er jeg satt igang. Var det første jeg sa da jeg hørte han i andre enden. I dag? var det eneste han sa tilbake. Ja, nå. Jeg har fått ballong nå! Han syntes naturligvis at det var veldig spennende og kunne endelig gi beskjed til sjefen at han ikke kom på jobb dagen etter fordi jeg da ville være i fødsel eller ha født.

Jeg hadde selvfølgelig ikke med meg fødebagen den dagen (den hadde ligget i bilen lenge), så jeg fikk dra hjem pakke, slappe av og med beskjed om å være tilbake på sykehuset klokken 18. Da skulle naturligvis Kristoffer være med og Oliver skulle passes av svigers. Riene kom og gikk i fra jeg gikk ut av sykehuset. Litt skummelt å kjøre alene på vei hjem, da enkelte rier var så vonde at jeg måtte puste meg gjennom de, men jeg kom meg trygt hjem. Der passet jeg på å få tatt det siste mage bildet. Jeg hadde også fått sponset et sett med gravidundertøy som jeg ikke hadde reklamert for, så da måtte jeg jo få tatt bilder i det før magen forsvant. HAHA..

Da klokken var 18.15 hadde vi kommet tilbake til sykehuset, jeg hadde fått meg et venterom, og var superklar for fødsel. Vi måtte bare vente på at ballongen skulle dette ut (da har man som oftest 4 cm åpning). Jordmor som var på vakt sa jeg kunne gå litt rundt i håp om at det kunne hjelpe litt, men sa at hun trodde jeg kom til å sove med den over natten. Men jeg sa fort at denne kommer til å falle ut i kveld, bare vent å se! 45 minutter etterpå var den ute. Da hadde vi gått trappene fra 5. og opp i 6. etasje for å gå til kiosken. Men da vi var kommet opp trappen forsvant trykket som ballongen lagde inne i livmoren, og vi var nødt til å snu å gå ned. Så like før klokken 19 var ballongen ute, og de sjekket åpning. 4 -5 cm åpning, kjempe myk og moden, men livmortappen var ikke helt avflatet enda. De sa jeg var i aktiv fødel da jeg også hadde gjevnte rier med 6-7 min mellomrom, så nå var planen å ta vannet for å få enda sterkere rier. Men siden livmortappen ikke var avfaltet fikk jordmor avslag fra overlegen. De ville nå gi meg hormonell igangsettelse, noe jeg absolutt ikke ville. Dette sto også i fødebrevet, og noe jeg har dårlig erfaring med fra tidligere ( da alt skjærte seg i fødsel med Oliver)

Grunnen for at de ikke ville ta vannet før livmortappen var avflatet var på grunn av høyere risiko for at fødselen skulle stoppe opp, og det eneste alternativet ville bli keisersnitt... Jordmor sa jeg burde gå med på å få hormontablett, legen sa jeg burde, Kristoffer sa jeg burde, og jeg sa nei... Jeg ba om å få tenke og vurdere litt, og selvfølgelig drøfte og diskutere dette litt med Kristoffer. Han var enig med helsepersonellet, og forsto ikke helt min frykt oppi alt dette. Men klokken 21 ringte vi på, og jeg gikk med på å sette den ene hormontabletten. Den funket FORT. Riene kom oftere, men varte fortsatt bare mellom 30-40 sekunder. Jeg fikk ikke sove den natten. Lenge lå jeg våken prøvde å danse litt, prøvde å gå litt osv. Klokken 3 natt til tirsdag 21. november kom de inn med ny hormontablett. Jeg hadde håpt på at jeg skulle ha født til da, men den gang ei. Fortsatt bare 4 cm åpning. Jeg gikk med på en ny hormontablett og en sovetablett så jeg skulle få ladet batteriene mine litt. Da sov jeg i 3 timer

Vi hadde lenge snakket om vi kom til å få en 20. eller 21. november bebis, og nå som jeg ikke hadde født den 20. så måtte jeg jo lade opp til fødsel den 21. Så feil kan man ta! Hele den 21. november gikk jeg med rier med 4 minutters mellomrom. Jeg pustet meg fint igjennom riene, og følte meg greit oppegående. Vi gikk mye rundt i gangene, opp til kiosken, ned i kantina, og ventet egentlig bare på å bli sjekket igjen. Tidlig ettermiddag ble jeg sjekket og hadde 5 cm, men fortsatt var ikke livmortappen avflatet. Med andre ord kunne de fortsatt ikke ta vannet... Men jeg var motivert, og skulle nå få fødestue, da jeg gjerne ønsket badekar som smertelindring. Nå var også riene greit vonde, men ikke vonde nok til at jeg følte behov for smertelinding. Det var super masse å gjøre på føden, og ingen fødestue var klar for oss.. Så vi måtte bare fortsette å vente.

