Kjære lille uskyldige søte deg, hadde det ikke vært for deg, hadde jeg ikke vært her den dag idag!
-Min lille prinsesse, jeg elsker deg! Du fikk meg opp i fra mørket, du gidde meg motivasjonen, du fikk meg ut fra det svarte lille hullet jeg satt i. Du fikk meg til og innse, det var du som fikk meg tilbake opp på jorda! Uten deg, hadde jeg ikke våre på jorda, men under!
Du fikk meg til og innse, du fikk meg til og kjempe enda mer, det var du som fikk meg til og ikke gi opp! Hadde det ikke vært for deg, hadde jeg gitt opp, hadde jeg ikke ligget her jeg ligger nå, jeg hadde heller aldri fått kjent på hvor mye en virkelig kan elske noen.
Kjære Lykke Alis, du reddet livet mitt! Du reddet livet til mammaen din, du reddet meg i fra du var en liten ert i magen!

Jeg elsker deg, Lykke Alis💜
Du er det jeg har kjempet mest for, du fikk meg opp på beina, du fikk meg til og innse, du fikk meg til og leve lengre.

Design bloggen din - velg mellom mange ferdige maler på Nouw, eller lag din egen – pek og klikk - Klikk her

Likes

Comments

Da var det Søndag igjen, snart ny uke med nye muligheter!

Denne uka har jeg gledet meg til nå i 1-2 måneder, hvorfor?
Jo det skal jeg fortelle dere.

Jeg bruker nå diabetes sprøyter, og har slitt med diabetesen min å så lang tid at jeg ikke kan huske.
Jeg tar ikke medisin blant folk, jeg vil helst unngå og snakke om medisin, sprøyter og diabetesen min.
MEN, nå, nå skal jeg få en ny hverdag, en hverdag som kan bli enklere for meg og de rundt meg..
Jeg skal nemlig på insulin pumpe, WIIHOO, nå skal jeg slippe å drasse med meg sprøyter, stikke meg med sprøyter hver eneste dag, flere ganger til dagen!
Jeg skal på kurs på Torsdag, altså den 2. Februar, mamma kommer over til Stord og skal passe Lykke de få timene jeg er på sykehuset og jeg gleder meg så sykt mye at jeg ikke har ord

TENK DEG DET, SLIPPE Å STIKKE DEG MED NÅL OG SPRØYTER 2-10 GANGER OM DAGEN, TENK DEG DET DU!!!

-Jeg både håper og tror det blir lettere for meg, og de rundt meg, og ikke minst en litt lettere hverdag! For og ha diabetes itillegg til en liten baby som trenger omsorg, mye oppmerksomhet og alt som følger med.

Jeg har ikke noe mer og si en at jeg gleder meg! 😄


Ellers har det vært en fin helg, rolig men likevel mye og gjøre.
Nå er klærne i maskinen, Lykke sover en liten dupp og jeg sitter framfor Pc'en og skal glo litt serie før middags. Vi skal en liten tur ut i dag, også kanskje på besøk til ei venninne.

Denne uka er fullt opp, med nedpakking av leilighet, en tur til Haugesund med store søster og mormor, få besøk av mammaen min, også er det jo sykehuset på kurs og få pumpe! Så denne uka som kommer, kommer til og bli full boket, men jeg skal få tid til og presse inn et par innlegg!

-Er det noe du vil jeg skal blogge om? Skrik ut!





