NÅR IDENTITETEN DIN SVIKTES

I sommer fikk jeg en beskjed som sitter langt inne i meg, som en stor tung klump har den klistret seg i meg. Det gjør vondt, det gjør det.

Telefonen min ringte sent en sommerkveld, i andre enden satt ett familiemedlem som står meg svært nært. Jeg følte det på hele kroppen, det var noe som ikke stemte.
Jeg kunne ikke sette fingeren på hva det var, men visste allerede før ordene kom ut av munnen til personen i andre enden at dette ikke var positivt. Jeg fikk nærmest følelsen av at nå kommer det en beskjed om ett dødsfall. Slik føltes stemningen.
Inni meg bygget det seg opp en kvalmende stemning, jeg følte meg uvel. Jeg som bare 5 minutter tidligere hadde ledd så tårene trillet, satt brått med en voksende kvalm klump i halsen.
Jeg merket at jeg skalv, skikkelig ubehagelig følelse.

Stillheten fra personen i andre enden rev i meg, kan du ikke bare si det. Det er noe negativt det vet jeg, har noen død ? Spurte jeg med tungt hjerte. Ordene bare glapp ut av meg, jeg klarte ikke å holde dem tilbake. Det gjorde så vondt.

Nei, nei ingen dødsfall. Fikk jeg til svar.
Jeg følte meg ikke helt tilfreds med svaret, fordi det føltes slik. Dette samtidig som jeg selvfølgelig var lykkelig over at det ikke var noen som hadde gått bort. Jeg hadde bare forberedt meg på det verste, eller vertfall det jeg trodde var det verste. Nå vet jeg ikke hva som er verst lengre.
Det var noen lange sekunder mellom spørsmål og svar, det var tydelig at dette var alvorlig. Noe som var sårt og vondt å snakke om. Jeg spurte forsiktig om hva som hadde hendt. Det angrer jeg på.
Nå i ettertid skulle jeg ønske at jeg ikke visste det, at jeg aldri fikk svar på spørsmålet mitt. Svaret jeg fikk utgjorde store endringer på min identitet. Plutselig kjente jeg på spørsmål som jeg aldri har kjent på tidligere, der hvor det største spørsmålet var «hvem er jeg ?».
Ja, for hvem er jeg om den jeg alltid har trodd at jeg var, ikke er meg lengre ?
Kan jeg være den samme om mine gener plutselig viser seg å være annerledes enn hva jeg har blitt
oppvokst med ?
1000 spørsmål svirrer rundt i hodet mitt, likevel er det ikke meg dette er verst for. Det er noen helt andre, noen som bærer på akkurat de samme spørsmålene som meg. Det gjør virkelig vondt å skrive dette, samtidig som det føles godt. Jeg føler jeg brått har havnet i en slags identitetskrise, en krise jeg har tenkt å løse rolig oppi. Jeg skal jobbe med meg selv, jeg skal finne ut av det når tiden er inne. Disse svarene får jeg kun om andre involverte velger å gå videre. Det er sårt, vondt og ubehagelig, altså at min identitet sitter i hendene på andre mennesker.

Liker

Kommentarer

Liseemilie
Liseemilie,
Sender deg en varm klem <3 nouw.com/liseemilie
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229