Skrevet i : Orker ikke

🙅 Folk som bruker Jodel som søkemotor. En ting er å spørre om andres erfaringer med enkelte situasjoner. Å spørre om bussruter, åpningstider, hva frisøren kan tilby og hvilken uke vi er i : Google eksisterer for en grunn. Hvis du sliter med skikkelig smerter i magen, og er usikker på hva det kan være, så vil jeg nok tro legen kan gi deg et godt svar, ikke Jodel. 

🙅 Fuckboys. Hurra for retten til å bestemme over egen seksuell aktivitet, men ikke si til den du skal høvle over at du leter etter noe seriøst, og deretter kaste de på hue og rævva ut når du begynner å kjede deg. Nå har jeg så dårlig erfaring med gutter at jeg googler etter arrangert ekteskap og nærmeste nonnekloster.

🙅 Folk som skriver på dialekt. Tidligere er dette noe jeg ikke har hatt et problem med i det hele tatt, helt til jeg måtte tolke hva en Karmøyværing skrev til meg.

🙅 Jenter på Instagram som plasserer rumpa på vasken for å ta bilde av seg selv i speilet. Hvorfor?? Klør du en spesiell plass? Er du sliten i beina når du skal ta bilde? 

🙅 At myndighetene i Florida mener porno er mer skadelig for folket enn den enkle tilgangen til våpen. Takker mine forfedre for at de var smarte nok til å holde seg i Norge.

🙅 Legemiddelindustrien som setter inntekter fremfor menneskeliv. Jævla kapitalisme. 

Blogg med mobilen - Nouw har en av de beste blogg verktøy på markedet - Klikk her

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag, Tanker

FOMO står for "fear of missing out" og er en tilstand av mental eller følelsesmessig belastning forårsaket av frykten for å gå glipp av noe - tidligere en fysisk aktivitet, nå appellerer den mest til alt vi kan gå glipp av om vi ikke er pålogget på sosiale medier. I desember skrev NRK om viktigheten av Streaks på Snapchat (artikkel her). Altså, her snakker vi om ungdom som ikke takler å være ute i skauen i én time uten mobildekning. Selvfølgelig ble det et hylekor der alle foreldre la igjen kommentarer, med håp om å overbevise Norges befolkning at deres barn ikke var slik. Men, jo. Barn er slik. Ungdom er slik, og voksne er slik. Det gjelder ikke bare streaks. Det å være tilgjengelig i dag har blitt så viktig at man får hjerteinfarkt om man har glemt igjen mobilen hjemme.

Før var sosiale medier bare et gøy tilskudd i hverdagen. Da jeg vokste opp så var blogg, bildedeling og chatting bare et lite tidsfordriv. Et tidsfordriv som man ikke gjorde 24/7. I dag er man aldri avlogget.

Kall meg gjerne gammeldags, men jeg er ikke så begeistret for hvor viktig sosiale medier er i hverdagen i dag. Hverken privat eller på jobbmarkedet. Jeg synes det er helt fantastisk at jeg kan være en del av livet til vennene mine selv om vi fysisk ikke befinner oss sammen. Likevel, så er det et slit å føle at man ikke kan legge fra seg mobilen. Det er jo merkelig at det har blitt slik, er det ikke? Om noen tagger deg i en facebook-post, så vil jo den tagen fortsatt være der senere, så hvorfor blir man stresset hvis man ikke kan se hva det er med en gang? Etter jeg begynte å skru av varslene på mobilen, så er jeg ikke slik lenger. Men jeg har vært der. Jeg kunne gjerne våkne klokken syv om morgenen, men du kan banne på at jeg lå i sengen i opptil to timer og bare stirra i mobilskjermen, og gikk i gjennom alle apper bare for å se om det hadde skjedd noe nytt siden jeg la meg. I begynnelsen - da alle varslene var av - gikk jeg inn på appene flere ganger i timen bare for å sjekke om jeg hadde fått noe. Etter hvert som jeg klarte å legge fra meg mobilen, begynte jeg å legge merke til hvor avhengig jeg hadde vært av den, og hvordan det hadde påvirket meg. Jeg har brukt mobilen til alt, fordi det finnes en app for alt. Jeg lasta ned Plant Nanny - en app som skal hjelpe å drikke mer vann. Altså, jeg lasta ned en app som skulle hjelpe meg å drikke vann. Man skulle jo tro jeg hadde klart å dekke basisbehovet mitt uten en app som påminning.