Likes

Comments

Siden jeg ikke fikk ballong, så måtte de finne noe annet til meg.
Hva de skulle gjøre med meg, viste jeg ikke, jeg fikk ikke beskjed om noe en at jeg måtte bli med de inn på fødestue nr 2. Der ble det lagt venêflon i begge nevene mine, i den ene fikk jeg drypp, i den andre fikk jeg ingenting. Tiden gikk og de sa at dette kunne ta tid, så jeg måtte regne med og ligge der i flere timer opp til mot et døgn. WHAT? Skal jeg ligge her, i denne senga i et døgn, og ikke gjøre noe?! Da kommer det hver fall til og klikke for meg.. Jeg og barnefar, duppet av, sov litt, spiste litt middag, og sovnet igjen.
Plutselig kjente jeg at jeg fikk skikkelige mensen smerter, jeg ble litt sint, og sa til barnefar at han måtte ta mobilen min, fordi jeg ikke ville ha den i senga med meg lengre. Jeg fikk så vondt at tårene bare rant nedover kinnet mitt. Han spurte flere ganger om han skulle dra i snoren og ringe på jordmor, jeg sa NEI. Men hørte han på meg? Nei, han dro i snora, jordmora kom inn ganske så kjapt. Hun var helt paff, stakkars. Hun hadde våre ute i 4 minutter, hun tenkte og spise litt mat før alt var igang, men det fikk hun da altså ikke. Gynekologen jeg hadde kom for å sjekke åpningen, og om de skulle ta vannet eller om de skulle vente litt til. Hehe, uups, i det hun skulle sjekke gikk vannet og hun var våt i fra tå til topp.
Klokken var da 18.00 ca. Jeg fikk mer og mer press rier, men kunne ikke/ fikk ikke lov og presse, fordi hodet var ikke kommet langt nok ned, og jeg fikk mer og mer vondt! De gidde meg 4 bedøvelsesprøyter i down town, slik at det ikke skulle gjøre så vondt og sånn at jeg kunne slappe litt av før det verste skulle begynne. Jeg hadde også fått epiduralen på plass, hun som stakk bommet 6 ganger, før de ringte etter en ny som kunne stikke. Han traff på første forsøk, så altså det 7 forsøket funket det. Jeg ville ikke bytte ligge stilling, jeg ville heller ikke opp og gå/stå siden jeg hadde så syykt vondt, så det tok litt tid før hun var kommet langt nok ned!

Men til slutt så fikk jeg beskjed om at nå kunne jeg presse.
NEEEI, tenkte jeg, jeg vil ikke dette. Jeg vil vente litt til. Jeg er ikke klar, jeg vil ha mamma her.
Vi må vente på mamma...

Det kunne vi altså da ikke, og det var jo mammaen min og barnefar som skulle være med meg på fødselen, men istedet var det barnefar, 2 jordmødre, 2 gynekologer, barneleger, sykepleiere og leger.. Det var vel 10-12 stykker av dem inne på rommet!

Tida gikk, jeg følte det tok EVIGHETER, men det gjorde det altså da ikke!
De hadde også fortalt meg på forhånd at jeg ikke måtte bli stressa eller noe som helst om jeg ikke finn den lille jenta mi på fanget med en gang. Ok, greit tenkte jeg, jeg får vel hun på fanget etter at de har tatt en undersøkelse på henne.

Da var hun endelig ute, med hjelp av tang, klipping og rifter, så var ENDELIG babyen min ute.
Jeg fikk hun rett på brystet mitt, jeg var helt, jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg var i himmelen.

Det første som kom ut av munnen min, etter hun var kommet ut ; ER DET FORTSATT EN JENTE? hahah, so lo jeg.
Da svarte gynekologen jeg hadde hatt i hele svangerskapet ; Ehm, jeg tror det er en gutt, jeg er ikke sikker, hun så opp på meg med det smilet og sa, ja Elena det er fortsatt en perfekt liten jente!
JEG SMELTET!! JEG HADDE IKKE ORD!

I det jeg hadde 4 cm åpning og til hun var ute gikk det 1 time og 26 minutter, fort gikk det, 14 minutter med press-rier..
Når de fortalte hvor fort det gikk, fikk jeg sjokk, jeg trodde det gikk MYE lengre tid en hva det gjorde!
Etter ca 30 minutter, gikk barnefar sammen med barnelegene og babyen inn på nyfødt intensiven, jeg lå igjen i føde senga, ble sydd, vasket og snakket sammen med gynekologene og jordmora. Etter en liten times tid, var jeg klar, og jeg ble trillet inn på nyfødten til min lille baby og bf.
Der lå vi alle 3 i noen timer, før jeg og bf for bort på barsel og skulle sove.