Klokken 17.30 fikk vi fødestue, og jeg stupet rett oppi badekaret. Hvor ble riene av? Det funket kjempe bra for en liten stund. Men jeg ble fort sliten av å ligge oppi der, da det var så stort at jeg måtte anstrenge meg for å holde meg oppe, da beina ikke rakk bort i enden. Så etter en halv time satte jeg meg i sengen igjen. Jordmor spurte om vi skulle ringe etter epidural, men jeg sa nei. Jeg var nemlig livredd for at epiduralen skulle stoppe opp fødselen om vi ikke hadde tatt vannet først. I tillegg ville jeg kjenne litt på riene, kjenne kroppen jobbe og jobbe litt med kroppen rett og slett. Jeg pustet meg fortsatt fint igjennom riene som nå varte mellom 40-50 sekunder. Men da klokken var blitt 19 begynte jeg å bli ganske sliten. Så vi ble enige om å ringe etter epidural. Da hadde jeg 6cm. Jeg pustet fint igjennom riene, og så på dette stadiet for meg at jeg blåste ut rosa ballonger under riene. (Fortsatt ingen smertelindring, så jeg var vell bare høy på adrenalin) Vi snakket og tullet litt med jordmor mellom riene, og var super motiverte til tross for at vi var ganske slitne.

Som nevnt tidligere var det hektisk på føden. Det var mange fødsler, og det var ei som endte med hastekeisersnitt. Så anestesilegen (det var bare en på jobb den kvelden) var opptatt i operasjon. Vi ble derfor ventende i 2 timer på epidural. I ventetiden fikk jeg klyster, så jeg kunne være på den sikre siden under pressinga. Det gikk helt fint å vente i 2 timer, men jeg gjorde ikke mye annet enn å fokusere på pusten og spise potetgull.

Klokken 21 kom anestesilegen, og noe av det første hun sa etter å ha forklart prosedyren hun skulle igjennom, var at hun ikke trodde jeg hadde så vondt. Da var jordmor rask med å si at jo, hun har nok ganske vondt, men en veldig høy smerteterskel. Å det skal jeg innrømme. Det var greit vondt på det tidspunktet, men motivasjonen og instillingen min gjorde at det gikk helt fint så lenge jeg pustet. Jeg skulle jo snart få premien min. Snart og snart.. Jeg trodde hun skulle være ute før midnatt. jeg!!! Så skulle hun stikke. 1 stikk, men hun fikk ikke inn røret. 2. stikket kom, fikk ikke inn røret da heller. 3 epiduralstikk fikk jeg, før den satt på plass, heldigvis begynte den fort å virke.

Da epiduralen begynte å virke for fult, merket jeg fort at den funket bedre på høyre enn venstre side. Jeg ble nemlig lammet i høyrefoten. Så hver gang jeg skulle bytte stilling, måtte Kristoffer og jordmor løfte meg. Sykt flaut, men samtidig litt ironisk. Derfor ble jeg så å si sittende igjennom hele fødselen. Klokken 23 kunne de endelig ta vannet. Enda en milepæl! Nå kunne det ikke være lenge igjen, men jeg innså at hun ikke ble en 21. november bebis alikavell. Jeg var forresten på det stadiet fortsatt bare 6 cm.... Riene kom med ca 2 minutters mellomrom, men varte maks 1 minutt. De var med andre ord lite effektive... Så da klokken ble 3 på natten fikk jeg riestimulerende drypp. Nå begynte det å gå opp for meg at enten skjærer det seg nå, eller så er hun snart ute. Adrenalin til tusen, en sinnsykt høy motivasjon til å bare presse henne ut, og en stor frykt for at det nå skulle skjære seg. Adrenalinet fylte meg, og kroppen min var ustyrlig. Jeg satt i sengen å ristet! Hele kroppen min ristet i sikkert 2 timer, og på et punkt måtte jordmor fysisk holde meg nede!

