Pusten er tyngre, det presser. I øynene, i brystet.

Burde jeg endre meg? Skal jeg gjøre noe annerledes? Leter jeg for mye? Leter jeg feil?
Hva leter jeg etter egentlig? Jeg kjenner meg selv, og jeg kjenner hvert eneste lille hjørne.
Hver eneste lille celle. Jeg trenger en utfordring. Derfor trenger jeg deg. Oppmerksomhet. Bli sett. Noen setter pris på det jeg gjør. Jeg setter alltid andre først.
Noen ganger sier jeg stygge ting, men det er bare når noen har gjort noe mot meg eller når jeg føler meg tom, ødelagt, ikke komplett. Er det på tide å sette meg selv og mine egne prioriteringer først? Ødelagt.

Det er det beste ordet jeg kan beskrive meg selv som, akkurat nå. En liten del som har fått en ripe, blitt litt knekt eller en puslespillbit som ikke hører hjemme akkurat der det er ledig plass. Som en sommerfugl uten en vinge. Som steiner på en sandstrand. Som hvite sko i gjørma. Som gress for en gressallergiker. Fint å se på, lukter godt, men er irriterende og gjør vondt i lengden.
Jeg er irriterende. Jeg klarer ikke å holde på noe eller noen. Hvorfor er det ingen som ser det eller som ser meg.

Jeg savner september.

Da jeg var på et bra spor. Jeg var på et bra sted. Hadde bra folk rundt meg. Jeg er fortsatt på et bra sted. Jeg har fortsatt bra folk rundt meg. Husk det. Jeg elsker september. Jeg vil ha deg tilbake september. Jeg vil holde fast i deg til du får vondt. Men mest av alt vil jeg at du skal holde meg også. Ikke slippe taket. Ikke gjør det. Ikke nå.
For det gjør vondt å puste. Jeg vil holde pusten. Av flere årsaker, men mest for å holde på den siste lukten av deg. Lukten av september.

Lukten av rød. Min favorittfarge. Fare, vin, solnedgang, vannmelon, jordbær. Alt det jeg liker best. Men jeg sa også fare. Er det et tegn? Burde jeg sett det? Burde jeg tenkt det?
Kan jeg gjøre noe med det? Hvis jeg kunne gått tilbake til september ville jeg gjort ting annerledes. Jeg elsker september, men det kan alltid forbedres. Alle sier at det ikke er sånn, men jeg vet innerst inne hva som er rett for meg.

September er rett for meg.
Men er jeg rett for deg? Du er også ødelagt. Eller ikke komplett. Du er i utvikling fremover. Jeg står stille. Utvikles ikke. Går bakover. Men det er sånn det er i september. Man visner med kunnskap om at man vil blomstre igjen.

Nok en gang på feil sted. Det er enveiskjørt her og du skal ikke samme vei.

Og med det sagt; inn på Spotify og hør på September med Tove Hellstrand. Bare gjør det.
There were no bad days in September…

https://open.spotify.com/album/5zRCVcmBPpilhqnkXrFWHT?si=r22yMqXGTBOtWvqOkNz1tg

Puss och Corona-kram

Det er et psykologisk spill. Det er en psykologisk påkjennelse. Det er fysisk smerte. Flere år med psykisk smerte som leder til fysisk smerte. Flytte rundt for å bli kvitt styggen på ryggen.
Du fortjener det. Du fortjener dårlig samvittighet. Du fortjener å aldri føle ett hundre prosent lykke. Du fortjener å hele tiden ha fortiden med deg, uansett hvor mye du gjør for å starte på nytt.

Får å få forandringer i livet må man være villig til å gjøre fysiske og psykiske endringer. Tankesett, hvem man omgås med, hvor man bor, hva man spiser, hva man gjør på fritiden, hva man vier de fleste timer av døgnets tider til.

Endringer blir gjort, fysisk og psykisk smerte forlater kroppen, alt kjennes bedre. Kropp og sjel er på et bedre sted. I flere måneder har begge to vært på et bedre sted. I flere måneder har de vært på spa, fått massasje av gode hender og vært omringet av positivitet og glede ingen noen gang har vært med om!

Men, bare i løpet av et lite minutt er alt tilbake der det startet. Tankesett, spisevaner, hvem man omgås med, Insomnia, fysisk og psykisk smerte.
Dårlig samvittighet fordi det som påfører smerte ikke er klar over det eller bevisst. Men allikevel. Styggen på ryggen.

