Å vente på telefonen som vil endre livet mitt

Å vente på en ny nyre er frustrerende og slitsomt. Jeg vil jo ikke at noen skal dø for at jeg skal overleve, men det er det eneste valget jeg har nå.

Tudelu.

Som dere som følger bloggen min vet så har jeg det siste året vært avmeldt transplantasjons-listen grunnet at jeg har hatt et par donorer som ble testet. Dessverre så kunne ikke de være donorer fordi jeg har alt for mye antistoffer i forhold til dem, og antistoffene krasjet med hverandre. Pappa var en match, men antistoffene krasjet. Så det var jo en stor skuffelse... Men nå er jeg søkt inn på listen, igjen... Så da er det tilbake til usikkerhet og å ha telefonen tilgjengelig HELE tiden. Jeg bør ikke reise alt for langt unna sykehuset eller hjemme, og jeg må bestandig passe på i forhold til blodtrykk og eventuelle infeksjoner i kroppen.

Men hvordan er det egentlig å vente på en nyre? Vel... Det er jo veldig frustrerende. Man går i ventemodus hele tiden, og man skvetter opp hver gang telefonen ringer. Nå går det jo stort sett mye bedre med meg fysisk enn det har gjort på veldig lenge, men jeg har jo en del dårlige dager ennå - noe som er veldig slitsomt og frustrerende. Samtidig er det veldig leit å kjenne på den følelsen at man ikke kan dra på ferie-turer og gjøre andre vanlige ting. Jeg blir jo utrolig sliten og til tider veldig kvalm og slapp hvis jeg overanstrenger meg. I verste tilfelle så besvimer jeg, noe jeg opplevde da jeg prøvde å jobbe i fjor høst. Jeg får jo livsforlengende behandling i form av PD-dialyse hver eneste natt. Det har jo blitt til en rutine, men jeg må innrømme at jeg er utrolig lei av å koble opp maskinen hver eneste kveld. Og nå må jeg også begynne med litt dialyse på dagtid også. Jeg har nå vært syk i to og et halvt år, og gått i dialyse i nesten like lang tid. Jeg kom på ventelisten i mai i fjor, og deretter ble jeg tatt av igjen i august/september i fjor da Richard ble testet som donor. Deretter ble pappa testet. Broren min har også sjekket seg, men han er heller ikke aktuell. Så nå er jeg tilbake på listen igjen, og jeg håper virkelig at jeg får telefonen snart.

Den følelsen av å sitte og vente på at noen skal dø for at jeg skal overleve er veldig guffen... Jeg får liksom veldig dårlig samvittighet av det fordi det er noen som kommer til å miste en av sine kjære. Det er også veldig guffent å tenke på at jeg skal få en nyre fra en avdød person. Men det er jo sånn det er, og det er dessverre det som skal til for at jeg og andre i min situasjon skal overleve. Det å vente på noe slikt er utrolig frustrerende, leit, slitsomt og rart. Jeg vil jo ikke at noen skal dø for at jeg skal overleve, men samtidig vil jeg jo overleve og bli frisk igjen. Å få et normalt liv, igjen. Så det er vel på mange måter et dilemma, også. Hver gang jeg hører at noen har omkommet i en ulykke av noe slag, så sitter jeg og venter på telefonen. Det høres kanskje kynisk ut for deg, men for meg så er det blitt helt naturlig. Legen min har jo sagt at det mest sannsynlig kan ta flere år, men er jeg heldig så kan jeg få telefon i morgen. Så det er utrolig frustrerende å ikke vite når det vil skje. Jeg er jo lei. Utrolig lei. Og sliten. Men det vil jo garantert være verdt det det øyeblikket jeg våkner opp etter transplantasjonen og alt funker (forhåpentligvis) som det skal. Jeg skulle bare ønske jeg kunne spole frem til den dagen. Så la oss krysse fingrene for at telefonen kommer snart og at transplantasjonen blir vellykket. Og så håper jeg at formen min holder seg like bra (eller relativt bra) som den har vært i det siste.

Uansett, det var noen tanker om det å vente. Håper du har en flott dag!

- E.

Elin - Madelen

  • 56 visninger

Liker

Kommentarer