Vi måtte ligge på barsel i 2 dager, før vi ble flyttet bort på nyfødt intensiv. Der fikk vi vårt eget familie rom, et rom vi 3 unne være sammen, der vi kunne nyte tiden!

Tiden på sykehuset ble lang, vi måtte være der lengre, jeg ble deprimert, jeg gråt av ingenting. Jeg ville bare hjem, hjem til leiligheten, hjem til virkeligheten! Jeg ville gå tur i det nydelige været vi hadde, jeg ville ligge å kose med mini på sofaen, jeg ville besøke både min og BF sin familie.. Men det kunne jeg da altså ikke..

Vi ble værende på sykehuset i 1 måned.. EN HEL MÅNED!!!!

Vi fikk til slutt reise hjem, men måtte ofte på kontroll, siden hun lille kom før tiden, og fordi hun hadde litt pusteproblemer på sykehuset ++..
Jeg vil dessverre gå inn i mer detaljer og hva mer så var grunnen.

Fødselen var en fantastisk fødsel, jeg kunne ikke spurt etter en bedre fødsel en det jeg fikk.
Jeg fikk også beskjed av jordmor og gynekologen at, neste gang jeg skulle føde, så måtte jeg ikke nøle med og komme med en gang jeg kjenner at noe er i gang, siden det gikk så sykt fort, det gikk VELDIG fort med tanken på at jeg ble satt i gang...

Jeg fikk påvist begynnelse av svangerskaps forgiftning, blodtrykk-medisinen fikk ikke blodtrykket ned, så derfor ble jeg satt i gang!

Jeg begynte med og få dypp kl 15.00 ca.
Kl 18.00 ca gikk vannet og kl 21.12 var hun ute!

DEN LILLE PRINSESSA MI KOM I UKE 34+4 SØNDAG 28.AUGUST 2016💗 2638GRAM 💗 44CM LANG💗 OG HELT PERFEKT!



JEG ER VERDENS STOLTESTE MAMMA, TIL VERDENS FINESTE PRINSESSE 💗LYKKE ALIS💗

PS: Hvordan hverdagen våres er, med min diabetes og en aktiv liten jente, kommer i et egent innlegg senere!















Likes

Comments

💜Jeg er verdens heldigste!

Idag er det 5 måneder siden jeg ble mamma for første gang,
5 måneder siden livet mitt ble forandra,
5 måneder med glede, latter, tårer, stolthet, og mye utfordringer!

Min lille prinsesse er ikke så liten lengre, 5 måneder gammel, 153 dager gammel.
Tida flyr, jeg blir bare mer og mer stolt for hver dag som går, alt du lærer deg,
alt du kan og ikke minst ALL den kjærligheten og gleden du gir ut til alle rundt deg.
Du smiler fra øre til øre hver eneste dag, hele tiden. Hver gang vi møter noen, smiler du og alle sier det samme hver gang.

Gud for en fornøyd, smilende og blid jente, dere er nok stolte.

JA, det er vi. Du smiler, viser kjærlighet, glede, du gir beskjed når noe er galt,
om du er trøtt, sulten eller bare vil kose!

Jeg Elsker Deg, Lykke Alis 💗




Likes

Comments

Søndag, 24 Januar 2016 :


Viste pinnen 2 streker, jeg var livredd, satt alene i leiligheten viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg hadde våre ute både Fredagen og Lørdagen dagen før. Hvorfor viste jeg ikke at jeg var gravid?! Hvorfor drakk jeg?! HVORFOR?!
Jeg var redd, jeg var faktisk LIVREDD! Jeg ringte bestevenninna, hun kom ned Mandagen så på testen og smilte fra øre til øre. Hvorfor var hun så glad?!! Hvorfor ble ikke hun sint på meg? Hvorfor kjeftet hun ikke på meg? Jeg hadde jo tross alt vært ute, drukket alkohol, jeg hadde ikke tatt hensyn til den lille i magen.. Jeg tok flere tester, det ble sterkere og sterkere strek, jeg ble mer og mer redd, usikker, og ja gud vet hva..
Hva kom mamma til og si? kommer hun til og bli sint? Ber hun meg ta abort?

