Livet river oss i stykker

Hei alle sammen!
Jeg har vært borte herfra i noen uker nå. Først fordi jeg rett og slett ikke følte at jeg hadde særlig å melde. Og jeg ønsker ikke å kjede mine lesere med banaliteter. Påsken har kommet og gått.

Så for et par uker siden fant jeg ut noe helt fantastisk. Noe vi har ønsket oss så mye, men ikke våget å tro skulle skje.
Jeg var gravid!

Vi har prøvd i noen måneder, men vi skjønte begge at det var store muligheter for at det ikke ville skje. Jeg mener, snart 38 år gamle, nedstøvede egg og 48 år gamle nærsynte sædceller med gåstol...dont hold your breath!😂

Siden det var såpass tidlig i løpet var det ikke mange som fikk vite det, kun våre aller nærmeste og min ressursleder på jobb.
Jeg visste lenge før testen at jeg var gravid. Hele kroppen visste det!
Mensturasjonsdagen kom og gikk, og vi begynte å glede oss, å turte å begynne å drømme og håpe litt.

Så skjedde det som ikke skulle skje. Forrige lørdag skulle jeg på jobb til halv syv på morgenen. Jeg stusset litt over at jeg ikke hadde så vondt i brystene som før, men tenkte vel at det bare var en kjærkommen avveksling.
Jeg kom meg på jobb og etter en times tid begynte det. Kramper ut av ville helvete og blødning, MYE blødning, tenk Tarantino!

Jeg fikk gudskjelov kontakt med trafikklederen som fikk Hubby til å komme å ta over for meg. Jeg lå med rielignende kramper hele lørdag og søndag. Jeg visste virkelig ikke at det kunne gjøre så vondt! Og, jeg skjønner at dere ikke vil høre dette, men at man kan blø så mye å fortsatt kunne stå oppreist?

Det ga seg etter fire dager. Fire dager der man må venne seg til den nye tanken, på at vi ikke skal få babyen vår. Det er rart hvor fort man venner seg til tanken på at livet skal forandre seg.

Spontanaborter er jo vanlig, mye vanligere en jeg faktisk trodde. Og mye vanskeligere en jeg trodde også. Ikke bare må man leve med den triste realiteten, leve med den psykiske påkjenningen, men kroppen må gjennom heftige smerter og hormonforandringer også. Både når man blir svanger, og når kroppen avbryter den.
Det er tøffe greier for kvinnekroppen.

Jeg er takknemmelig for at det skjedde såpass tidlig. Hadde det skjedd senere hadde det vært mye tøffere å komme over, rent psykisk.

Få dager etter at blødningene sluttet, begynte jeg å få hodepiner, jeg snakker heftige, lammende hodepiner som slo meg fullstendig ut. Trodde jeg hadde utviklet migrene, eller hjernesvulst! Men dette har jeg også skjønt er vanlig ved spontanabort.
Hvorfor snakker vi ikke mer om dette?

Det er stigma rundt det. Skammen ved at vi ikke klarer det kroppen vår er lagd for. Skyldfølelsen, redselen og sorgen.

Det var ikke våres tur denne gangen, og det var nok en mening med det.
Kanskje skjer det oss senere, og kanskje ikke.
Vi har sunne barn fra før.
Vi har hverandre.
Vi er heldige
🤍

Liker

Kommentarer

dks
dks,
Åh, jeg må bare sende deg en klem på avstand <3 Vanskelig å vite hva man skal si, men synes det er leit å høre at dere måtte gjennom dette! Masse lykke til videre <3
nouw.com/dks
Landligelykke
Landligelykke,
Klem sendes deg . For en tøff tid du har gått igjennom . Håper det kommer en lysere og finere tid for deg & dine.
nouw.com/landligelykke
GabrielleMarie
GabrielleMarie,
Takker dere for varme fine ord🤍
nouw.com/gabriellemarie
BareBentes
BareBentes,
Du er tøff som deler <3 stolt av deg jenta mi <3
nouw.com/barebentes