Når livet vender deg ryggen

Den siste tiden har jeg igjen vært gjennom en tøff periode av livet mitt, en periode med mye usikkerhet og motgang. Helt ærlig så har jeg på mange måter blitt vant til at hverdagen min inneholder både usikkerhet og motgang. Jeg har blitt vant til det på en sånn måte at om en dag ikke inneholder dette, så føler jeg at noe mangler rundt meg. For meg så har usikkerhet og motgang blitt en måte som bygger meg sterkere.
Enkelte ganger kan det til og med føles ut som om det er meg som søker etter dette, for å selv oppleve mestring og styrke i hverdagen. Det er litt sånn – Når livet vender deg ryggen, så snu deg med en hodet hevet …

Jeg er en sånn person som ikke liker å dele for mye av det mest private i livet mitt, og akkurat dette føler jeg at er i grensen på å være for privat til å dele i det offentlige. Likevel så er det noe i meg som ønsker å dele det, som ønsker å søke forståelse i hva som skjer i livet mitt.
Kanskje mest av alt så søker jeg forståelse, fordi jeg egentlig ikke helt selv forstår alt som foregår rundt meg og med meg. Enkelte ganger tar jeg dette svært tungt, mens andre ganger føler jeg at jeg kan ta for lett på det. Jeg kan ha 3 forskjellige tanker om akkurat samme situasjon, og da gjerne med 3 forskjellige påstander og meninger om hvorfor situasjonen min er som den er.
Dette er noe som i perioder kan «spise opp» alle energien min, og kanskje også ta meg litt bort fra virkeligheten. Likevel så kan jeg nå se at den store årsaken bak min forvirring og min motgang egentlig ikke skyldes meg, men feil informasjon fra helsepersonell og annet fagpersonell.
Jeg kan se tilbake på informasjon fra det ene besøke hos lege til det andre, på det ene dokumentet til det andre. Informasjon og tilbakemelding varier enormt ut ifra hvem den kommer fra, noe som selvsagt bidrar til å skape forvirring hos meg. Til tross for at jeg ser det, så kan jeg iblant føle at det er min feil, at det er meg som er problemet.
Jeg må samtidig legge til at jeg på ingen måte føler at jeg er i ferd med å trå inn i noe form for depresjon eller lignende. Jeg er vel mer forvirret, fortvilet og usikker.
For til tross for jeg i løpet av en dag kan ha både store og små perioder med tanker rundt det som skjer med meg nå, så kan jeg oppleve ekte lykke, ekte smil og situasjoner hvor jeg helt skyver fra meg disse tankene. Likevel, så føler jeg at når tankene er der, så stjeler de meg. Noen ganger liker jeg å vandre rundt i tankene, andre ganger liker jeg det ikke og føler på mange måter at det ikke bare er å legge tankene på hyllen. En litt vanskelig situasjon, likevel en situasjon jeg har blitt vandt med å håndtere, eller ikke å håndtere. Den er bare en del av meg akkurat nå, noe jeg for lenge siden har akseptert. Likevel noe som jeg på mange måter har blaende følelser rundt om egentlig er så greit at er en del av meg.

Den siste tiden har jeg jobbet mye med meg selv og det å akseptere at livet kan by på langt mer en «vanlige» utfordringer, utfordringer som mange kan kjenne seg igjen i. Det krever mye av meg, mer enn hva jeg i starten så for meg, men så gir det meg mye å. Det gir meg mye i form av mestring og styrke. Det å oppleve at «wow, jeg blir god til dette», er en magisk følelse, en følelse av å ta tilbake kontrollen over meg selv.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229