Jeg trodde ikke jeg ville merke det så godt!

De siste ukene har vært tøffe for min del. De å ikke ha noen ting å gå til. Jeg har ikke treningsgruppen jeg kan gå til 2 dager i uken. Jeg kan ikke reise ut og shoppe, jeg kan ikke reise til hvem jeg vil. Alt som skal gjøres, føler jeg at jeg må ha tillatelse til å gjøre. De hverdagslige tingene er satt på vent. For meg som syns hverdagen er tøff fra før merker jeg at jo lenger det går inn i disse tidene, jo tøffere blir det. Det er så mange små ting i hverdagen som blir borte som man egentlig kanskje tenkte ville gå fint, men som nå viser hvor mye det har å si for hverdagen. Jeg tenker jo også på de eldre som kanskje må sitte alene hjemme eller på gamlehjem. Dem kan ikke få besøk av pårørende engang. Det skjærer i hjerte mitt. For jeg mener det er viktig for de gamle. Men nå ser jeg jo at jeg ikke kan det heller. Jeg bor under et bofellesskap/instutisjon og det er ikke lov med besøk.

Jeg har full forståelse for at vi er i en krisesituasjon, og at vi må følge retningslinjene for uten dem ville Norge slitt enda mer. Men selv om jeg har forståelse for disse tingene, hjelper ikke det meg med tankene og følelsene dessverre. For min egen del håper jeg ting går fortere over enn forventet. Jeg håper hverdagen kan kommer seg tilbake. Selv om det er snakk om små ting, har det en stor betydning, og det tror jeg gjelder mange.

Jeg prøver å fylle dagene med litt forskjellig slik at jeg ikke bare skal la tankene ta overhånd. Jeg går turer, husarbeid, pynter rundt meg, og jobber hard med bloggen, pluss at jeg driver med noen ting på si som dere vil kunne se mer av senere. Så dagene er på ingen måte tomme, dem er fylt med masse prosjekter, men selv om jeg fyller dagene merker jeg fortsatt at hverdagen ikke er som normal.

Jeg syns det er rart at jeg merker de små tingene selv om jeg fyller dagene. Har det noe med at jeg ikke kan fylle dem som normalt? Er det fordi vi som oftes må ha tillatelse? Har det med at man merker alvoret rundt folk i underbevistheten? Ikke vet jeg. Jeg klarer ikke helt å skjønne hvordan dette kan gå så inn på meg som det faktisk gjør. Er jeg redd kanskje? Jeg har alltid sagt jeg ikke er redd, og jeg føler ikke at jeg er redd, men jeg tenker jo alltid på familien min rundt. Dem som er i risikogruppen, og mange andre ting. Men likevel vil jeg ikke kalde meg redd, men kanskje jeg er det i underbevistheten? Jeg vet ikke og kommer vil egentlig ikke til å finne det ut heller. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som syns disse tider er vanskelig, og jeg tror det er mange flere enn jeg tenker som kjenner på dette for Norge eller verden er jo i en rart situasjon.

Liker

Kommentarer