wedding fever

Bryllup

Tudelu.

Vel, som de fleste av dere som følger bloggen vet, så går det for tiden i en del bryllups-planlegging her i heimen. Og nå nærmer det seg med stormskritt, nå er det snart bare tre måneder igjen! Og tre måneder - det går fort. Vi er uansett godt i gang med planlegging og sånt, og har nå fått på plass noen av de viktigste tingene som vigsler, lokale, brudekjole, ringer, invitasjoner (som straks er klare for å bli sendt ut - men de det gjelder har også blitt invitert på et event på Facebook), min tale til min kommende ektemann, fotograf (vi tar bilder selv, det er iallefall planen) og ja... Det er vel det som er planlagt og ordnet. Andre ting som mat og drikke og dekorasjoner driver vi fremdeles å planlegger nå. Men som sagt, vi går ikke for å bruke masse penger på dette bryllupet - for vi mener at man kan få et like fint bryllup, om ikke mye finere, uten alt det oppstyret og pengebruken som veldig mange bruker tid og energi på. Og med tanke på den situasjonen vi er i nå, hvor jeg er syk, så har vi ikke akkurat hverken økonomi eller ork til å kaste bort masse penger på en dag som vil bli like fin uten at man blakker seg helt.

Vi skal altså gifte oss den 14.juli i år - noe som egentlig ble brå-bestemt for noen uker tilbake. Men med god hjelp fra venner og familie, så vil dette gå kjempefint. Vi har jo allerede kommet ganske langt i planleggingen. Jeg bare håper og krysser alt jeg har for at formen min holder seg bra denne dagen og at været også er relativt fint - kanskje med en fin sol på en blå himmel, men ikke alt for varmt, slik at vi kan ha vielsen ute som planlagt. Vi har bestemt oss for å ha en humanetisk vielse, siden vi begge ikke tror på Gud. Vi mener at denne vielsen vil være mer "oss" enn om vi skulle hatt et kirkelig bryllup. Ikke misforstå meg, kirkelig bryllup kan være utrolig vakkert det også, men vi mener at "Gude-praten" tar over mye og det ønsker ikke vi. Denne dagen skal handle om oss, og ikke Gud, liksom. Hvis du skjønner hva jeg mener. Vi har allerede fått lest gjennom talen som skal bli lest opp av vigsleren i vielsen, og den er utrolig fin! Jeg tror nok det er mange som vil kjenne igjen oss i talen, for å si det sånn. Det er dog muligens noe vi vil tilføye etterhvert, men det tar vi litt senere når vi har fått lest over talen et par ganger til.

Det virker jo utrolig surrealistisk at jeg skal gifte meg i år. Jeg har aldri hatt troen på at jeg skulle finne noen som jeg ville dele resten av livet mitt med. Jeg hadde jo et håp og en drøm om det, men trodde ikke det ville skje. Og det er det mange grunner til, grunner som jeg ikke vil gå innpå her. Men mot alle odds, så fant jeg Richard, og det gikk ikke lange tida før jeg skjønte at dette var mannen jeg ville ha et helt liv med og alt det som hører til. Det er jo også veldig deilig å kunne ha noe annet enn bare sykdom å fokusere på for tiden, og kunne ha noe å virkelig glede seg til. For helt ærlig, så er det utrolig lenge siden jeg har gledet meg så mye til noe, som jeg gjør nå. Det å kunne planlegge og se frem til at jeg skal gifte meg med mannen i mitt liv, og attpå til så har denne mannen stilt opp for meg helt fra dag èn, gjennom sykdom og dårlige tider.... Det er helt utrolig. Jeg føler meg så utrolig heldig. Og han har jo bare kjent meg som syk, og likevel så har han vært der - dag og natt. Ja, altså... Jeg er så takknemlig! Og når jeg nå gifter meg, så får jeg også verdens herligste sviger-familie med på lasset - og det er jeg også utrolig glad og takknemlig for! Jeg føler jo at jeg får en ekstra familie som alltid er der for meg - uansett. Og DET er en utrolig god følelse - å vite at man har noen i ryggen uansett hva som skjer - som ikke dømmer deg og som støtter deg selv om de kanskje ikke er helt enig i de valgene du tar. Som sagt, jeg er heldig.

