Jeg tror mange mennesker føler. Jeg tror veldig mange mennesker føler veldig mye inni seg. Jeg tror få mennesker deler. Jeg tror veldig få mennesker deler det de har inni seg. Alt trenger ikke å ha en betydning. Noen ganger føler vi ting vi ikke vet hvorfor vi føler, eller tenker tanker vi ikke skjønner hvor kommer fra. Men vi deler de ikke. Noen er flinke til å snakke om følelser. Jeg er ikke. Jeg føler mye, og jeg føler veldig mye inni meg. Også er jeg lei av å tenke at jeg sikkert er den eneste som har det på denne måten.

Når jeg føler tenker jeg. Når jeg tenker får jeg ikke sove. Når jeg ikke får sove skriver jeg. Eller tekstene skriver seg selv. Noen synger eller sier de til meg. Og jeg noterer.

Jeg deler sjeldent det jeg skriver. Noen få har fått lese. Jeg vil heller vente til dere får høre det. Høre det slik jeg vil at dere skal høre det. Høre det slik hele verden skal få høre det.

Men noen ganger er det viktig å dele det flere tenker, så en ikke føler seg så ensom. Den evige ensomheten. Tekstene som dukker opp i hodet mitt er som regel på engelsk, men jeg har her valgt å oversette noen til norsk. Det er skummelt. På norsk høres alt så ekte ut. På norsk kommer sjelen frem. Som å åpne et rom ingen før har fått sett eller tatt på.

Og hva vil jeg egentlig med dette? Jeg håper noen kan kjenne seg igjen i min håpløshet. I min evige ensomhet. Og ensomheten betyr ikke nødvendigvis noe negativt, men det er en ærlig hemmelighet. Det er vondt å føle ensomhet. Det er viktig å føle ensomhet.

Jeg er redd. Redd for å gjøre feil, redd for å ta feil valg, redd for å miste meg selv igjen, redd for å ikke ha kontroll, redd for å skuffe de rundt meg, redd for å ikke ha det bra, redd for å falle tilbake til gamle vaner, redd for å mislykkes, redd for å ikke prestere, redd for å ikke ha det gøy, redd for å skuffe meg selv. Er tiden inne nå?

Det føles som om jeg blir dratt tre år tilbake i tid. Til da jeg ikke følte noe. Tomheten tar opp en større plass, hvordan endte jeg her? Vanskeligere å puste. Vanskeligere å smile. Vanskeligere å glede seg. Alle minnene kommer tilbake. Jeg vil gråte, men klarer ikke. Føler savn, føler meg rastløs, føler meg svak. Føler meg ensom. Den evige ensomheten. Når den eneste man stoler på er seg selv, men man ikke kan stole på noen. Burde man da stole på seg selv likevel? Hvert smil er en maske og hver maske er en følelse. Åpner opp, stikker og går. Hvorfor meg? Trenger bekreftelse, trenger å vite, trenger oppmerksomhet, bare fra deg. Føler seg elsket, men skjønner ikke hvorfor. Hvem er jeg? Den evige ensomheten. Jeg trenger å vite, er jeg bedre uten deg? Tenker du noen gang på meg? Hvis det hadde blitt oss, hvor ville vi vært? Den evige ensomheten. Du gir det vi hadde til noen andre. Du påfører meg den verste smerten. Psykisk smerte. Den evige ensomheten. Hva gjør du nå?

Videre får du nå se et bildegalleri av det viktigste i livet mitt; meg selv :)

F

Siden tidenes morgen har jeg alltid vært en liten rakker med over gjennomsnittlig mye energi. Jeg kan vel også være såpass ærlig at jeg har hatt et oppmerksomhetsbehov som har vært tilsvarende. Hver mulighet jeg har hatt til å si ”mamma, se på meg nå”, har jeg benyttet meg av og sikkert flere enn det også.

På barneskolen fikk jeg muligheten til å opptre på det vi kalte ”fredagssamlinger”, og når det var vår klasse sin tur var det selvfølgelig om å gjøre å være med på mest mulig slik at jeg fikk mest mulig tid på scenen. Jeg tok på meg rollen som klassens klovn relativt raskt og har trivdes med det.