Epiduralen funket forresten helt utrolig bra.I fra jeg fikk epiduralen hadde jeg INGEN smerte! Jeg kjente presset da riene sto på, men det var ikke noe problem. Men plutselig endret riene seg. Det var ikke lenge siden jeg hadde blitt sjekket og fortsatt var 6 cm, men nå var jeg sikker på at noe hadde skjedd. Klokken halv 5 var jeg 8 cm!

Jeg hadde lyst å gråte av glede. Jeg kom mest sannsynlig til å klare dette, og nå var jeg bare 2cm borte i fra målstreken. Og nå skulle framgangen gå fort. Og det gjorde det også. Iløpet av de neste 45 minuttene fikk jeg 2 cm mer åpning! 05.15 ble jeg sjekket igjen og endelig hadde jeg 10 cm. Var det ikke nå hun skulle komme? Åneida, ho var ikke langt nok nede, så nå måtte vi vente på ho... Jeg presset som smått, men hun kom ikke lengre ned. Hun lå nemmlig å stanget i symfysebeinet. Det ble da foreslått at jeg skulle prøve å føde sidelengs. Dette er noe jeg aldri har skjønt at noen klarer. Det måtte jo være så tungvindt. Men joda. Jeg ble løftet over på siden å lillesnupp kom endelig forbi symfysen. Ca rundt kvart over 7 kom pressriene, og målet mitt var å føde før vaktskiftet klokken 8. Å jeg presset, pustet, presset, pustet. Klokken ble 8, og det var vaktskifte. Jeg ble ganske trist og skuffet da jordmoren som hadde fulgt meg hele natten måtte dra. Heldigvsig ble jordmorstudenten værende igjen. Jordmoren som kom å tok over var heldigvis et kjent fjes i fra jeg var innlagt i uke 35, så dette hjalp veldig på motivasjonen min igjen.

Jeg fortsatte å presse, i over 1 time til! Det var heldigvis ikke vondt, men jeg var mildt sagt utslitt. Jeg som hadde skrevet i fødebrevet om min store frykt for sugekopp og tang. På det tidspunktet da jeg spurte om hvor lenge det var igjen, og fikk til svar, kanskje 1 time, sa jeg: Det går jeg ikke med på. Kan dere ikke bare bruke sugekopp? Hallo i luken, går det ann liksom? Jeg lå på siden igjennom hele pressingen. Kristoffer satt forran meg og holdt hånda mi. Eller hans ord, vi brøyt håndbak i 1,5 time, og han var utslitt i armen. Både han og jordmor hjalp meg veldig under riene. Jeg fikk så mye skryt pro pressinga, for pustinga for alt. Det var jo bare helt fantastisk, selv om jeg var utslitt. Men så, de to siste pressriene var kommet. Hodet var så å si kommet ut, eller hun sto i åpningen, DET var en smerte jeg aldri har kjent før. Jeg fikk beskjed om å ikke presse for mye, så måtte jeg holde igjen, så presse litt osv. Men da så jordmor at noe ikke var som det skulle. Lillesnupp var kritthvit, blå på armer og bein og slapp. Hun ble dratt ut, de klippet navlestrengen fortere enn vi fikk det med oss, alarmen ble trykket på, men det skjedde ingenting. Alarmen virket ikke... De trykket igjen. Null respons. De måtte deretter ringe med fasttelefon etter barnelege. Plutselig var rommet fylt med 10-20 personer. Jeg prøvde å titte etter det lille gullet mitt, som fort ble revet ifra meg, og som IKKE ble lagt opp på brystet som jeg så gjerne hadde håpet. Kristoffer var livredd, hadde tårer i øynene, og jeg var for sliten til å reagere i det hele tatt. Men vi holdt pusten, føltes det som.

Lillesnupp fikk oksygen og kom seg kjempefort. Hun hadde en blåsvart kul oppå hodet etter at hun hadde ligget å stanget i bekkenet men ellers var alt normalt etter et par minutter med litt hjelp. Endelig fikk jeg henne opp på brystet! Jeg klarte det!!

09.43 kom Luna til verden med sine 2970 gram og 48 cm lang. Hodet var 33 cm i omkrets.

