Jeg er sjukt lei av å være lei meg

Venteleken

«Jeg er så sjukt lei av dette. Lei av å være lei meg» sier jeg minst tre ganger om dagen. Det er to uker siden jeg ble dumpet på valentinsdagen. (Som du kan lese alt om her.) Noen dager hyper jeg meg selv og sier: «LOL - dette kommer til å gå over. Dette kommer jeg til og klare å komme over like lett som all dritt som har blitt sleng mot min vei opp gjennom årene». Andre dager ligger jeg i sportstrusa mi fra Pierre Robert, en eldgammel t-skjorte fra Bik Bok og hylgriner til Channel Orange i to timer. (Jeg tastet inn «Frank Ocean» på Spotify og kjente at tårene trengte på i øyekroken. Digg.)

Jeg ER så lei av å være lei meg. Denne kjærlighetssorgen tar jævlig lang tid. Jeg vil bare at dette skal være over allerede i morgen. Jeg orker ikke å gå på autopilot mer. Jeg vil bare være menneskelig og funksjonell i toppen. Jeg vil ha holdingen, mantraet og livsmottoet om at det er fantastisk å være en singel kvinne i 2019. At kjærligheten til seg selv og til menneskene man er glad i, er det aller viktigste. Menn? Never heard of her. Dating? Det kan vi bare glemme. Det er selflove og selfcare i hele 2019. Istedenfor tenker jeg masse vonde tanker. Er jeg egentlig verdt å elske? Er jeg egentlig i stand til å bli forelsket i? Hva har jeg gjort for å ødelegge igjen? Jeg trodde at jeg lærte fra sist gang. Jeg elsket, åpnet, var ærlig, lojal og støttende. Hvorfor er jeg så vanskelig å være sammen med? Vondt, ikke sant?

Tankene står ekstra sentralt i dag. For en uke siden hadde jeg og eks-kjæresten min vært sammen i i et år. Forrige tirsdag lå jeg og gråt gjennom alle Frank Ocean-platene, og i dag må det repeteres. Det bare må. Dagen i dag, er også en verdig påminnelse om at jeg ikke klarte engang å beholde mannen jeg trodde kom til å bli smelle på tjukka i fremtiden. Istedenfor har jeg grått fem ganger på jobb, isolert meg selv fra kollegaer og gjort alt for å ikke gråte foran alle. Kan si at jeg er greit fornøyd med utfallet av mine valg.

For å gjøre dagen enda bedre, traff jeg på han på bussen. Han så fin ut. Uberørt. Vanlig. Normal. Nesten lettet. Litt for lettet. Han var enda kjekkere enn før. Som om han hadde fått en post «break-up-with-her» glød. Hjertet mitt sank i rævva og tårene var i ferd med å renne. Av alle dager jeg måtte se han, så var det i dag? I DAG? TO UKER ETTER BRUDDET? Dette var helt klart karma.

Han satt seg ned ved meg, og sa: «Jeg tenkte å si hei til deg» mens han smilte. Jeg har aldri kjent meg så dum, liten og ubetydelig ila få sekunder. Jeg kunne ikke gjøre noe annet enn å hviske et stakkarslig «hei» før jeg brast i gråt. På bussen. Stappfull med svette mennesker fra jobben. Ord kan ikke beskrive hvor mye jeg ønsket at jorden skulle svelge meg levende. Snakk om å drite i den melkeruten fremover. (Eksen og jeg bor ti minutter unna hverandre, og jeg orker ikke å ta bussen rett ved der han bor.)

Jeg prøver stadig å ha i bakhodet at jeg ikke skal ende opp som de stakkarslige damene fra Kvinneguiden. Nei, jeg skal ikke sykemelde meg, bli klinisk deppa og henge meg opp i eksen min - som forlengs har funnet ei jente som er fem år yngre. DET nekter jeg. For jeg skal faen meg ikke gi han den makten. Jeg skal ikke bli et verre menneske over en mann som ikke vil ha meg.

«Du blir bedre. Dette blir bedre». Ja, jeg vet. Herregud, jeg vet. Jeg vet at jeg kommer til å se tilbake, klø meg i hodet og si: «gidder noen å fortelle meg hvorfor jeg gråt over denne karen?». Men akkurat nå føles det hele så fjernt. Slitsomt. Tungt. Det er ekkelt å føle seg på ensomhet, og alle tingene jeg ikke fikk sagt før det ble slutt. Episoden spilles om og om igjen. Jeg er rett og slett bare lei av å være lei meg.

Jeg klamrer meg fast til at det er et lyst i enden av tunnelen.

Liker

Kommentarer

ronjaslar
ronjaslar,
Sender en klem <3 Jeg vet verden som du kjenner den raser i denne tiden her, men de bitene du står igjen med når det er ferdig er de bitene det er verdt å holde fast ved.
nouw.com/ronjaslar
susannem
susannem,
Herregud så trist dette var å lese! Har akkuratt skrivet eit ganske personlig innlegg sjølv, der eg forteller at eg har slitt med depresjon. Det er så vondt, og man vil berre kunne fungere som du skriver. Hugs at gutter (og for all del, jenter) nokon ganger kan være tidenes drittsekker og ikkje fortjener oss sterke, flotte damer <3 Mitt beste tips er å ha eit mål for veka di; gå på café med ein venn. Sjølv om det er tidenes ork, og man heller vil ligge inne og høyre på Frank Ocean så gjer det deg godt. Ønsker deg masse god bedring, fine, flotte du <3
nouw.com/susannem
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229