I idrettssammenheng har dette kommet frem på en annen måte. Håndballbanen har vært min scene, men som jeg tidligere har skrevet fikk jeg ikke like mye oppmerksomhet her for mine prestasjoner, og det har ført til at jeg i mange år har jobbet for at en dag skal det være jeg som står på ”scenen” og klatrer opp på ulike seierspodier. Da jeg spilte i Rælingen var ikke premier og pokaler noe vi slet med å vinne, men det var allikevel aldri kun min fortjeneste for at vi gjorde det. Dette høres veldig egoistisk ut, for svært lite føles deiligere enn å vinne sammen med sine beste venner, og ja man er avhengig av alle på laget for å nå langt, men jeg lyver hvis jeg sier at det å sitte på benken under en hel finale som ender i seier smaker like godt som en finale der jeg har vært en stor bidragsyter, noe jeg tror flere kan kjenne seg igjen i. For ja, det har skjedd, men kanskje ikke nok.

Vært en skøyer fra dag 1

Da jeg begynte på Wang studiespesialiserende i første klasse etter å ha fått beskjed om at jeg ikke kom inn på toppidrett var en av de første tankene som slo meg at jeg hvertfall ikke skulle trene mindre enn de som gikk toppidrett. Det var hele tiden snakk om mengde og dette med å tåle mye og hard trening. Forskjellen var at de som fikk trenere til å planlegge dette gjorde det noe mer systematisk og med en baktanke. Frida gjorde det som falt henne inn. Det er også verdt å nevne at jeg alltid har hatt stor tiltro til at det jeg gjør er riktig og alle andre måter er selvfølgelig noe dårligere. Jeg er blitt bedre med årene, men det henger fortsatt i. Når man opplever at ingen andre har troen på en er det viktig at man i det minste beholder troen på seg selv.

To år etter videregående begynte jeg å studere det som var mest naturlig for meg, idrett. Det er dette jeg alltid har drevet med og det eneste jeg har følt at jeg kan.

På idrettsstudiet møtte jeg mange likesinnede folk som på mange måter har opplevd det samme som meg og vært i samme situasjoner gjeldende idretten og idrettens opplegg. Det var helt fantastisk å kjenne at jeg ikke var alene. Treningsgleden økte om mulig enda mer, men dersom jeg ser tilbake på det er det her det hele tok litt av.

En typisk dag for Frida kunne se slik ut:

04:45 – Stå opp

05:30 – Kjøre til trening

06:00-07:00 – Intervaller/styrke på Elixia

08:00-10:00 – Innebandy på HiOA

10:00-12:00 – Svømming på HiOA

13:00 – Lese på skolen

17:00-19:00 – Håndballtrening

22:00 – Legge seg

Å ikke gjennomføre det på den måten jeg hadde planlagt ville føles som et nederlag.

Det var også på denne tiden at jeg fikk problemer med søvn. Jeg ville veldig gjerne at det å stå opp kvart på fem og legge seg ti skulle gjøre at døgnrytmen ble fast, men det var mer enn unnskyldning eller forklaring når folk lurte på hvorfor det var nødvendig å stå opp så alvorlig tidlig. Jeg skulle jo ikke rekke annet enn å trene før treningen før treningen. I ferier har jeg ved flere anledninger dratt ut på en løpetur til Marikollen og opp i alpinanlegget rundt 23 tiden dersom jeg ikke fikk sove. Det er en egen følelse ved det også…

Å være våken når ingen andre er det og å gå rundt i et helt stille Oslo ga meg en følelse av å være uovervinnelig. Jeg gjorde det ingen andre klarte. Jeg hadde disiplin nok til å trene når alle andre sov, og setningen ”if you going to be successful you gotta be willing to give up sleep” fra motivasjonsfilmen ”How bad do yout want it?” på YouTube ble mitt livsmotto.

Helt i starten av det første året på idrettsstudie begynte jeg også å slite med magesmerter ved solar plexus når jeg spiste mat. Jeg ble sjekket for alle typer allergier, men ingen ting slo ut. Det var like mye smerter når jeg spiste en drue som om jeg spise syv retter. Akkurat som at man unngår å holde hånden på en varm stekeplate fordi det gjør vondt, unngikk jeg å spise, fordi det gjorde vondt. Når jeg i tillegg gikk fra å få ca 7 timer søvn til å kanskje sove knappe 4, fikk jeg sovetabletter av legen.

