Så ærlig har jeg aldri vært før. Og det er skummelt.
Jeg tror mange mennesker føler. Jeg tror veldig mange mennesker føler veldig mye inni seg. Jeg tror få mennesker deler. Jeg tror veldig få mennesker deler det de har inni seg. Alt trenger ikke å ha en betydning. Noen ganger føler vi ting vi ikke vet hvorfor vi føler, eller tenker tanker vi ikke skjønner hvor kommer fra. Men vi deler de ikke. Noen er flinke til å snakke om følelser. Jeg er ikke. Jeg føler mye, og jeg føler veldig mye inni meg. Også er jeg lei av å tenke at jeg sikkert er den eneste som har det på denne måten.
Når jeg føler tenker jeg. Når jeg tenker får jeg ikke sove. Når jeg ikke får sove skriver jeg. Eller tekstene skriver seg selv. Noen synger eller sier de til meg. Og jeg noterer.
Jeg deler sjeldent det jeg skriver. Noen få har fått lese. Jeg vil heller vente til dere får høre det. Høre det slik jeg vil at dere skal høre det. Høre det slik hele verden skal få høre det.
Men noen ganger er det viktig å dele det flere tenker, så en ikke føler seg så ensom. Den evige ensomheten. Tekstene som dukker opp i hodet mitt er som regel på engelsk, men jeg har her valgt å oversette noen til norsk. Det er skummelt. På norsk høres alt så ekte ut. På norsk kommer sjelen frem. Som å åpne et rom ingen før har fått sett eller tatt på.
Og hva vil jeg egentlig med dette? Jeg håper noen kan kjenne seg igjen i min håpløshet. I min evige ensomhet. Og ensomheten betyr ikke nødvendigvis noe negativt, men det er en ærlig hemmelighet. Det er vondt å føle ensomhet. Det er viktig å føle ensomhet.
Jeg er redd. Redd for å gjøre feil, redd for å ta feil valg, redd for å miste meg selv igjen, redd for å ikke ha kontroll, redd for å skuffe de rundt meg, redd for å ikke ha det bra, redd for å falle tilbake til gamle vaner, redd for å mislykkes, redd for å ikke prestere, redd for å ikke ha det gøy, redd for å skuffe meg selv. Er tiden inne nå?
Det føles som om jeg blir dratt tre år tilbake i tid. Til da jeg ikke følte noe. Tomheten tar opp en større plass, hvordan endte jeg her? Vanskeligere å puste. Vanskeligere å smile. Vanskeligere å glede seg. Alle minnene kommer tilbake. Jeg vil gråte, men klarer ikke. Føler savn, føler meg rastløs, føler meg svak. Føler meg ensom. Den evige ensomheten. Når den eneste man stoler på er seg selv, men man ikke kan stole på noen. Burde man da stole på seg selv likevel? Hvert smil er en maske og hver maske er en følelse. Åpner opp, stikker og går. Hvorfor meg? Trenger bekreftelse, trenger å vite, trenger oppmerksomhet, bare fra deg. Føler seg elsket, men skjønner ikke hvorfor. Hvem er jeg? Den evige ensomheten. Jeg trenger å vite, er jeg bedre uten deg? Tenker du noen gang på meg? Hvis det hadde blitt oss, hvor ville vi vært? Den evige ensomheten. Du gir det vi hadde til noen andre. Du påfører meg den verste smerten. Psykisk smerte. Den evige ensomheten. Hva gjør du nå?
Videre får du nå se et bildegalleri av det viktigste i livet mitt; meg selv :)






F
Kommentarer