Oppdatering på sykehusbesøket

I dag har det for meg vært en ganske vanskelig og tung dag, en dag som jeg har benyttet til å sortere litt i egne følelser. De siste ukene har jeg båret på en rekke ulike følelser rundt sykehusbesøket Kasper i går var på. Følelser som jeg i ettertid har opplevd at har «spist» meg opp innvendig. Det er overhodet ikke enkelt å skulle være mamma opp i situasjoner hvor man er usikker på hva som foregår inni kroppen til sitt eget barn. Jeg som mamma ønsker å verne om Kaspers privatliv og velger av den grunn å ikke gå nærmere inn på hva det konkret er som gir han og oss rundt ham tøffe perioder. Likevel ønsker jeg å dele hvordan situasjonen oppleves, kanskje er det fler som opplever det samme ?

Gårsdagens visitt på sykehuset gikk på mange måter helt som forventet, samtidig som jeg overhodet ikke var forberedt på utfallet.
Klokken 12.30 ankom meg og Kasper sykehuset, hånd i hånd gikk vi inn den store inngangsdøren. Begge to med et lite ekstra håp, et håp om dette var siste gangen vi gikk inn på sykehuset for akkurat denne undersøkelsen. Kasper trippet etter å komme inn på venteværelse mens jeg nok en gang meldte ankomsten vår på maskinen ved inngangen. Kasper trippet ikke av glede, han trippet fordi han ønsket å bli fort ferdig. Noe han ofte bekreftet ved det gjentagende spørsmålet sitt «kan vi gå hjem snart». Tiden gikk og før vi visste ordet av det var det blitt vår tur til å inn på nok en undersøkelse. Kasper håndterte den nok så ukomfortable undersøkelsen på en måte jeg virkelig beundrer. Legen som undersøkte stoppet ofte opp og klødde seg i hodet, mens han så på apeartene sine. Jeg som mamma forsto det med en gang, det var noe som ikke stemte.
Kasper ble henvist ganske raskt og fikk snike i køen slik at han slapp å vente lenge, eller å komme tilbake senere samme dag. En grundigere undersøkelse ble tatt, en undersøkelse om ikke ga oss det svaret vi ønsket. Jeg kjente meg enda mer forvirret etter denne undersøkelsen, samtidig som jeg forsto mer og mer at nå er det virkelig noe som ikke stemmer her.
Legen tullet mye med Kasper og holdt både humør og mot oppe. Noe jeg virkelig er takknemlig for.
Etter denne undersøkelsen kom vi direkte inn til legen igjen, da sammen med legen som hadde tatt denne grundige undersøkelsen. De hadde oppdaget noe som ikke stemte, akkurat som jeg fryktet.
Legene var helt fantastiske med oss og inkluderte Kasper hele veien gjennom samtalen, slik at han ikke skulle føle at vi snakket overhodet på han. Noe jeg virkelig er takknemlig for at dem gjorde.
Jeg følte at både meg og Kasper ble tatt på alvor i situasjonen vi ufrivillig befant oss i. Jeg følte de så barnet mitt og forsøkte å på best mulig måte skape en trygghet rundt situasjonen. Noe de også klarte. Kasper er innforstått med alt som skjer og alt som skal skje. Han vet, noe jeg opplever at han håndterer veldig fint. Selv fikk jeg beskjed om at viss jeg lurte på ting som ikke passet seg å skremme opp ett barn med, så kunne jeg ta kontakt med dem over telefon slik at de kunne besvare spørsmålene mine uten Kasper tilstede.
Veien videre vil nå bli en helt annen vei enn hva jeg håpet, nå er det allerede duket for nye undersøkelser om 6 måneder. Dette for at de på best mulig måte ønsker å skape seg ett tydelig bildet av situasjonen og utviklingen situasjonen har.

Liker

Kommentarer

livetmitt93
livetmitt93,
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229