Første natten sov jeg 12-13 timer. De var nok svært tiltrengt, men å våkne og kjenne at det var vondt og slitsomt at dynen lå oppå meg er en følelse jeg ikke unner noen. Det krevde masse energi å i det hele tatt komme seg ut av sengen, så disse sluttet jeg med ganske raskt.

Mitt siste år i Oslo før jeg flyttet til Stavanger bestod i korte trekk av å sove 4 timer, trene, dra på jobb, spise det første måltidet når jeg kom hjem rundt 15 tiden, håndball, spise litt mer torsk, potet og brokkoli (et næringsinntak ernæringsfysiologen ikke var spesielt begeistret over), for så å ligge i sengen å fundere over abstrakte ting.

Da jeg endelig flyttet bort fra det som føltes ut som en stor, negativ, mørk sky, Oslo, og til Stavanger, kunne jeg endelig slappe av. Jeg hadde kommet bort fra følelsen av å aldri nå opp håndballmessig i Oslo og de negative følelsene fra ungdomsskolen om å ikke være ønsket. De gode vennene jeg hadde og fortsatt har i Oslo druknet i alt det som føltes som to mursteiner på hver skulder.

Stavanger var som en solskinnsdag uansett dag. Og nei, det er ikke mye sol i Stavanger.

Etter et par måneder med nytt lag, nytt bosted og nye klassekamerater fikk jeg virkelig erfare hva det betyr å møte veggen. Og det med et smell. Kroppen fikk nok etter to-tre år med lite søvn, alt for mye trening og torsk, potet og brokkoli. Jeg hadde så vidt energi til å kjøre moppen ned til Universitetet (typ 400 meter), og legen gav meg treningsforbud i 2 mnd. TO måneder. Det betydde to måneder uten å få puls over 60%, to måneder uten å løfte en vekt, to måneder uten håndball, to måneder uten å gjøre det eneste jeg kunne her i verden, være i aktivitet. Tanken på det var uvirkelig, men det var egentlig lett å gjennomføre det. Jeg orket jo ikke noe uansett.

Så etter disse to, nesten tre månedene kunne jeg smått begynne å være med på håndball igjen. Sakte men sikkert gikk det fremover og følelsen av å trene sammenhengende i en og en halv time uten å bli svimmel kan ikke beskrives.

Det jeg ønsker å poengtere er at man som en uvitende sekstenåring kanskje i større grad har behov for å skjønne hva totalbelastning betyr. At noen tør å stoppe opp og si at dette ikke er bra, at man uten mat og søvn ikke blir suksessfull, og at motivasjonsvideoer på YouTube kan være bra dersom man bruker sunn fornuft. Og hvis du merker at noen du kjenner er i en lignende situasjon som jeg var, tilby deg å være en man kan snakke med.

If you going to be successful you gotta be willing to give up fest og alkohol oftere enn vennene dine. Ikke søvn!

HEI OG HOPP, KAMELSNOPP

Helt siden fjerdeklasse på barneskolen har jeg hatt en indre drøm som både yngre og eldre håndballspillere kan kjenne seg igjen i, nemlig å spille for det norske landslaget. En trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at sjansen for å komme dit er liten, men som jeg alltid sier: noen kommer dit, noen må vinne og den noen kan være meg.
Men når en i 14 år opplever motgang, hva er det som gjør at man fortsetter?

Da jeg som niåringer sakte men sikkert sluttet med riding, utallige typer dansing, svømming, musikkteater og noen år senere også mitt elskede korps til fordel for håndball, var det ikke annet som stod i hodet mitt. Jeg skulle tross alt begynne på det jeg vil anta var ett av Norges beste lag for jenter født i 94, allerede i denne alderen, Rælingen, og det var ikke snakk om å prioritere noe annet. I forhold til dagens norske idrettsmodell kjørte muligens ikke vår trener opplegget helt "etter boka", noe som i Janteloven-Norge selvfølgelig ikke gikk upåaktet hen, men vi var vant til å vinne og vi var vant til å få kjeft, selvom jeg ikke har problemer med å skjønne at det så noe strengt ut utenfra (som 12-åring fant jeg forøvrig ut at jeg ville være hun sære som skulle stå i mål).