Og grammatikk. Jeg har helt glemt de grammatiske reglene, rettskriving og setningsstruktur, fordi jeg er så vant med Autocorrect. Jeg har filla peiling på hvor jeg skal plassere kommaer. Håndskriften min var helt jævlig. Ikke snakk om at jeg klarte å skrive en halv side på papir uten å få krampe. Nå har dette forbedret seg. Litt i hvert fall.

Jeg har også lagt enda mer merke til hvor avhengig andre er av telefonene sine, og i mitt stille sinn så bruker jeg de som inspirasjon til å ikke bli slik. Det er fint at du er på fest, men hvorfor må du legge ut 300 sekunder video på Snapchat om det? Hvorfor betale flere hundre kroner for en konsertbillett om du bare skal se den i gjennom Snapchat? Det er nesten klin umulig å være i selskap med noen uten at mobilen blir dratt frem. Jeg var på date med en fyr for en stund siden, og han satt med et fast grep rundt mobilen de gangene han ikke brukte den. Kanskje han var livredd for at jeg skulle se alle damene han sjonglerte, hehe. Er man på vors, på ferie eller bare henger sammen, så er det alltid en mobil som ligger på bordet og vibrerer, og eieren blir fullstendig oppslukt av den med en gang de tar den opp. Noen ganger har jeg bare gitt opp midt i en setning, fordi jeg veit at vedkommende er mer opptatt av mobilen enn interaksjonen oss i mellom.

Ja, det er jo litt kjipt å ikke være vitne til alt som skjer i SOME-bobla. Men sannheten er at man går egentlig ikke glipp av noe. Ikke på sosiale medier i hvert fall. Men omgivelsene rundt deg? Fader, så mye man ikke ser eller legger merke til når man har trynet planta ned i mobilskjermen. Jeg sier ikke at man absolutt må kutte ut all bruk av sosiale medier. Men kanskje begrense bruken litt, slik at samtalepartneren din i det minste føler at du lytter til det han har å si. 

Likes

Comments

Skrevet i : TV/film

"Love, Rosie" er en romantisk komedie regissert av Christian Ditter (Girlboss, How to be single). Filmen fikk dessverre dårlig kritikk, da kritikerne mente at filmen var full av klisjeer, dårlig dramaturgi og feil bruk av filmlokalitet. Altså, sistnevnte kan jeg for så vidt skjønne. Dersom handlingen tar plass i England, og man ser kjente bygninger og monumenter fra Irland, så kan det skape en viss irritasjon. Men jeg likte handlingen, så hos meg falt filmen i veldig god smak.

I hovedrollene kan vi se Lily Collins (kjent fra To the bone, og The Mortal Instruments, og så er jo hu dattera til Phil Collins) som Rosie, og Sam Caflin (Hunger Games, Me before you) som Alex. De har vært bestevenner siden barnehagen, og skal flytte til USA sammen etter High School. Alex skal studere medisin, mens Rosie skal studere hotellbusiness så hun kan oppfylle drømmen om å få åpne et eget hotell en dag.

Filmen starter med de to drikker seg dritings på Rosies 18-årsdag og ender opp med å kysse, noe som Rosie ikke husker dagen etterpå. Det gikk fort for Alex, for nå har han plutselig oppdaget at hun er ei jente som han liker litt mer enn bare som en venn. På skoleballet drar Rosie med klassens Stud som drar henne med opp på et hotellrom, og presterer verdens korteste sex-økt. Likevel har Rosie fått kondomen sittende fast i vaginaen, og det blir et pinlig møte på legevakten. Avreisedatoen nærmer seg, og Rosie finner ut at hun har blitt smelt på tjukka. Hun sier ikke noe til Alex, så han drar til Boston helt uvitende om statusen hennes, og tror at hun kommer litt senere. I avskjeden kan vi se at det er noen følelser som har bygget seg opp hos henne også. Rosie bestemmer seg for å oppdra babyen sin helt alene, og begynner å jobbe innen hotellindustrien sammen med venninnen sin Ruby (Jaime Winstone). Filmen tar for seg hvordan vennskapet til Rosie og Alex støtt blir påvirket av avstand, forhold og ulike stadier i livet. De er forelsket i hverandre, men de er aldri single samtidig. Og selvsagt får vi se hvordan Rosie takler livet som ung mor og ulike hindre som dukker opp langs veien.

