Spiseforstyrrelse av kroppspress?

Velg å være den beste..

(4 av bildene over er hentet fra pintetest)

Man kan ikke unngå det idag. Det er over alt. Smekre kropper og oppskriften på hvordan vi får den. Det ultimate status-symbolet av vår tid er kommet for å bli, og mange er villig til å gjøre mye, ja noen nesten hva som helst, for å nå målet sitt. Nemlig å føle seg fin nok i undertøyet.

Jeg er nok en av dem. Ikke det at jeg tror jeg har drømmekroppen, eller at jeg skal prøve å prakke på vidunderkuren på noen som helst.

Men jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for å nå målet mitt! Gjør det meg til egoistisk, narsisistisk, bedrevitende, oppløst og innbilsk? Slik noen vil påstå? Neppe.

Men det gjør at jeg sprenger mine egne grenser hele tiden, og er i kontinuerlig søken etter vekst, både åndelig og fysisk. Jeg velger å lære av mine feil, og å bli en bedre utgave enn den jeg var i går, dag for dag.

Det å bruke like mye tid på et prosjekt som andre gjør på en hel utdannelse eller jobb livet ut, gjør at du eier prosjektet ditt og ikke minst blir et resultat av innsatsen! Man bruker mye tid, energi og penger på et resultat, at det blir nesten litt slaraffenliv-arroganse å komme å påstå at man ikke har rett til å være stolt av resultatene.

Her gjelder det rett og slett bli vant til å ha det vondt hver dag. Bli vant med smertene som følger med. Her er det snakk om viljestyrke og utholdenhet, gjennom år med svette, tårer, kamper og kramper, stivhet, muskelsårhet, stølhet, trøtthet, nakkesmerter, strekker her og der, for ikke å snakke om maten? Det må være riktig mat hele veien, hvis ikke kommer man ikke langt! Og sprekkene må holdes til det minimale.. Det går sannelig opp og ned - iallefall i starten - men etterhvert kan man ikke tenke seg noe annet. Man skal slite for det man virkelig vil ha, og det skal være vanskelig! Hvis ikke hadde alle gjort det, ikke sant?

Dette er en ekte lidenskap!

Alternativer finnes ikke. Punktum.

Jeg har ikke lagt ut noe bilder av meg selv under tidligere treningsperioder. Fordi jeg har vært engstelig for kritikk. Nå har jeg tenkt å bare gi f... i alt som har med jantelov å gjøre. Men jeg skjønner jo at en viss balansegang er greit å ha med seg. Det er ikke vits i å smøre seg selv utover i tide og utide, slikt er kjedelig og kan potensielt bare være provoserende.

(På bildene over, nederst til høyre, og under her på hver side her jeg valgt å legge ut formsjekk bildene jeg tok for noen dager siden. Jeg velger å ta bilder og å måle meg, for å se hvordan det ligger an. Blir blind underveis nemlig. Selv om jeg ser at det er mye bedre enn før, ser jeg i realiteten kun det som kan bli bedre)


Jeg må si at veien hit har vært en sammensetning av mange riktige og noen gale valg(som jeg har lært desto mer av). Men hele tiden har jeg tatt et bevisst valg om å stadig prøve å forbedre den jeg er. Tatt ansvar for det jeg har gjort galt, og prøvd igjen, og igjen helt til jeg klarte det(Det gjelder flere områder i livet).

Jeg hadde forskjellige typer spiseforstyrrelser -on and off- i mange år. Tror jeg har vært innom de fleste; Sult, oksehunger, stikke fingeren i halsen, en kombinasjon av disse, og overtrening. For meg dreide dette seg mer om følelser som ikke fikk utløp - fra innsiden - enn om et konkret press utenfra. Ved å rette fokuset på kroppen, var det en måte å takle følelsesladde perioder i livet. Når jeg ser tilbake, ser jeg det helt klart. Samtidig som det alltid har vært et mål for meg å være slank, mine interesser samsvarte med ønsket, for å si det slik.

Etter mamma døde da jeg var 17, begynte vel ubalansen i meg. Jeg slet mye, og følte meg ikke sett eller hørt. Jeg hadde et behov for det, fordi jeg er et utpreget følelsesmenneske(mine søsken klarte overgangen mye bedre). Først overtrente jeg, helt til jeg fikk betennelser i begge beina og måtte ta pause i mange uker. Da begynte jeg å spise og å legge på meg, og det var ikke så velkomment.

