SANNHETEN ER VOND Å BÆRE

Det kan ikke være sant, det hele må være en stor misforståelse. Det gjør for vondt til at dette kan stemme, hun kan ikke være borte !

Fornektelsesprosessen min er allerede godt i gang, jeg har kjent på den i hele dag. Det er smertefullt, tungt, sår og vondt. Det føles nærmest ut som om jeg lever i en lukket boble, en boble kun jeg eksisterer i. Det må være ett enormt mareritt jeg bærer på, for denne smerten vet jeg ikke om jeg hadde håndtert om det ikke var ett mareritt.
Tårene har brent nedover kinnet mitt i korte og lange perioder gjennom hele dagen, tankene mine har skapt ett enormt kaos inni meg og gitt meg en følelse av å være udugelig til alt annet gjennom hele dagen. Jeg har vært langt nede i dag, så langt ned som jeg aldri kan minnes at jeg har vært tidligere. Det gjør så vondt, så enormt vondt.
Gjennom hele dagen har jeg vært lettere irritabel, ingenting har kunne gitt meg ett ekte smil om munnen. For kun noen få timer siden forsøkte Kasper seg på ett lite stønt, han var så søt der han sto og fortalte typisk barnevitser om to tomater som gikk over veien. Vanligvis bruker jeg å le av vitsene hans, fordi jeg synes han har en så herlig karakter i det han forteller meg vitsene sine (som jeg allerede har hørt en rekke ganger). Vel i dag klarte jeg ikke å le, selv om jeg forsøkte. Jeg forsøkte virkelig å le, men istedenfor så kom tårene.
Jeg satt der sammen med Kasper, som selv nylig hadde fått vite at tippoldemoren hans hadde forlatt denne verden og gråt. Jeg følte meg som en elendig mamma, ikke fordi jeg gråt. Fordi jeg mener at barn også har godt av å se at voksne også kan bli lei seg. Jeg følte meg som en elendig mamma fordi jeg ikke klarte annet enn å gråte selv når Kasper forsøkte å få opp humøret mitt. En helt grusom og vond følelse.
Jeg sitter her nå i skrivendestund med en klump i halsen over min egen oppførsel i dag, selv om jeg opp til flere ganger har forklart Kasper at mamma bare er lei seg fordi tippoldemor er død, og at da kan voksne si og gjøre mye rart. Ja, så sitter samvittigheten der som en ubehagelig og kvalmende klump i halsen.
Kasper håndterte det hele greit, selv om han selvsagt har vært langt nede han også. Vi har snakket mye sammen om hva det vil si at noen dør, samt hvordan vi alle sammen kan ta farvel med tippoldemoren hans. Vi har snakket om alt fra gode minner hjemme hos tippoldemoren hans, til død og begravelse. Jeg har slitt enormt med å snakke om alt dette, fordi da blir det på mange måter mer virkelig. Jeg hater det !
Jeg ønsker ikke at det skal være sant at min oldemor har gått bort, jeg vil jo ha henne her. Selv om jeg snakker med Kasper om alt han lurer på, ja så nekter jeg enda ovenfor meg selv at dette stemmer. Bare fordi det gjør så enormt vondt.

Liker

Kommentarer

mammatetheo
mammatetheo,
Dette var ikke kjekt å lese rett å slett vond å lese, miste noen man er glad i er tøfft og vondt. Jeg kan forstå fra min erfaring at dette er tungt! å du er slett ikke dårlig mamma fordi du gråter, du er sterk som klare dette at du kan vise følesene dine øvefor barnet ditt! du er et menneske du også! 😊 alle mødre har gråte foran barnet vil jeg tro 😊 ingen skamfullt øve det. Kondolere så masse trist! 😊 <3nouw.com/mammatetheo
livetmitt93
livetmitt93,
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229