Jeg har aldri i mitt liv vært igjennom noe så fantastisk. Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle klare å gjennomføre en fødsel etter over 36 timer i aktiv fødsel. Og i tillegg komme unna uten en skramme nedentil. Som jordmoren sa, så hadde hun aldri hatt en førstegangsfødende med samme kontroll over kroppen, som klarte å holde igjen i sluttfasen og i tillegg ikke ha tegn til at man har vært igjennom en fødsel. For hun kunne ikke se antydning til rift, sår eller noe som helst nedentil. Å dette var jo også noe jeg fryktet.

I ettertid fikk jeg vite at de hadde smørt med både olje og undersøkelseskrem nedentil under fødsel. Dette fikk jeg ikke med meg, men er super takknemlig for det i ettertid. Så til tross for at det ble en litt skummel slutt/start for Luna, vi jeg kategorisere fødselen som en drømmefødsel. Endelig fikk jeg fødselen jeg så gjerne skulle hatt med Oliver. Og jeg er så glad for at denne fødselen gjorde opp for den første!

Likes

Comments

Jeg har ikke ord over hvor heldig og ikke minst hvor stolt jeg føler meg i kveld! I dag er første dagen Oliver er seg selv etter at han fikk feber og ble skikkelig syk dagen før nyttårsaften. Altså, han har vært syk i en uke!
Men natt til i dag sov han hele natten i sengen sin, og våknet ikke tidligere enn 08.15!!! HALLO, han pleier å våkne på minuttet klokken slår 6, om ikke før...

Jeg og Luna våknet halv 8, og lå og koset oss med amming og med Kristoffer fram til Oliver våknet. For en fantastisk start på søndagen da. Ellers har vi brukt dagen på en lengre trilletur med begge ungene da de sov, fått måket snø, ryddet, skrudd opp hylle på rommet til til Oliver, byttet på senga hengt opp klær, and so on!

Så da kvelden kom, var sengen vår full av sammenlagte reine klær. Med andre ord, kunne vi ikke gjøre som vi alltid gjør når Oliver skal sove. For det har jo alltid måtte være slik, at vi må legge oss i sengen vår med Oliver, for å så bære han over i sin seng for natta. Men i dag gikk jo ikke det!

Så jeg tok med meg nattugla hans (en ugle som spiller sovemusikk og lyser sterner opp i taket) en stol og tok han med inn på rommet hans når han skulle sove. Jeg lot være å ta på musikken. Jo mindre stimuli, jo bedre tenkte jeg. Det var musestille på rommet. Taket var som en stjerneklar himmel, og Oliver lå i sengen sin. Jeg satt på en stol ved siden av, å holdt hånda hans.

5 minutter tok det før han sovnet. Ikke en tåre, ingen klaging, ingen tegn til motstand eller på å snu seg rundt. 5 minutter dere!!!! Dette har ALDRI skjedd før, og jeg følte nesten for å felle en tåre. Jeg er SÅ stolt! Min gutt kan også finne søvnen selv!

Så da sov han da klokken var 19.15. Og vi fortsatte ryddingen mens snuppeliten lå å sov i sofaen. Så nå ser det jo nesten blåst ut her! Jeg skal bare støvsuge kjapt over gulvet når jeg har spist kvelds, så blir det en tidlig natta på oss i kveld.

I morgen blir første morgen jeg leverer Oliver i barnehagen på lang lang tid. Luna blir med selvfølgelig. Nå føler jeg meg klar for å ha begge ungene hjemme alene. Hadde ikke Oliver vært syk forrige uke, hadde jeg nok prøvd meg på å levere allerede da. Men nå er jeg super klar og motivert til å klare dette!

Så med tidenes stolteste mammahjerte, kommer jeg til å legge med et smil om munnen i kveld! Ønsker dere en fortsatt fin søndag og en god start på en ny uke i morgen! Vi blogges igjen snart.

-H

Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Vet dere hva. Så fort jeg ikke har blogget på en stund, og setter igang igjen, kommer innlegg steømmmende til i hodet. Som om de bare har blitt laget i underbevisstheten den tiden jeg ikke blogget. Og i går kom jeg til å tenke på hvor heldig jeg føler meg for tiden. Jeg føler meg ufattelig heldig for noe andre tar som en selvfølge, og ikke tenker over i det hele tatt. Og slik kom dette blogginnlegget til.

