Dumpet på Valentinsdagen

Kunsten å bli avvist

Jeg har tenkt lenge på hvordan jeg skal skrive dette innlegget uten at det kommer frem som sutrete, masete og på brinken av deprimerende. For en eller annen merkelig grunn, tok det en siste levering på døra hans før jeg klarte å sette sammen et par ord om bruddet mitt.

«Jeg legger joggebuksa + t-skjorten din fra Samsøe på verandaen din. Jeg vil ikke kaste dem eller ha klærne dine hjemme hos meg selv. Det gjør altfor vondt» skrev jeg mens hjertet banket hardt. Dette er den andre meldingen jeg har sendt til kjæresten - eller, eks-kjæresten (veldig rart og vondt å skrive det) min siden han dumpet meg helt ut av det blå. I den første meldingen spurte jeg på om han var sikker, og i den andre prøvde jeg å få han til å montere skapdørene mine som jeg har maset lenge på. Svaret på den første meldingen gjorde vondt, men den andre gjorde ting hakke verre.

Han ønsket ikke å være med meg lenger, og meldte dette på valentinsdagen. Valentinsdagen. JEG BLE DUMPET PÅ VALENTINSDAGEN. Sjokkerende? Ja. Hårreisende? Definitivt. Kjølig handling fra hans side? Uten tvil. Kommer jeg til å hate valentinsdagen så lenge jeg lever på denne jorden? GARANTERT.

«Hvordan går det med deg?» Joda, det går helt jævlig. Det går mest jævlig fordi jeg er så forbanna apatisk, som om kroppen min fortsatt ikke skjønner hva som har skjedd. Jeg gråter mye, men ikke så mye som jeg skulle ønske jeg fikk til. Jeg spiser derimot nada, søvn kan jeg bare glemme og jeg har ikke så mye overskudd til å jobbe. Hjernen min er et merkelig maskineri om dagen, som jeg bare går på autopilot. Jeg prøver å fortsette de rutinene jeg har, men i bakhodet vet jeg godt at jeg mangler en ting. Eks-kjæresten min.

Dette er ikke det verste bruddet mitt. Mitt forrige var langt mer traumatiserende for flere grunner. Min daværende eks-kjæreste og jeg to kaotiske sjeler som ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Vi bestemte da i 2016 at vi ikke kunne være lenger i hverandres liv. Dessverre pågikk det ikke slikt. Det tok meg et helt år før jeg klarte å stable meg på bena etter litt over halvannet år med masse smerte.

Likevel gjør dette litt vondere fordi bruddet kom så brått på. Vi var litt mer uvenner enn det vi vanligvis var, men jeg tenkte bare at det kom til å gå over. Dessverre tenkte ikke han slik, og han kastet inn håndkleet. Gav opp. Orket ikke mer. Nå sitter jeg som tidenes taper som trodde at vi egentlig hadde det greit, selv om det hadde vært litt turbulent i det siste.

«Kjærlighetssorgen min har holdt seg fast i 3 år, og jeg har utviklet depresjon av det» leser jeg på Kvinneguiden mens jeg rynker på nesa. 3 år? Jeg har ikke tid, styrke eller ressurser på å sørge over en mann som helt klart ikke vil ha meg. Uten å ta altfor mye glede i vedkommendes tragedie, er jeg veldig glad for å kjenne at det aldri kommer til å være meg. Dessuten er Kvinneguiden er litt spesielt, men det hjelper å lese om andre som er i samme båt som meg.

Jeg leter desperat etter måter å bli ferdig med denne sorgen på, slik at jeg kan bare bry meg om meg selv og menneskene som jeg er glad i. Jeg leser utallige mange artikler, forumer og blader på hvordan jeg skal komme over han, men til syvende sist vet jeg at 90% av dette er bare tull.

Etter jeg klarte å gråte meg gjennom to Frank Ocean plater og ymse triste låter i går kveld, har jeg innsett at jeg ikke er så apatisk som det skal ha seg til. Jeg mistet min aller bestevenn, min kjærlighet og min «partner in crime». Det gjør jævlig vondt. Sårer som bare det. Men jeg gidder ikke å gi han for mye av mine tårer. Jeg må til slutt finne meg selv igjen og dedikere livet mitt til en vandrende «self care» som oser selvtillit, har bøttevis med selvinnsikt og stråler sterkere enn noensinne. Det tar bare litt tid, forteller jeg meg selv hver dag.

Klarer jeg å komme over 2016s jævligste brudd, kommer jeg til å klare dette bruddet her uten glans.

Men i mellom tiden skal jeg gråte meg flere ganger gjennom Frank Oceans melankolske plater, trene til kroppen min ikke orker mer, være mer med vennene mine, snakke høyt om hvor jævlig jeg har det, laste ned Tinder når tiden er inne og bare elske meg selv mer enn noe annet.

Tiden leger tross alt den vondeste kjærlighetssorgen.

Liker

Kommentarer

mariereierth
mariereierth,
Dette var så trist å lese! Keep your head up <3 Og som du sier.. Tiden leger alle sår.
nouw.com/mariereierth
felicianoelle
felicianoelle,
Takk <3 Jeg holder ut så mye jeg kan!
nouw.com/felicianoelle
lisejohanna
lisejohanna,
Gripende tekst. Irriterende å høre slikt i starten fra fremmede (Synes jeg selv i alle fall), men du kommer gjennom det til slutt. Det vil bare ta litt tid. Det er uansett bedre å gå gjennom en tøff sorg enn å ikke sørge i det hele tatt. Stå på videre ♥️
nouw.com/lisejohanna
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229