Også er du tilbake igjen. Du er fysisk tilbake med spa, glede og positivitet. Men tankesett, fysisk og psykisk smerte, spisevaner, Insomnia slipper ikke taket. Ikke på ett minutt, ikke på en dag. Kanskje tar det en uke, kanskje tar det en måned.
Og alt fortsetter som før, for alle andre.
Men ikke deg.

Hei og god kveld/natt!

Hvordan har dere det? Jeg har det mer enn bra, takk som spør!

Det var en stund siden det var noe liv på denne plattformen, men her er jeg igjen. Med en hel del ord på hjertet.

Jeg har gjort mye greier siden sist, men det viktigste er vel at jeg har flyttet til Stockholm (endelig) og begynt på skolen. Det har allerede etter fire dager satt igang veldig mye inni Fridas hjerne og kropp, og det ble derfor bygd opp et voldsomt behov for å skrive av seg. På norsk. Så ingen låt ble skapt i disse tanker. Enda... Håper du liker denne «lille» teksten, og at den er til ettertanke. Sjohoi!

Har du noen gang levd et liv fylt med folk du kjenner?
Har du noen gang levd et liv fylt med folk du kjenner, og ikke følt deg hjemme?

Har du noen gang sittet i et rom fylt med mennesker du så vidt kjenner?
Har du noen gang sittet i et rom fylt med mennesker du så vidt kjenner, og følt deg mer hjemme enn noen gang?

Jeg opplever at vi mennesker er vanedyr. Jeg opplever at vi mennesker er ekstreme vanedyr. Dag etter dag, måned etter måned og år etter år gjør vi de samme tingene, med de samme menneskene, i det samme miljøet. I manges tilfeller; uten å føle noe som helst.
Verken positivt eller negativt, men vi fortsetter å gjøre det dag etter dag, måned etter måned og år etter år, fordi det er det vi er vandt til.
Og vi er vandt til å føle oss trygge i et miljø vi kjenner, med de samme type menneskene, og ofte på det samme stedet.

Hva er vi redde for? Hva er du redd for? Er du fornøyd med det livet du lever, den veien du har valgt å gå? Er du oppriktig lykkelig og kjenner glede i hverdagen? Jeg snakker ikke om å stå opp hver dag og starte dagen som at livet er ”Hairspray” eller ”High School Musical”, men kjenn etter. Er du tilfreds?
Hvis svaret er ”ja”; gratulerer, men hvis svaret er ”nei”, hva gjør du med det? Gjør du allerede noe med det? Har du tenkt at du skal gjøre noe med det? Og kommer du til å gjøre noe med det?

Jeg har levd et liv fylt med folk jeg kjenner og ikke følt meg hjemme. Jeg har sittet i et rom fylt med folk jeg ikke kjenner, og aldri følt meg mer hjemme noen gang.

Etter fire dager på ny skole, med nye mennesker, i en ny by, i et nytt miljø kan jeg si at jeg aldri har følt meg mer hjemme. Jeg har aldri opplevd å sitte i et rom å høre på mennesker snakke et annet språk, men på samme tid sette ord på alt jeg tenker og alltid har tenkt.

Å søke mot nye miljøer som har samme interesser eller tankesett som seg selv er noe helt eget. Det kan ikke beskrives, det må oppleves.

Og akkurat slik er det jeg vil oppsummere mine første dager i Stockholm, på skolen Kulturama. Jeg er ikke overrasket over at de andre studentene her har samme interesser som meg, vi har tross alt søkt til samme kurs, men at så mange har en hjerne som på visse områder fungerer helt likt som min egen, hadde jeg ikke trodd.
Wow, så gøy det er å utveksle tanker og meninger med noen som er interessert. Og wow så glad jeg er for at jeg har flyttet hit.
Og jeg er mer takknemlig enn noen gang for at jeg har fått denne muligheten, og for at jeg har tatt den og turt å satse.

Jeg har tatt et langt, jævla steg ut av min egen komfortsone, og landet i en myk seng fylt med vannmelon. Jeg er så stolt av meg selv.

Sikt høyt, ta sats, og det verste som skjer er at du lærer noe nytt og får nye erfaringer!

God helg