Hva kommer til og skje, skje med kroppen min? Diabetesen min? HVA OM JEG IKKE HAR STERK NOK KROPP TIL Å BÆRE FREM DET LILLE NURKET JEG HAR I MAGEN?!

Dagene gikk, mamma fikk vite det, jeg bestilte meg en time hos fastlege, vi ble enige om hva vi skulle gjøre fremover.
Jeg var både glad, redd, usikker og i tvil..

MEN, JEG HAR JO DIABETES? DIABETESEN MIN ER JO DÅRLIG REGULERT! KOMMER JEG TIL OG DREPE BABYEN? KLARER FOSTERET DETTE SVANGERSKAPET? DØR IKKE FOSTERET/BARNET OM DIABETESEN MIN ER SLIK SOM DEN ER?!

Ukene gikk, jeg gikk på kontroll på sykehuset 1-4 ganger i måneden, jeg ble innlagt på sykehuset fikk meg noe som heter Sensor, som måler blodsukkeret, jeg gikk på faste kontroller hos diabetes legen min, men også til fastlegen min. Jeg var på ultralyd og svangerskaps kontroll 1-2 ganger i måneden de 4 første månedene, etter det gikk jeg hver eneste uke. Hver eneste Tirsdag møtte jeg opp på sykehuset, tisset i et glass, tok blodtrykk, lastet inn målingene mine, målte vekta mi, snakket med dia-legen min, snakket med fastlege, snakket med gynekologene så tok ultralyd av fosteret..

Jeg var fortsatt redd, jeg var LIVREDD for at jeg hadde skadet fosteret.

Blodsukkeret mitt gikk ned, ned i fra 15.0 til 8.0 på rekord fart, jeg ble så glad, så lykkelig, ENDELIG!
Endelig klarer jeg noe. MEN klarer fosteret seg? Klarer babyen dette? Blir dette for mye? skader jeg babyen?
Tankene gikk i hodet på meg, jeg gledet meg over svangerskapet, MEN jeg skammet meg også, jeg var også veldig deprimert. Deprimert fordi jeg ikke viste om det hadde gjort skade på den lille i magen, om den lille i magen kom til og takle dette like mye som jeg takler det! Jeg er sterk, men er fosteret like sterk?
Jeg gråt på kontrollene, jeg var så redd! Og det var jeg også helt til den dagen hun ble født!

Fødeangst? Ja det fikk jeg også, eller. Det hadde jeg siden dag 1 jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg ville ikke føde normalt, jeg ville ikke "være til stede" da hun skulle bli født.. Jeg sa hver eneste gang på kontroll, altså 1 gang i uken sa jeg til de på sykehuset at, jeg skal IKKE føde normalt, jeg SKAL ta keisersnitt.. MEN det fikk jeg altså ikke.. Jeg MÅTTE føde normalt, de lovet meg ALLE smertelindringer de hadde, jeg skulle få den beste fødselen.

Tirsdagen kom, og jeg reiste til Haugesund på kontroll, som jeg pleide. Jeg klaget også denne gangen over smerter i magen, hode og beina! Slik som jeg hadde gjort de siste 4 ukene. Blodtrykket var blitt enda høgere, jeg måtte ta enda en ny sparketest, som jeg også hadde gjort de siste 4-5 ukene. Sparketesten var fin, men de var fortsatt ikke fornøyd med blodtrykket.
Jeg ble innlagt, enda en gang..
Denne gangen kom jeg meg ikke hjem før den lille var utenfor magen min..
Dagene gikk, jeg ble mer og mer lei, fikk ikke lov til og gjøre noe annet en og ligge i senga, fikk lov og reise meg om jeg måtte på do, eller om jeg skulle spise. Jeg måtte holde senga, jeg fikk 2-3 sparketester hver dag, jeg fikk tabletter som skulle senke blodtrykket, hjalp det? Nei.