For som mange av dere vet, har Oliver slitt med søvnen hele sitt liv. Mistanken om refluks, astma eller begge deler var en sentral tanke i månedsvis. 15. November hadde vi time på barne poliklinikken på sykehuset, og vi fikk med oss resept på astmamedisin hjem. Vi merket bedring innen en uke. Mindre hosting om natten, og lengre sammenhengende søvn. Fantastisk å slippe å måtte gå ut og inn for å roe han ned minst 10 ganger før vi selv måtte legge oss med han for natta. Å dere som har barn som ikke våkner å må sove sammen med dere om natten, dere tenker vell at det er en selvfølge? Eller tenker dere over det i det hele tatt?

Så ble han syk, tett og slimete. Plutselig føltes det som at de 10 skrittene vi hadde hatt framover, ble overtatt av 15 skritt tilbake igjen. Vi fortsatte naturligvis på medisinene, men startet opp på enda en astmamedisin. Vi hadde tidligere fått på slimforebyggende medisiner, nå skulle vi starte opp med slimløsende også.

20 skritt framover, og det ble nok en gang mindre og mindre oppvåkninger og hosting om natten. Spesielt om han fikk ligge på puten til pappan. Vi prøvde derfor å flytte puten til K ut av sengen vår, og over i O sin. For å prøve å unngå å ligge 4 stykker i en seng på 1 meter og 60 cm. Dette hadde vi nemlig gjort i over 1 mnd. Men så skjedde det noe.

3 dager før julaften måtte jeg inn å sjekke om han levde. Da var klokken ca 4 på natten, jeg hadde akkurat ammet Luna, og K hadde ikke hentet han inn i sengen vår enda. Han lå nemlig å sov sin dypeste søvn, oppå puta til pappan i sin egen seng! Han sov hele den natten, uten en oppvåkning og i sin egen seng. Halleluja. For en julegave. Natten etter skjedde det samme. Jeg kan ikke huske sist sengen vår føltes så stor. For en glede, for en stolthet og så heldige vi følte oss! Vi har en sønn som faktisk klarer å sove hele natten. Han måtte bare bli 19 måneder først.

Så var det etterfulgt av noen netter hvor han våknet mellom 1-3 og kom inn i sengen vår. For å så sove hele natten igjen en natt. Vi hører han klage litt på babycallen noen kvelder, men så klarer han å finne tutten sin, også sover han videre. Dette har heller ALDRI i hans liv skjedd før. At han finner roen selv når han våkner, er jo også nesten for godt til å være sant. Men ja, han har klart det veldig ofte de siste nettene. Så nå ser vi bare fram til at dette skal skje oftere og oftere.

Så i går kveld kom jeg på at jeg ville fortelle dere dette. For da slo han ut på babycallen, klagde og sutret i 10 sekunder, før han fant tutten og roet seg. Jeg og K så på hverandre og smilte. Vi snakket om hvor heldige vi følte oss, og hvordan dette er ting andre tar for gitt.

Derfor vil jeg minne dere på det. At det er ingen selvfølge, tvert i mot. Jeg tror det er veldig mange som sliter med søvnen til sine små, men at det ikke er alle som snakker om det. For man kan fort føle seg mislykket om man ikke klarer å få barnet sitt til å sove, akkurat fordi man tror det er en selvfølge.

-H

Likes

Comments

Hei og god jul dere! Lenge siden sist nå.
Det har seg jo slik, at døgnet bare har 24 timer. I tillegg har det vært jul, og veldig mye på agendaen. Ikke nok med det, men vi har også en 5 uker gammel baby, som krever sitt døgnet rundt. Rettere sagt, krever amming hver 2. Til 2,5. Time døgnet rundt. Ofte kan det gå 1,5 time mellom ammingene på natten.

B-menneske som jeg er, er optimal søvn viktig for at dagene mine skal gå rundt. At jeg skal fungere på dagtid, og ikke minst kunne prestere noe annet ett å gi mat til mitt lille vidunder. Å det er egentlig noe så enkelt som det, som er grunnen for at jeg sliter med å oppdatere sosiale medier, og bloggen og Instagram går til grunn.. Jeg har rett og slett ikke tid, hender eller overskudd til å sette meg ned å mekke en fullverdig tekst for dere som så gjerne ønsker å lese og vite om vår hverdag.