Jeg synes det var god kjemi mellom Collins og Caflin, og jeg likte dialogene mellom alle karakterene. Kanskje det er klisje med en lykkelig slutt, men når jeg ser en romantisk komedie så vil jeg heller sitte igjen med en god følelse. Og jeg satt igjen med både tårer og smil da jeg hadde sett filmen ferdig.

Likes

Comments

Skrevet i : TV/film

Jeg føler jeg har levd under en stein når jeg anbefaler en film som er seksten år gammel, men jeg har faktisk ikke sett den før nå. Jeg er så merkelig. Jeg kan bruke flere timer om dagen på en serie som jeg så vidt gidder å følge med på, men fader så skeptisk jeg er til hvilken film jeg skal bruke to timer av dagen min på. 

Uansett, 

Chicago er en musikal regissert av Rob Marshall (Into the Woods, Pirates of the Caribbean: On stranger tides) og kom ut i 2002. Skuespillerne i filmen er kjente navn som Richard Gere, Catherine Zeta-Jones, Renée Zellweger og Queen Latifah. Handlingen tar plass på 20-tallet hvor Roxie Hart (Zellweger) havner i fengsel for å drept elskeren sin. I fengselet møter hun det store idolet sitt, Velma (Zeta-Jones), som sitter inne for drapet på ektemannen og søsteren sin. Det blir fort en rivalisering mellom Velma og Roxie når det kommer til hvem som får størst plass i rampelyset, et rampelys som kan sikre de friheten sin, med hjelp fra advokaten Billie Flynn (Gere). Roxie oppnår den berømmelsen hun vil ha, men den går fort i hodet på henne. Og det er ikke så lurt når man har en dødsdom hengende over seg. 

Jeg synes kostymene, sangene og dansekoreografien var helt fantastisk. Det var fin dynamikk og kjemi mellom skuespillerne. Jeg ble positivt overrasket over Catherine Zeta Jones, da jeg bare er vant til å se henne som den overdramatiske Elena i Zorro-filmene. Filmen hadde veldig sterke og selvstendige karakterer. 

Så, hvis du leter etter noe å se på i kveld, så ta en titt på traileren under og sjekk om filmen kan være noe for deg :-) 

Likes

Comments

Hei og god morgen! Jeg sitter på Gardermoen og har bestemt meg for å sove de neste ti årene. Hadde ikke det vært noe? Jeg har nesten ikke sovet denne helgen. Men det har vært verdt det.

Det er merkelig hvordan jeg før kunne fnyse av Oslo. «Det er en alt for stor by med alt for mange mennesker». Jeg veit ikke hva som har skjedd, men jeg kunne gjerne tenke meg å flytte til Oslo når jeg er ferdig med studiet. I hvert fall for en liten stund. Kanskje det er tiden i Kristiansand som har gjort at jeg er mer åpen for større plasser. Det er så mye å se. Jeg var på en Thailandsk restaurant, møtte flere venner jeg ikke har sett på på opp til to (!) år, var innom Munchmuseet, Nasjonalgalleriet, drakk et par pils, og nøt hver eneste time i veldig godt selskap. Jeg skal tilbake til sommeren i hvert fall, og da skal jeg besøke Akershus festning og Operaen. Forhåpentligvis er det en skikkelig utstilling på Munchmuseet også.

Flyet mitt går ikke før om typ 40 minutter, så tror jeg vi skal mellomlande i Bergen eller noe. Tror jeg kommer til å slukne på flyet. Hvis ikke, så har jeg ikke mindre enn tre bøker med meg, hehe.