Når jeg ser bilder fra den gangen,ser jeg en ulykkelig, litt rund jente som hadde mange runder å gå med seg selv. For meg har det først og fremst handlet om å finne balansen mest av alt. Jeg er så ekstrem når jeg først setter i gang! Her er det enten eller gitt. Så jeg har måttet lære meg å finne en den gyldne middelvei, vel og merke for meg selv. Og jeg har nå for lengst funnet hva som funker for meg - den gode balansen - det føles bra!

Aldri fall for fristelsen å gå i andres fotspor!

Det er nok av mennesker som gjerne vil prakke på deg "løsningen", og mange ganger er det folk som absolutt kan hjelpe deg godt på vei, men det er viktig å huske på at det aller viktigste er å ha en god dialog med deg selv. Bli kjent med dine egne grenser og hva du ønsker for deg.

Min psykologi er den at jeg funker best under press. Jeg har i mange sammenhenger funnet ut at når jeg har en forvetning på meg, og gjerne at andre stoler på meg til å gjøre en spesiell oppgave bra, ja da fungerer jeg aller best. Jeg har aldri følt noe ytre press om å måtte være slik og slik. Men jeg har derimot brukt det som inspirasjon!

Er det ikke på tide at vi jenter booster hverandre litt opp, istede for å se på andre jenter som en konkurranse vi må finne de 5 feilene hos? Gi komplimenter og gode smil istede? Et varmt smil kan gjøre hele dagen min mye bedre, og vi er jo alle mennesker som i bunn og grunn ønsker det samme. Å bli elsket?

Og jeg kan love deg en ting; det finnes svært få mennesker som ikke har komplekser! Noen er bare rett og slett villige til å gå en ekstra mil for å gjøre noe med dem. Er ikke det bra? Bruk det som den motivasjonen du trenger for å gjøre det du ønsker i ditt liv!


Jeg ser jo at det kan bli mye press for de helt unge, og altfor mange føler at de ikke passer inn, at de ikke er bra nok, fordi de ikke har drømmekroppen eller ser ut som modellene på TV eller YouTube.

Det er hjerteskjærende å se unge sinn som ikke tørr være seg selv, og som sliter med komplekser som tar over hele virkeligheten.

Men påvirkningen er kommet for å bli, man får det rett i fleisen, hver dag, et tastetrykk unna. Sånn er det bare. Vi kan ikke leve i den illusjonen at vi skal kunne skjerme de unge mot et slikt massivt trykk. Da må påvirkningen om gode holdninger og subjektiv realisme komme fra andre steder, i oppveksten, hjemme hos mor og far, og ikke minst skoler!

Jeg tror fast og holdent at om et barn blir sett nok og får ubegrenset med kjærlighet, vil det som ungdom naturlig finne seg selv i en stor verden. Men det å være ung er en tid hvor man skal prøve og feile, og det meste må man jo få gjøre på egenhånd, hvis ikke lærer man aldri.

Dessuten skal man heller ikke sykeliggjøre alt. Tror ikke det er så sunt å hyle høyt for hver minste lille ting. Men en ting kan du gjøre med sikkerhet;

Gå hjem og elsk din familie!


Utgaven av deg selv!


#spiseforstyrrelser #kroppspress #kroppenmin #vårtidsstatussymbol #elskdegselv #værdenbesteutgavenavdegselv

 Eirin xx

Liker

Kommentarer

verozitas
verozitas,
Ikke rart folk utvikler spiseforstyrrelser i dag med det kroppspresset som er. Jeg var selv veldig syk og hadde bulemi i over 6 år, men vært frisk i mange år nå. Det holdt på å gå riktig galt! Jeg forstår ikke hvorfor "skinny" og sixpack mage er det som florerer rundt på SOME, det burde heller vært mye mer fokus på former spør du meg!! Mye flottere og mer kvinnelig
nouw.com/verozitas
EirinJulie
EirinJulie,
Jeg er enig med deg i at det godt kan bli mer fokus på former, det er sexy! Men det skal samtidig ikke være nødvendig å måtte unnskylde seg for at man trener mye.. Jeg synes også det er en balansegang. Synes ikke det er fint med for mye muskler, men jeg synes det er fint å være fit. Og har funnet min greie på det.. Men vi må oppdra våre barn og døtre til å elske seg selv, jeg tror mye ligger der..
nouw.com/eirinjulie
EirinJulie
EirinJulie,
Tusen takk for det Vibeke!💖 Og det samme til deg!!💪💖😊
nouw.com/eirinjulie