Dette synes jeg faktisk er veldig dumt! For jeg har nesten daglige innlegg fra barseltiden med Oliver, noe som gjør at jeg for alltid har mulighet til å lete meg tilbake i arkivet for å lese om hvordan ting var. Nå, nå er det vell over 2 uker siden jeg blogget sist. Eller er det lenger siden? Uansett, mye skjer iløpet av 2 uker når man har en liten baby.

Luna er i utvikling hele tiden. Hun blir flinkere og flinkere til å feste blikket, hun blir sterkere i nakken og hun blir tryggere og tryggere på K. Heldigvis! Vi er superstolte foreldre til det lille mennesket vi stadig ser blir et eget lille menneske med en veldig sterk vilje. Anyway. I morgen drar vi av gårde til mamma for å feire nyttårsaften . Spennende å se reaksjonen på Oliver når det smeller av masse raketter, og blir kos å avslutte dette lange, slitsomme og fantastiske året sammen med min mamma!

Så hold ut, jeg håper å tror at jeg i løpet av starten av 2018 kommer tilbake som før. Kanskje bedre enn før!?
Uansett. Ha en fantastisk romjul videre, og ikke minst en nydelig nyttårsfeiring.

-H

Likes

Comments

Tenk, i går var termindatoen med Luna. 14. desember skulle hun ha blitt født, og i dag skulle hun vært 1 dag gammel. Istedenfor har vi hatt henne med oss i 23 dager. Å for noen fantastiske 23 dager det har vært. Det har vært hektisk, absolutt. For vi har hatt to runder med omgangssyke, jeg har hatt brystbetennelse med 39,5 i feber og Oliver har vært mer hjemme fra barnehagen enn han har vært i barnehagen. Så ja, hektisk! Derfor har dere ikke sett eller hørt noe i fra meg på en stund.

Jeg tenkte egentlig at jeg skulle få skrevet fødselshistorien for dere snart, men jeg vil tro at 36 timer i aktiv fødsel vil ta en stund å få ned svart på hvitt. Men jeg lover at den kommer snart! Status i dag er at Oliver endelig er kvitt sin andre runde med omgangssyken, og kom seg i barnehagen i dag etter 3 dager hjemme. I dag har også Luna hatt sin første trilletur ute, og det gikk kjempe fint. Jeg balla på med lillelamdress, lillelampledd, dunpose og stormtrekk på vognen. Så til tross for -6 grader, holdt hun seg god og varm i vognen.

I morgen skal vi dra på Leos Lekeland med Oliver, venninnen hans Adelen og mammaen Susann. Vi gleder oss så masse! Jeg tror Oliver gleder seg også. Så det var en kjapp liten update fra vår side. Jeg tenkte jeg skulle lage en liten ønskeliste på hva jeg ønsker meg til jul. Synes plutselig det har blitt så vanskelig å ønske seg noe...

Hva ønsker dere dere til jul i år?

-H

Likes

Comments

Jeg må ærlig innrømme, at min psyke fort blir påvirket av omstendighetene rundt meg, hvordan formen min er fysisk og av energinivået. Og jeg var overbevist om at depresjonen som sakte men sikkert kom sigende i slutten av graviditeten, ville utvikle seg til en lang mørketidsdepresjon eller rett og slett fødselsdepresjon.

Jeg prøvde å snakke om det på sykehuset, jeg snakket med min bedre halvdel, og jeg var veldig obs på dette selv. Med ekstra fokus på å slappe av, ha en positiv innstilling og rett og slett lytte til kroppen, kan ofte være nok for min del, å slippe å bli veldig deprimert. Men den eneste løsningen på problemet denne gangen, var rett og slett å bli satt igang og få føde.

Takk og pris for at jeg ble satt igang mandag 20. November, og at fødselen ble som den ble. For plutselig har man glemt alle negative tanker, plutselig er det ikke et nederlag at kroppen er sliten, men man får forståelse og stolthet for hva man har vært igjennom og hva man har skapt. Lyspunktet Luna ble plutselig løsningen på problemet, eller rettere sagt et lyspunkt som lyset opp mørketiden og tok livet av depresjonen.