Noen vil kanskje si at vi var bortskjemte, men det arbeidet som lå bak, det samholdet vi hadde og den foreldregruppen som stilte opp for alle jentene, kan ingen ta fra oss. Det at andre foreldre og spillere snakket noe mindre pent om oss er kun et tegn på ren misunnelse, og dere hadde faktisk mye å være misunnelig på!

Mine første år som spiller frem til jeg var 16 år handlet mye om oppdragelse, respekt, samhold og hardt arbeid for å oppnå resultater.lFor nei, vi fikk ikke lov å komme ett sekund for sent til kamp, da fikk du ikke spille uavhengig om du var den som scoret flest eller færrest mål i en kamp. Du fikk ikke lov å fryse ut den ene i gruppen selvom det kanskje ikke var hun du likte best, for alle kan komme overens, og hvis du ikke har tenkt å gi ett hundre prosent på trening for deg selv og de andre rundt deg kunne du like gjerne dra hjem. Dette er verdier jeg er takknemlig for å ha med meg i dag.

Etter endt sesong som 16-åring begynte det som senere skulle vise seg å være drivkraften min gjeldende idretten; seriøsiteten. Samtidig som jeg begynte på videregående skulle dette bli det siste året med selve kjernen av Rælingen jenter-94, og vi avsluttet det hele på den måten vi pleide å gjøre det; vinne. Vi vant både Peter Wessel cup, Bring og Partille cup, og de som har greie på håndball vet at det er meget prestisjefullt. Det er verdt å nevn at jeg under hele min karriere som håndballspiller aldri har vært spesielt god og definitivt aldri vært et førstevalg, så jeg vil klappe meg selv på skulderen for at jeg i både PW cup og Bring var en avgjørende spiller i begge finalene (vet ikke om det er trist eller hyggelig at mine beste prestasjoner skjedde da jeg var 16 år og at dette er minnene som sitter sterkest...). Herfra gikk det bare nedover. Neida, joda. Fra å vinne alt som var til å nå ta steget opp og spille seniorhåndball, var fallhøyden stor. Jeg var fortsatt ikke et førstevalg, jeg kom ikke inn på toppidrettslinjen på Wang Toppidrett (som fortjener en hyllest som verdens beste skole med noen virkelig gode lærere, spesielt målvaktstreneren, og noen mindre gode lærere), og jeg fikk heller aldri være med på landslagssamling som spillere født i 1994 og 1995. Jeg kom dog inn på toppidrett halvveis i 2. klasse og det var en stor opptur å kjenne at noen hadde troen på meg.

Som nevnt hadde jeg alltid et ønske om å komme på landslaget, og som i mange andre idretter starter hele den karusellen med talentsamling når man er 14-15 (muligens feil, men hva vet vel jeg heh). Fra her blir man, basert på prestasjoner, tatt ut til aldersbestemte landslag, og hvor kult er det ikke som 15-åring å måtte ta fri fra skolen for å være med på landslaget?? Det er noe jeg uheldigvis aldri får vite svaret på, men jeg vet at den tanken var en motivasjonsfaktor for meg, og sikkert en hel haug andre spillere også, og ettersom disse samlingene pågår over en lengre periode kunne det jo vært mulighet for å en gang få være med på én samling.

Jeg ønsker ikke å sette noen i et dårlig lys, men det må være lov å stille spørsmål ved uttak av spillere som er i denne alderen, og hvilke faktorer som gjorde at nettopp disse ble tatt ut, for er ikke til å stikke under en stol at hvis du først er inne i varmen er veien ganske mye enklere enn dersom du ikke er det. Jeg sier ikke det er umulig, men vanskeligere.
I mange tilfeller kan det virke som om noen av de med makt i forbundet har bestemt at de og de skal være med, også bryr vi oss ikke om "the late bloomers", og jeg må nesten stille spørsmål rundt det å bestemme noe slikt i en alder av 15 år.
Jeg er klar over at jeg kan virke som hun bitre karakteren til Lene Kongsvik Johansen, og det er jeg vel i en viss grad også, men det syntes jeg faktisk må være lov. Å være med på aldersbestemt landslag indikerer ikke at man blir en stor stjerne som kan leve av håndball, men klart det er en motivasjon og gir et boost til de som er heldige å få være med.