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Hei,

Nå sitter jeg på studentkaféen i Volda, og har nettopp sendt søknaden min som sommervikar hos Sunnmørsposten. Jeg veit ikke hvor stor sjansen er for at jeg blir vurdert som potensiell kandidat, men jeg har i hvert fall gjort et forsøk. Nå er jeg over den kneika.
Kaféen har virkelig blitt pussa opp siden sist gang jeg var her. Det er sjukt behagelig å sitte her. Jeg kan faktisk ikke huske sist gang jeg var her? Det er et par år siden i hvert fall... Jeg var hos legen tidligere for å ta blodprøver for å sjekke om jeg er allergisk mot noe. Helt siden lørdag har jeg gått rundt med allergi, og jeg veit ikke hva det er jeg reagerer på. Hvis jeg plutselig skal reagere på hunder etter å ha hatt Balder i 12 år, så veit jeg ikke hva jeg gjør, ass.

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Hei! Jeg fikk tidenes allergireaksjon, og har gått med rødsprengte øyne og nyseanfall hele helgen. Det var ikke så veldig kult i går siden jeg skulle dekke UKM for lokalavisen. Men sånn er det bare. Jeg kom meg helskinnet i gjennom hele programmet uten å nyse på sidemannen. Jeg tror jeg fikk noen blinkskudd av opptredenene, men jeg må nesten få en bekreftelse av redaktøren før jeg kan gi meg en klapp på skulderen, hehe.

Jeg holder på å lage en spilleliste til de periodene jeg er nede. Jeg fikk idéen fra podcasten "the hilarious world of depression" som intervjuet flere personer om hvilken musikk de håndterte nedturene sine med. Det er jo et kjent faktum at musikk påvirker oss, og selv om man ikke er i humør for Pharell Willams sin Happy, så er der rolige og fine sanger med et like godt budskap. Legg gjerne igjen en kommentar (hvis dere vil) om sanger som løfter dere opp :-) Ha en fin søndag videre.

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

​Hei! Slik jeg spådde så ble jeg en smule hjulbeint etter fjellturen i går. Jeg har ikke gått der siden oktober. Faktisk har jeg ikke vært i så mye aktivitet de siste månedene, så at jeg holdt på å dø av mangel på lungekapasitet før jeg kom halvveis, kom ikke som noe overraskelse. Siden jeg har helt fri i dag (tar vaskejobben i morgen eller på søndag), så har jeg valgt å tilbringe dagen i pysjamas ​uten ​å få dårlig samvittighet for det. Ok, der løy jeg. Jeg har dårlig samvittighet, men jeg prøver å lære meg å ikke ha det. Jeg skal uansett bare gjøre CV-en min helt ferdig, og skrive ferdig noen utkast til jobbannonser. Fristen for sommerjobber går snart ut. Hadde vært kult å få sommerjobb hvor jeg kunne jobbe fulltid og tjene opp litt cash til studietiden begynner :-) Ønsker dere en fin fredag videre! 

Likes

Comments

Skrevet i : Hverdag

Egentlig skulle jeg sitte hjemme og gjøre ferdig CV-en og skrive søknad til noen aviser som sommervikar, men været var så deilig i dag at jeg skrudde av macen, og dro meg opp på fjellet som vi har rett bak huset vårt. Det er ikke høyt. Jeg tør ikke si meg helt sikker på hvor høyt oppe det er, men jeg tror det er rundt 500 moh. Det er kanskje ikke høyt, men fy flate for en stigning! Trodde lungene mine skulle sprenges etter all kavingen min i snøen i tillegg. Det er en veldig fin tur, og følelsen av å være på toppen er nydelig. Veldig terapeutisk. Nå er jeg selvsagt iskald. Jeg skulle spise en liten lunsj der oppe, men lur som jeg var så hadde ikke jeg kledd meg helt riktig for omstendighetene. Fjelltur med joggesko, liksom. Men jeg får ta det på neste tur :-)

Likes

Comments