Dagene gikk, men det gikk seint.. Jeg ble mer og mer deprimert der jeg lå, de var de lengste dagene i mitt liv, og de mest gråeste og kjedeligste dagene i mitt liv! JEG LÅVER, jeg gidde nesten opp, jeg ville hjem, jeg ville være med venner, familie, og spise masse mat, og ikke minst sjokolade, haha!

Søndagen kom, gynekologen kom inn på rommet mitt, ENDELIG! Endelig kunne jeg få reise hjem tenkte eg. Men ble det sånn? Nei. Det hun sa var;
Jeg har snakket med sjefen på avdelinga, og vi skal sette i gang fødselen. WHAAAT, så jeg kan reise hjem og for brede meg, tenkte jeg..
Neida, jeg fikk beskjed om å være med inn på undersøkelses rommet nå med en gang, hun fortalte hva de skulle gjøre, hvordan ting fungerte, hvor lang tid det kunne ta osv. Jeg skulle få satt inn noe de kaller ballong. Jeg små lo litt, ballong tenkte jeg, jaha, dette kan bli gøy, haha..
Hun måtte sjekke åpningen min, men også om livmora var kortere en hva den var dagen før.
Jeg fikk fra 2 cm til 3 ( Kunne strekkes til 4 cm) på under 1 døgn, og livmora mi var så og si HELT flat, noe den ikke var dagen før. Så der gikk den planen i dass, har du 4 cm så detter bare ballongen ut, så da ble det ikke noe ballong på meg.


FORTSETTELSEN KOMMER, SÅ FØLG MED!











Likes

Comments

God kveld, søtinger!

Nå er det Fredag og helg her hjemme.
Tiden og dagene fyker avgårde og jeg henger virkelig ikke med lengre, haha.

Her hjemme går dagene i det samme, eller nesten hvertfall. Lykke lærer mer og mer for hver dag som går, hun blir større og større, klarer mer og mer og jeg blir bare mer og mer stolt! Hun er allerede strax 5 måneder gammel, tenk det!
5 måneder siden jeg ble mamma, 5 måneder siden jeg fikk en liten som bestemmer hverdagene mine, rutinene mine og planene mine. Jeg kunne virkelig ikke byttet det ut mot NOE her i verden, jeg kunne ALDRI tenkt meg en annen hverdag, et annet liv, uansett hvor hardt, tungt og vanskelig ting kan være, kunne jeg ALDRI byttet det ut.

Det er også mange så lurer på hvordan det er for meg, som har diabetes og mamma på fulltid, hvordan jeg klarer og klaffe alt, hvordan jeg klarer og holde blodsukkeret oppe og hvordan jeg får tid til alt sammen.
Og det tenkte jeg og skrive et egent innlegg om. Om hvordan det er for meg og være ung, diabetes og mamma..
Innlegget kommer iløpet av noen dager..

Nå sover lille gullet fint, jeg har nettopp ryddet og vasket kjøkkenet, slengt bena på bordet og skal se en eller kanskje to episoder med Grey's anatome før jeg kryper til sengs..

❤Håper dere alle har hatt og fortsatt får en finfin Fredag's kveld!

Likes

Comments

Hei, godinger!
Nå tror jeg st jeg faktisk er klar for og komme tilbake til dere på nouw👏🏼
Etter en LANGLAANG periode fri, så tror jeg at jeg både er klar, har litt tid og ikke minst orker og blogge for dere☺️
-Jeg har MYE som skal skje fremover, mye jeg ser frem til og mye jeg har og gjøre fremover!👏🏼 Tida flyr, min lille baby er ikke liten lengre, vi er strax på flyttefot, snart 20års dag og bare generelt mye og se frem til❤
Jeg kan fortelle mer senere, nå får jeg gi en flaske med melk til Lykke før jeg hopper i seng.
God natt, håper dere alle har hatt en super dag

Likes

Comments