For ikke å bli misforstått ønsker jeg å få frem at de fleste som har vært med på samlinger selvfølgelig jobber steinhardt og er gode nok til å være med, men ville det gjort en stor skade om man ved én anledning kanskje hadde prøvd noen andre? Nei.

Som seniorspiller har jeg rukket å rave rundt i ulike klubber, noen kaller det klubbhore (meg selv inkludert), men også en vei som blir til i søken etter å "finne seg selv" og klubben som er riktig for seg. Her kommer en liten gjennomgang av mine stopp:

Rælingen: Her var jeg i 7 år inntil jeg ble 17, da mange valgte å forlate klubben for andre klubber eller slutte, og i tillegg til at "noen" ikke valgte å satse på de ekstremt talentfulle spillerne 94-laget hadde.

Njård: Spilte én sesong der jeg for første gang fikk smaken på de øvre divisjonene. Sesong preget av skader og dersom jeg skal se tilbake på min karriere er valget å gå fra Njård til Fjellhammer det jeg angrer mest på...

Fjellhammer: Hyggelige medspillere, og det er alt jeg har å si om tiden min der (!)

Bækkelaget: Første og eneste gang i karrieren at jeg faktisk fikk spille, sånn skikkelig. Jeg viste at jeg hadde noe på en håndballbane å gjøre og fikk tilbake gleden ved å spille. Rykket ned så det var ikke så gøy, men pissa på Rælingen i siste kamp så jeg var fornøyd!

Oppsal: Min første klubb i eliteserien og her jeg trivdes best sosialt sett siden tiden i Rælingen. Spilte ca 5 minutter i løpet av sesongen, men skulle bare mangle ettersom den beste Marie Tømmerbakke var der, så jeg var egentlig fornøyd med å sitte på benken. Når jeg ikke fikk lov til det heller lenger valgte jeg å ta en pause mot slutten av sesongen.

Follo: Hehe, du trodde kanskje det stoppet der, men neida. Fikk en telefon fra Follo og kort tid etter skulle jeg hjelpe de med å nå målet sitt om å rykke opp til 1. divisjon, og jammen klarte vi ikke det. Spillerne, trenerne og klubben generelt fortjener en stor hyllest! Makan til flotte folk og en arbeidsvillig gjeng har jeg ikke vært borti siden juniortiden i Rælingen, og hadde med glede spilt for de igjen!. Veldig glad for at de fortsatt spiller i 1. divisjon!

Sola: Da jeg bestemte meg for å flytte til regn- og vindfulle Stavanger tok jeg kontakt med Sola HK for å bli en del av de, ettersom jeg var ny i byen og tenkte det kunne være greit med noen venner. Min første sesong var preget av sykdom, og jeg hadde aldri fortsatt uten de fantastisk jentene som er og var der!
(PS: Samarbeidsklubben til ​Sola, Hinna, må også nevnes. Nydelige jenter som jeg er glad for å ha spilt med! Dere kan nå akkurat de målene dere vil!) 

Nå etter litt over halvspilt sesong har jeg valgt å gi slipp på den store drømmen om å bli landslagsspiller. Kombinasjon av at livet som toppidrettsutøver tar mye tid og energi og at jeg, sett bort i fra sesongen i BSK og Follo, ikke har fått mye igjen i form av tillit blant trenere, var dette det riktige valget for meg. Ja, det er litt spesielt å bryte med jentedrømmen og mitt livs kjærlighet, men det som før har vært skummelt og vanskelig virker nå egentlig ganske lett. Før kunne jeg aldri sluttet, for hva skulle jeg da bruke tiden min på? Nå har jeg mange andre drømmer jeg ønsker å jobbe mot, og jeg gleder meg.

De fleste jeg i dag har som mine nærmeste venner har jeg fått via håndballen, og denne fantastiske idrett har lært meg så utrolig masse!

Jeg vil gjerne takke alle jeg har møtt på veien som håndballspiller, alle dere som har trodd på meg og dere som ikke trodde på meg, det er dere som har vært grunnen til at jeg har fortsatt. Jeg kom meg faktisk til eliteserien og det er jeg stolt av!

Til slutt; en spesielt stor takk til mine fantastiske foreldre som har reist innland og utland rundt for å se meg sitte på benken. Dere har vært tålmodige og støttende, og det er jeg evig takknemlig for.

KYSS OG HEI, LEVERPOSTEI