uforutsigbart

Hverdag

Hei hei.

Så, jeg skulle jo på kontroll på sykehuset i går. Jeg kom meg til sykehuset og hadde nettopp gått inn til timen min da jeg brått ble veldig dårlig og måtte løpe til nærmeste toalett hvor jeg måtte tilbringe den neste timen før jeg fikk skyss hjem igjen. Jeg måtte avlyse kontrollen, og få en ny kontroll-time neste uke. Jeg kom meg hjem, fikk satt opp dialyse-utstyret og lagt meg under dyna. Min gode og snille svigermor kom også innom med mat og drikke, noe jeg satte veldig stor pris på. Deretter lå jeg i åtte timer med dialyse, før jeg tok kvelden. Eller, prøvde... For i natt så var jeg heller ikke i form, jeg lå og vred meg helt til klokka fire. Nå er kroppen min virkelig på villspor, og jeg er mer dårlig enn jeg har vært på lenge. Jeg er kjempeslapp, trøtt, sliten, kvalm, svimmel og har mye vondt i muskler, ledd og i nyrene. Jeg har også fått en del hjertebank i det siste, spesielt når jeg gjør ting. Dette er selvfølgelig ting jeg må nevne når jeg skal på kontroll igjen neste uke. Jeg synes det er veldig leit og frustrerende at jeg har blitt så mye mer dårlig, fordi det går utover hverdagen min. Jeg får ikke lenger planlegge ting og gjøre ting som jeg vil, for brått så er jeg kjempedårlig. Det virker som om kroppen min merker at jeg skal ting, for da reagerer den så fort jeg går ut døra. Jeg bare håper at formen holder seg forholdsvis grei neste helg, for da har vi planlagt og dra hjem til Otta for å være med på Otta Martnan. Så, jeg krysser fingrene for at jeg holder meg forholdsvis frisk den helgen.

Jeg har også fått tilbud om å være tilkallings-vikar for den SFO'en som jeg prøvde å jobbe hos. Jeg er litt usikker på om jeg skal si ja, nettopp fordi jeg ikke stoler på kroppen min. Men som tilkallings-vikar står jeg fritt til å si nei, men det blir kanskje dumt å si nei hele tiden. Så jeg er litt usikker. Jeg skal uansett tenke litt mer på det, og se hva jeg gjør. Jeg har jo lyst, selvfølgelig. Men jeg er redd jeg skal gå i bakken igjen fordi jeg ikke lytter til kroppen. Det er så utrolig frustrerende, fordi jeg har sagt så ofte at jeg ikke skal la sykdommen definere og styre livet mitt, men det er jo nettopp det den gjør. For uansett hva som skjer, så må jeg ta hensyn til sykdommen. Og jeg prøver å være så positiv som mulig og å være sterk gjennom hele prosessen, men det er så helsikes vanskelig. Det sliter veldig på kroppen og psyken, og spesielt dèt faktum at jeg må ha telefonen tilgjengelig HELE tiden... Og hver gang telefonen ringer, så skvetter jeg og blir kjempenervøs, for jeg tror at det er sykehuset som ringer. Det er så utrolig frustrerende å ikke ha kontroll på når den telefonen kan komme... Den kan komme om fem minutter, og den kan komme om to-tre år. Nå er jo samboeren min i gang med undersøkelser og prøver for å se om han er en match, og om han er det så vil han være donor. Så om det skjer, så vil jo det skje ganske snart. Det er uansett en veldig spennende tid i vente, og vi kan ikke gjøre noe annet enn å vente og håpe på det beste.

Nå skal jeg uansett prøve å ta igjen noe søvn, og deretter prøve å gå en tur.

- E.

Elin - Madelen

  • Hverdag
  • 0 visninger

Liker

Kommentarer