Dagene flyr som aldri før. Jeg er fylt med stolthet, med kjærlighet, med forståelse og med medfølelse. Stolthet over å ha vært igjennom et beintøft svangerskap. Kjærlighet for den nybakte familien min på 4. Forståelse for at kroppen er sliten etter lang fødsel og lite søvn. Og medfølelse til Kristoffer som i tillegg til fødsel, min depresjon og et beintøft svangerskap, har måtte lese til eksamen som kommer på mandag. Må han bare bestå denne siste prøvelsen.

Lyset stråler som aldri før i mørketiden i nord. Jeg er så strålende fornøyd med livet mitt for øyeblikket. Det var dette vi ventet på, og plutselig ble all smerte fysisk og psykisk verdt det! Det er jo nå resten av livet begynner!
God lørdag.

-H

Likes

Comments

Snart er det 1. desember, og om det er en ting som mange tenker på til barna, så er det den berømte pakkekalenderen. Jeg synes det er dumt å bruke tusenvis av kroner på en pakkekalender som nesten mere er for min egen skyld enn for Oliver, så jeg har derfor prøvd å finne pakker med flere leker jeg kan dele opp, slik at det blir mye billigere å få til 24 små pakker. Derfor tenkte jeg å dele noen tips til dere.

Den kassen med 20 kjøretøy er jo PERFEKT for adventskalender! Om man tenker det blir kjedelig med 20, så har man den med 10 istedenfor! Det står de ikke er anbefalt til barn under 3 år. Men disse synes jeg absolutt er passende til Oliver som er 1,5 år. Så han kommer til å få to noen dager, en noen dager og noen andre ting de andre dagene. Men tenk da. Om man velger å gi en hver dag, så mangler man bare 4 pakker for en hel kalender. Å da er det plutselig mulig å kjøpe en hel pakkekalender til under 300.- DET er ikke ille det asså! I tillegg er 10.- kroners smoothier, og sunn baby/barne snacks også fine alternativ til å ha i adventskalenderene til barna.


(Ad-links)

Nå håper jeg Oliver blir like fornøyd med de 24 gavene som jeg er! Ønsker dere en fortsatt fin uke.

-H

Likes

Comments

Kanskje litt greit å oppdatere litt om hvordan det går her hjemme! Luna er allerede 6 dager i dag, og det har ikke vært mye tid til å oppdatere.
Vi kom hjem fredag forrige uke, som mange av dere vet. Da håpet vi at Oliver var ferdig med omgangssyken han hadde fått på onsdagen. Men det var han ikke.

I løpet av de første 12 timene vi var hjemme, ble jeg smittet. Men i veldig mild form. I utgangspunktet skal man være nesten imun mot slikt når man ammer, men jeg tror at etter en lang uke med minimalt med søvn, nesten to døgns fødsel, så var kroppen veldig mottakelig. Jeg var egentlig bare skikkelig dårlig lørdagen, kastet opp 3-5 ganger, og thats it. Kvalmen har egentlig sittet i helt til i dag. Så det har ikke vært mye mat de siste dagene...

På lørdag sov Luna utrolig masse. Hun kunne fint sove mellom 4-6 timer uten mat, og måtte vekkes til måltidene. Da ammet hun i 5 minutter, og sovnet igjen. Livredd som jeg var for at hun skulle ha blitt smittet, så ringte jeg barsel for å høre. De mente det var helt normalt at hun var roligere nå som magevondten er borte, og ba meg bare vekke ofte. Lettere sagt enn gjort, men jeg stolte på dem.

Søndagen kom, og hun var fortsatt veldig slapp. Melka var kommet for fult, og nå burde hun i såfall vist mer interesse, tenkte jeg. Så med enda mer vanskeligheter for å vekke til måltid, ringte jeg barsel igjen. De ville nå ha meg inn, for nå burde interessen vært der, å hun burde mist amme hver 3. Time på dette stadiet. På barsel var heldigvis blodsukkeret hennes fint, til tross for over 4 timer siden forrige måltid, som også var unnagjort på ca 5 minutter. Hun hadde gått opp 22 gram på de to døgnene vi var hjemme. Dette var ikke nok.

