15.August 2016

Å bli mamma er det skumleste jeg har opplevd. Det er mye skumlere enn Hufsa og spøkelser til sammen!

Mammarollen er så usikker på en måte, det fyller ikke med noen bruksanvisning og du kan egentlig ikke google deg frem til å bli en god mamma. Du må liksom følge denne magefølelsen og det er det som er det skumle. Hvordan vet du at magefølelsen har rett?

Hvorfor gråter de sånn, er de trøtte, er de sultne eller ulykkelige? hvor mye er nok nærhet, hvor er grensen til for lite eller for mye?

Jeg har konkludert med at den beste løsningen er HVMG, hva ville mamma gjort. Min egen mor er mitt største hjelpemiddel og så lenge jeg gjør som hun, så kan det da umulig gå galt? Likevel så våkner jeg og møter usikkerheten. Den store stygge ulven, styggere enn Hufsa. Jeg er usikker på alt jeg gjør og det raser stadig nye millionvis av spørsmål rundt i hodet mitt hver time gjennom en hel dag. Av og til er usikkerheten så stor og ekkel at jeg overbeviser meg selv med at jeg kanskje ikke er det beste for mine barn. De hadde kanskje hatt det bedre med en annen mamma, en bedre mamma som viste hva hun skulle gjøre til rett tid. Jeg er redd for å ikke være nok. Jeg er redd for at ungene mine kommer til å vokse opp og tenke at de skulle ønske de hadde en annen mamma. Jeg er redd for å ødelegge de, jeg har jo bare denne ene sjansen til å få det til og resultatet av jobben min blir permanent.

Men så ser jeg på de to små kroppene, som sover så fredfullt. Jeg ser de små brystkassene heve seg og senker seg, i et rolig tempo. De sover godt, de ser trygge ut der de ligger under det hjemmestrikka teppet sitt. På et varmt rom med fire vegger og et tak. Og når de våkner blir jeg møtt med to små smil. Så jeg kan vel ikke gjøre annet enn å stole på at jeg gjør det rette for mine barn, at jeg er ikke bare hun som bærte de frem, men at jeg faktisk er mammaen deres.



Flytt bloggen din til Nouw - nå kan du importere den gamle bloggen - Klikk her

Likes

Comments

Datoen var 1. Desember 2015. Vi satt i bilen på vei til Haukeland sykehus for å ta ultralyd. Jeg og mannen min hadde snakket litt om det på forhånd, hva vi kunne forvente og ikke. Jeg var nervøs og alle musklene i kroppen min var spente. Hva om den ikke var frisk, eller verre, hva om den ikke levde? Sjokket ved at jeg var gravid hadde gradvis gått ned og jeg hadde til og med begynt å glede meg over tanken på at vi skulle bli en familie, med et felles barn. Jeg hadde begynt smått å planlegge annonsering til familie og på sosiale medier. Begynt i det små å glede meg over barneklær i dukkestørrelse og se for meg den fine lille vognen jeg kom til å trille rundt med. Jeg var nervøs for eksamen som jeg skulle ha dagen etter. Tenk om vi fikk en trist nyhet og at det skulle ødelegge sjansen min for en god karakter? Jeg vurderte å ikke møte opp til timen. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle ødelegge skolegangen eller juleferien min.


"Det er tvillinger" husker jeg jordmoren på sykehuset sa. Jeg låg på en benk med gele på magen og stirret inn i en liten tvskjerm, som viste to sprellende skapninger med alienhoder og kyllinglår. Det var to, ikke en, men to! Selfølgelig skulle jeg bli tvillingmamma! Ikke bare greier jeg å klusse med p-pillen min, så jeg ble gravid, men kroppen min greidde altså å snike med seg et ekstra egg i den syklusen slik at de begge ble befrukta.

Helt ærlig så husker jeg veldig lite av den dagen. Jeg husker ingenting av det jordmoren sa til oss etter den sjokkbeskjeden og ellers husker jeg bare den dagen i bruddstykker.

Jeg husker at jeg tenkte at dette kom aldri i livet til å gå. Jeg som nettopp hadde lært å ta vare på meg selv og likte livet mitt akkurat slik det var, skulle plutselig ha ikke bare en, men to små mennesker som jeg skulle ta vare på. Hvordan skulle vi få plass til to voksne, tre barn, en stor hund og en katt i en 70 kvm leilighet i fjerde etasje uten heis, på toppen av en bakke?! Hvorfor måtte dette skje meg? Hvordan tar en vare på tvillinger? Hvordan skal vi ha råd til å skaffe dobbelt opp med alt? Det var et hav av spørsmål og fortvilelse.

Selv om livet såg litt mørkt ut akkurat den dagen, det øyeblikket, så har jeg aldri hatet den skjebnen. Her sitter jeg altså snart to år senere med verdens fineste familie og en følelse av at jeg mestrer denne rollen som tvillingmamma. Jeg har fått to friske, fine unger og siden den dagen har jeg aldri tenkt noe annet enn at jeg må være den heldigste kvinnen i verden. Jeg har fått den store æren av å gå gravid med tvillinger, føde tvillinger og får nå oppdra tvillinger. Det er noe helt spesielt! Utfordrende, men herregud så fantastisk. Jeg hadde aldri byttet dette mot noe annet.

Likes

Comments


.... rettere sagt, jeg åpnet opp pcen og den lyste. 

okey..... 




Hvordan starter en sitt aller første blogginnlegg da? (sett vekk fra den kleineste overskriften noensinne?!)





Hei.

Jeg heter Antonette og jeg er en mamma. Tvillingmamma, bonusmamma, hundemamma og kattemamma for å være helt eksakt, og dette er mitt lille bidrag i det store havet av blogger. Jeg må helt ærlig innrømme at jeg aner rett og slett ikke hvor jeg vil med denne bloggen, annet enn at jeg vil skrive. Jeg kan i hvertfall love med hånden på hjertet, ti kniver i halsen og (alt det der) at dette ikke blir en typisk mammablogg. Du vet, den sukkersøte pastellfargede babyverdenen hvor barna sitter på utstilling i perfekt dagslys, i et pastellfarget antrekk fra Memini. Jeg er ikke særlig fan av å strø sukker over noe annet enn kanelsnurrer som jeg aldri får til å bake. For all del, Memini klær og instagramverdenen er veldig fin den, men det er ikke min verden. Jeg lever i en verden med barn som aldri sitter lenge nok til at jeg rekker å blunke, og alle i familien lider av mystiske flekker på klær syndromet. Det er endeløse hauer med klesvask, oppvask og hundehår på gulvet. Det er en verden hvor døgnet har for få timer i forhold til gjøremål og ønsker. Det er en verden hvor bekymring og kjærlighet triumferer. Det er rett og slett et klassisk familieliv!

Så med det så ønsker jeg å si velkommen til min verden. Jeg håper dere får like god glede av å lese som jeg vil få av å skrive.




Likes

Comments