Lys i tunellen, tredje og siste del av Trist Høst.

For noen uker siden gikk en slektning bort.
Jeg reiste i begravelsen. På veien dit kjørte jeg også forbi min bestefars gravsted. Jeg har aldri vært der alene før. Jeg følte en slik fred, selfølgelig tristhet også, men fred over at vonde ting ikke knekker en. Vi er skapt for å tåle mye.

Etter at jeg kom hjem fikk jeg en ide om dette med å takle ting alene. Jeg tror jeg har vært redd for å være alene med mine egne tanker i lang tid. Jeg distraherer meg selv med mennesker og konstant lyd for å ikke høre mine egne tanker.

Jeg leide meg en hytte på Oppdal i fire dager, tok med meg bikkjene og dro.
Det var rart å høre seg selv det første døgnet. Dritskummelt faktisk! Jeg ringte Hubby og sa at dette var en tåpelig ide, at jeg ikke var lagt for dette. Min jordnære elskede beroliget meg nok til at jeg holdt ut.

Etter et døgn leste jeg bøker, noe jeg ikke har klart å konsentrere meg om på et år. Etter to, hørte jeg på høy bråkete musikk og danset rundt i ullundertøy. Jeg spiste når jeg var sulten, sov når jeg var trøtt og drakk vin når jeg ville. Så utrolig deilig! Da hjemreisedagen kom hadde jeg overhode ikke lyst til å joine verden igjen. Og den første snøen hadde gravd bilen min godt ned i vakker snø.

Det var ikke før på veien hjem på forferdelig vinterføre at lyset gikk opp for meg. Hvorfor jeg hadde følt meg slik jeg hadde gjort. Jeg fant min røde tråd.
Og for en opplevelse det var!
Plutselig forsto jeg mitt eget reaksjonsmønster, hvilke traumer som har skapt mitt personlige mareritt.
Hvor mange år dette faktisk har pågått!

Jeg kunne nå plassere ansvaret der det hørte hjemme, jeg kunne se hvor min redsel kom fra.
Og jeg kunne med god samvittighet legge den fra meg.

Det er 119,18km fra Oppdal til Trondheim, jeg gikk ned minst det samme i sjelevekt på den turen.
Det høres bisarr ut men jeg var ett nytt menneske da jeg parkerte hjemme.
Det som har vært så uklart og vanskelig hele mitt voksne liv var helt selvklart.
De som hadde makt over meg, de som har misbrukt og skadet meg var uskadeliggjort.
De som har forlatt og bedratt meg har selv ansvaret.

En ting er soleklart, jeg, er særriøst awsome!
Jeg har oppnådd og klart så mye! Fordi om oddsene har vært mot meg har jeg naila livet. Jeg har opplevd nok jævelskap for en livstid, og ingen skal få et øyeblikk mer av mitt liv om de ikke fortjener det!

Og jeg har ikke kastet bort et sekund med tid etter min «åpenbaring.»

Jeg har selfølgelig snakket med psykologen igjen, vil fortsette å gjøre det også. Det er ikke enkelt. Å forstå og innse hva man har vært igjennom av traumer. Håndtere dem og akseptere at det har skjedd, det er vanskelig og vondt, men det er det jeg måtte igjennom for å finne meg selv. Og jeg må fortsette med det, huske det.

Jeg tror jeg kan si at dette er det nærmeste jeg har vært en religiøs opplevelse. Og jeg skal ta vare på den! Makten er min!

Make good choises!

Gabrielle

Liker

Kommentarer