Barsel mente hun hadde veldig fin ammeteknikk og var effektiv på puppen. Derfor blir hun sliten etter kort tid med amming, og derfor sovner hun. Derfor kom vi fram til at jeg ammer til hun sovner, lar hun slappe av litt, prøver å vekke ved å skifte bleie/klær, og legger hun til igjen. Dette skulle jeg gjøre 3 ganger. Da jeg gjorde det på barsel fikk hun plutselig i seg over 50ml melk. Og etter hennes alder, skulle hun ha ca 37ml melk hver 3. Time. Så dette var en veldig fin løsning. Vi dro hjem, og satte alarmen på hver 3. Time.

Allerede 12-14 timer etter vi kom hjem fra barsel, begynte hun å kvikne til, våkne selv til måltidene, og i tillegg klare å amme lenger og lenger. I tillegg har hun begynt å gulpe, som da vil si at hun får for mye (i kombinasjon med luft selvfølgelig)! Jeg har ikke på alarmen mer, men legger hun til i såfall 2 ganger hver gang jeg ammer. I dag derimot har det faktisk gått bare 1 time mellom noen av ammingene, og jeg har endelig funnet roen med at hun får i seg nok, er nok våken og at ammingen er 100% nå! Å heldig som jeg er denne gangen også, er det ingen såre pupper! Jeg er så heldig.

Så slik har det gått her de siste dagene. Vi nyter hvert øyeblikk som 2 barnsforeldre. Det er utfordrende til tider , da Oliver fortsatt har diaré og må være hjemme fra barnehagen, men fytti grisen så heldige vi er!

-H

Likes

Comments

Da var navnet til lillesøster blitt bestemt! Den nydeligste lille jentebabyen vi noen gang har sett, har fått navnet Luna.
Vi har kommet hjem i dag, og nyter hvert sekund med storebror og Luna sammen!
Ønsker dere en fin helg.
-H

Likes

Comments

Lillesøster kom til verden 22.11.17 klokken 08.43!
Med sine 2970 gram og 48cm tok hun oss med storm. Vi er så stolte og forelsket, og jeg fikk drømmefødselen jeg så lenge har ventet på. Gleder meg til å fortelle dere mer om den og alt annet. Enn så lenge nyter vi tiden på barselhotellet.

-H

Likes

Comments

Ikke at det kommer som noe sjokk, men vi endte opp på føden igjen i dag... Da jeg ble utskrevet fra sykehuset på fredag, fikk jeg beskjed om å ringe så fort jeg hadde noen endringer i formen, eller det skjedde noe ‘’nytt’’.
Jeg vil jo si at dagens form var ganske lik som alle andre dager, men da jeg har begynt å bli forkjølet, er formen litt annerledes allikavel.

Jeg satt oppe i 1,5-2 timer i natt, siden halsen tettet seg igjen når jeg lå i sengen. Og da jeg våknet i dag, hadde jeg litt antyding til feber. Men forkjølelse er jo ikke farlig, så tenkte ikke noe over å skulle ringe til føden for å snakke om det. Men plutselig fossblødde jeg neseblod. Helt uprovosert. Jeg fikk tørket, vasket og fikk det stoppet relativt fort. Så vi fortsatte farsdagen med kake og litt annet godt å kose oss med.

Hele gjengen tok oss en 2 timers powernap etter dette, og sto opp ca 14.00. Vi planla å ta oss tur ut, leke og kose oss videre med farsdagen. Men slik ble det ikke. Plutselig fossblødde jeg neseblod igjen, og vi ble enige om at jeg kanskje burde ta en telefon til føden alikavel. Hodepinen hadde jeg allerede dempet med Paracet, så det symptomet på høyt blodtrykk var allerede eliminert.

Så klokken 4 var vi på sykehuset. CTG målingen var fin, blodtrykket var fortsatt i en gråsone med et undertrykk like under 100, og 1+ på protein i urinen. Legen konkluderte i dag med at jeg har mild svangerskapsforgiftning, men at vi avventer neste ukes prøver. Så nå er vi hjemme igjen etter tre timer på føden, og er klar for nok en uke med flere turer til og fra sykehuset. Neste time er i morgen klokken 10 og neste time onsdag.

Onsdagens time er fødselskontroll, så da blir det ultralyd igjen, så vi får sjekket vekt på lillesøster, fostervann, morkake osv. Jeg gleder meg litt til den timen da! Så vet dere det.
Ønsker dere en fin mandag i morgen.

-H

Likes

Comments