Trist høst 2

Fortsettelse fra i går.

Jeg nådde bunnen i oktober. Alt var bare mørke da. Legen prøvde å hjelpe meg med å opprette kontakt med psykolog.
Men i følge norsk helsevesen får man ikke snakke med psykolog om man ikke vil ta livet av seg eller har rusproblemer.
Dette er for meg helt sykt.
Når man ønsker å gjøre ende på livet sitt får man som regel ikke til å oppsøke hjelp, da er det gjerne for sent.

Så psykolog fra det offentlige...kunne jeg bare glemme.
Den jeg fikk hjelp av var faktisk min datters terapeut, hun ville gjerne ta meg inn og ha samtaler med meg til jeg fikk et alternativ.

Hun fikk meg til å innse at dette var en heftig depresjon, grunnet PTSD av de siste fire års strabaser.
Jeg husker enda hvor lettet jeg ble av at hun fortalte meg det. Når man vet hva noe er blir det mindre skremmende, blir det mindre skremmende kan man begynne å tenke på hvorfor!

Har man et merke på det kan man også forklare det til andre, som lege og arbeidsgiver, som jeg frem til da følte at ikke trodde meg.

Etter dette fikk jeg faktisk henvisning til bedriftspsykolog.
Hun var flink nok, men hun tok også feil. Hun mente det var sorg som var mitt største problem.
Det tror jeg ikke det er. Men hun satt i gang noen veldig viktige tankeprosesser for meg.
Fortalte meg at jeg ikke må være redd for å fullføre tankene mine, ikke være redd for å kjenne på følelsene mine.
De siste årene har jeg feid alt under teppet. Tenkt at om jeg tar ting inn over meg, helt og fullt så knekker jeg. Knekker jeg kommer jeg meg aldri opp igjen.
Men under teppet var det fullt.

Jeg ble nødt til å se meg selv i øynene, ta meg selv på alvor. Kjenne på de vonde tankene, stå i det og stole på at jeg tålte det.
Risikere å knekke.

Fader det her blir langt...må fortsette i morgen😏

Make good choises.

Gabrielle

Liker

Kommentarer