Jeg har jo egentlig følt meg ganske så "lost" i alle år, egentlig. Jeg har jo slitt utrolig mye med selvtillit og selvbilde, og har liksom følt at jeg har vært litt på "ville veier", kan man kanskje si. Jeg har jo vært veldig tydelig på visse ting, sånn som hva jeg ville utdanne meg som og at jeg ville flytte bort fra hjembygda mi. Og grunnen til at jeg ville flytte bort, var på grunn av flere grunner, men også fordi jeg følte at jeg alltid ble bedømt og jeg klarte aldri å slå meg til ro der. Jeg følte ikke at jeg kunne ta mine egne valg uten at noen andre skulle ha noe å si om det - og det gadd jeg rett og slett ikke. Jeg ville gå min egen vei, finne meg selv, uten at andre skulle ha noe å si om det. Så det var det jeg gjorde - og det var søren meg ikke lett. Hvertfall ikke når mamma var så syk som hun var, men heldigvis så støttet hun meg helt og fullt ut, og hun nektet meg faktisk å komme hjem før jeg hadde fullført utdanningen. Dessverre så fikk ikke hun oppleve at jeg klarte det, men jeg vet at hun ville vært forferdelig stolt over det jeg har klart til tross for at ting har vært veldig vanskelig. Etter at mamma døde, så var ting helt uutholdelig og jeg levde på mange måter et halvt liv. Ja, jeg hadde et sted å bo og jeg fikk muligheten til å dra på ferier og sånt - men det fyller jo ikke tomrommet etter de man har mistet. Og det har tatt veldig lang tid å kjenne at sårene sakte men sikkert har grodd.... og som ennå gror saaaaaakte.

Jeg fant mer og mer meg selv etter at jeg flyttet til Oslo, og skjønte raskt at jeg faktisk klarte det jeg satte meg som mål. Og dette er jo noe alle vokser på. Jeg fant ut at jeg ville studere mer og få mer kunnskap og erfaring, så da gjorde jeg det. Jeg gikk ut på byen, koste meg og møtte nye mennesker. Jeg hadde fått en fast jobb som jeg elsket! Men så ble jeg jo syk - veldig syk. Og da var det jo rett ned i kjelleren, og der var jeg noen måneder. Så møtte jeg Richard, og alt forandret seg totalt i løpet av noen uker. Etter å ha funnet meg selv, fått jobb og blitt syk - så fant jeg nå en person som på alle måter føltes helt riktig ut for meg. Og det gikk ikke lange tida til vi ble kjærester, deretter samboere. Og nå, snart to år etter, så er vi forlovet og skal gifte oss. Og disse to årene har søren meg ikke vært lette! Det har jo vært preget av hverdagslige utfordringer, samt ulempene ved min sykdom, som for eksempel turer til legevakten, ambulanse-turer og x antall sykehus-innleggelser. Men til tross for dette, så har vi holdt sammen og vi har stort sett alltid klart å se det positive i ting. Vi utfyller hverandre og støtter hverandre, og gir hverandre rom til å vokse som individer. Og selv om vi til tider er uenige og diskuterer, så blir vi alltid venner igjen like fort og klarer å legge ting bak oss. Vi tuller og tøyser, men kan også være alvorlige og ordentlige.

Jeg føler på mange måter at jeg har funnet igjen store deler av hjertet mitt etter at jeg møtte Richard - og selv om det fremdeles er noe små biter som mangler - så føles det på mange måter helt ut likevel. Nå føler jeg meg ikke lenger "lost" eller på "ville veier". Jeg vet nå hva jeg vil, og det er ikke bare på grunn av Richard. Men det er vel takket være alle som har vært en del av livet mitt de siste fem årene... De som har hjulpet meg med å finne meg selv, med å finne ut hva jeg vil og hva jeg ønsker i livet. Når jeg en dag blir frisk, så skal jeg studere mer igjen og prøve å begynne å jobbe litt igjen. Jeg skal prøve å oppleve mer i forhold til utenlandsturer og turer rundt omkring i Norge. Og det beste av alt, er at jeg har Richard ved min side som jeg kan oppleve og dele alt dette med. Det er jo mest takket være han at jeg er der jeg er i dag, for jeg føler jo at han har reddet meg på mange måter. For en person som han, de er det ikke mange av, altså! Så Richard, takk for at du bega deg ut på meg - haha..

Sånn, dette innlegget tok en brå vending og ble til noe skikkelig klissete og klisjè, men altså... I don't care! Jeg er opptatt av å dele ting som de er, og dette er sannheten. Og er det noen som tar seg nær av dette eller ikke liker det, så whatever.. Jeg er lykkelig og tilfreds, til tross for denne møkka-sykdommen som ødelegger store deler av hverdagen min. Og nå gleder jeg meg bare til å bli gift og fortsette å leve livet mitt sammen med verdens beste mann.

SJALLABAJS!

Elin - Madelen

  • Bryllup
  • 3 visninger

Liker

Kommentarer