Men tjena folket.

Jeg fant igjen et dokument jeg skrev tilbake i 2015 som handler om sommer og kropp. Og ja, det finnes vel nok av de som har uttalt seg om dette, men jeg klarte ikke dy meg i 2015, og heller ikke nå.

Ettersom dette ble skrevet for tre år siden er det nok noe jeg ville endret hvis jeg skulle skrevet det om igjen i dag, for fridolini er som kjent av det bastante slaget. Jeg har likevel valgt å publisere det som jeg skrev det den gang. Ja, noen deler ser jeg på litt annerledes i dag, men essensen av det hele er fortsatt lik! Kjøyr lesing...

Mai 2015. Jeg sitter på rommet mitt etter å ha lest et innlegg om ”sommerkroppen” for ente gang. ”Alle bør være fornøyd med den kroppen de har uansett hva andre syntes”. ”Ingen er perfekte, så vær fornøyd”. Slike uttalelser preger leserinnlegg på leserinnlegg, tips for tips og blogg for blogg.

Så hva med de som ikke er fornøyde, ikke trives i egen kropp og har lyst til å jobbe for en strammere, større eller mindre utgave av seg selv, for seg selv. Ja, for tro det eller ei så finnes det de som ikke kunne brydd seg mindre om hva andre skulle synse og mene om deres kropp, men som er mest opptatt av egen mening. Jeg er blant de.

Jeg er av de som blir fysisk kvalm av å lese om alle råd og tips for å ikke skulle bry seg om hva andre mener, eller at man skal være fornøyd uansett. For vet du hva? Jeg er ikke fornøyd. Og det kommer jeg sikkert aldri til å bli heller. Det gjelder de fleste, for noe kan alltid endres, men for meg handler det om å være tilfreds. Kunne føle med meg selv at ”okei, jeg har det bra”. Men når tettsittende klær, bukser med lavt liv og magetopper ikke er noe som kler ”den smukke”, syntes jeg det blir feil og vanskelig når man ikke blir møtt med forståelse om at man vil bedres for sin egen del. Din største kritiker er deg selv.

De som i størst grad uttaler seg om dette i media er nemlig de som er fornøyde. De som kanskje har et litt anstrengt forhold til sin egen kropp, mest fordi en stadig blir minnet på hvordan man helst bør se ut, men ikke så mye at de unngår å legge ut bilder av den, har ikke samme kunnskap om hvordan det er å ikke være tilfreds. (Denne setningen gav lite mening, det er jeg klar over).

Det er ekstremt frustrerende at en da uttaler seg om temaet, selv om tanken i utgangspunktet skal være god. Det blir nedlatende. Jeg føler meg sett ned på når en slank jente (les mer fett enn en bikinifitnessutøver, dog ikke en bilring på magen eller et par smådissende lår), ber andre som kanskje har det nevnte ekstra, om å være fornøyd. Bare ikke gjør det. Ikke prøv engang er du snill. Det gjør vondt i sjelen at en kan være så egoistisk på det settet at en tror alle har det som en selv.

Misforstå meg rett, for jeg ser ikke på meg selv som overvektig eller tjukk, men jeg personlig er ikke tilfreds med å se meg selv i en tettsittende singlet med tre fartsdumper (pupper, kraftige ribben og mage), i tillegg til håndballarmene som kunne vært forvekslet med en sleggekaster på steroider. Så vær så snill å la meg ikke være tilfreds. Støtt meg heller i å nå målene mine istedenfor å fortelle meg at det ikke er så viktig, for det er det. For meg er det viktig. For meg hadde det vært ålreit å ikke ville bo i et telt på stranden for en gangs skyld. For meg er det givende å spise ”riktig” uten å høre ”å, du er så flink til å spise sunn mat, men du trenger jo ikke å gjøre det da”, med en bitter undertone som egentlig understreker at du vil gjøre det selv, men ikke eier nok viljestyrke. For det å trene og spise sunn og næringsrik mat bør ligge naturlig for alle, ikke bli sett på som galt og hysterisk!

Før du leser videre vil jeg påpeke at jeg snakker om oss som spiser sunt og trener nok, men likevel ikke får de naturlige resultatene som vanligvis følger med. Hvis du spiser chips og donuts hver dag, og lurer på hvorfor du fortsatt ikke blir strammere i kroppen bør du heller gjøre endringer i kosten.

Videre finner jeg det hyklersk at de som er mest hyppige i bruken av #fitness og #cleaneating også er de som er mest opptatt av #cheatmeal og #candyking. Det er viktig å legge ut bilder av rumpen din presset i en unaturlig stilling slik at den ser mest #fit ut, men samtidig er det dødsens viktig at du legger ut bilder av godteskålen din for å vise at du ikke er helt hjernevasket. Og husk at fitnessvennene dine må kommenterer at du er flink som spiser godteri og kaker.

I et samfunn der det mest sentrale er å vise andre at du ser bra ut og er flink, er det desto viktigere å fortelle andre at de ikke må være opptatt av andres meninger. Gjerne som underteksten på et instagrambilde som viser tydelig at du har en fettprosent lik eller under gjennomsnittet, helst med et filter som pynter litt ekstra.

(Filter som pynter litt ekstra)

For oss andre som liker bedre å legge ut bilder av hunden vår, eller bilde fra julebordet der du brukte litt mer enn fem minutter på å sminke deg, er det ikke lett å vite hvordan utviklingen vil arte seg. For min egen del har jeg mye erfaring med trening og kosthold og spiller til daglig håndball. Og jeg er opptatt av meg. Kall meg gjerne egoistisk, men i denne sammenhengen kommer jeg til å fortsette denne tankegangen. For de som ikke helt vet hvor de står både fysisk og psykisk uavhengig av alder, mental styrke og selvsikkerhet, er jeg lei meg.

At en skal bli bombardert med informasjon om viktigheten av trening og sunn mat, samtidig som du ikke må spise for sunt eller trene for mye (da kan du nemlig risikere å være flinkere og mer strukturert enn de som gir tipsene), skjønner jeg kan være frustrerende. Mitt tips er å finne ut hva som er viktig for deg. Hvor du er i dag, hvor du vil være om x antall måneder, og om du vil risikere tilbakemeldinger fra andre om at du ikke må bry deg om andres meninger, hvis det gav mening?

Husk, de vil se deg gjøre det bra, men aldri bedre enn dem selv.

Frida