KJÆRE FARFRA I DAG ER DET 14 ÅR SIDEN

I dag er det 14 år siden kreften frarøvet deg livet. 14 tomme, tunge, tøffe og sårbare år har passert. Jeg minnes hvordan du i over ett år kjempet tappert om å overvinne runde nummer to med kreft. Du var så sterk, så sterk som bare du kunne være. Min modige, sterke farfar.

Farfar var helten i mitt liv, det var oss to.
Jeg fikk ikke oppleve mer enn 11 år sammen med deg, 11 lærerike, omsorgsfulle år fylt med humor og latter. Du lærte meg mye, mye jeg den dag i dag benytter meg flittig av i hverdagen. Helten min.
Jeg minnes tilbake på vår tid sammen med ett smil om munnen. Turer i skog og mark, fisketurer, bilturer, sverigeturer og skrøner.
Rundt deg var det aldri kjedelig, du kunne få den gråeste dagen til å oppleves som en solskinnsdag.
Jeg minnes hvordan du lærte meg om penger, vranglære vil nok mange si. Likevel forsto jeg mer en jeg den gang ga utrykk for. Jeg kunne komme til deg om jeg hadde en 10-kroning for å veksle den inn i en «20lapp» som du så fint sa det. Rett før leggetid kunne vi helt spontant ende opp med å ta en kveldstur i skogen for å spikke fløyte. Åh, så spennende det var å se hvem som fikk lyd i fløyten først.
Når vi var på fisketur var det alltid om å få makrell på kroken, kun den som fikk makrell var en ekte fisker. Alt vi gjorde ble til en lek, vi lekte oss gjennom tøffe tider. Du var så god mot alle.
Jeg minnes den vinteren vi fylte en pose med snø for så å legge den i frysen til sommeren. Når sommeren kom tok vi ut posen fra frysen og lagde snøballer som vi kastet ned på bakken fremfor forbipasserende. Vi lo mens vi skjulte oss bak gardinen i 8 etasje og lyttet til reaksjonene fra menneskene på bakken. Sammen med deg var ingen dager liker, likevel var alle dager fylt med latter.

Da du ble syk raste min verden sammen.
Kreft, ordet som fikk meg til å få gåsehud langt nedover ryggen. Jeg visste lite om kreft, likevel nok til at jeg visste at du ville dø. Jeg hatet den tanken. Du hadde jo sagt at det var oss to for alltid, så skulle du forlate meg til den JÆVLA KREFTEN. Jeg hatet kreften allerede i fra første stund jeg fikk vite at du hadde kreft. Ingenting var det samme etterpå. Medikamentene dine endret deg. Det var dager hvor du ikke kjente meg igjen, dager hvor du ikke ante hvem du selv var. Det gjorde vondt, veldig vondt.
Hver gang jeg hadde vært på besøk hos deg, ga jeg deg en klem som om hvert på gjensyn skulle vært et farvel for siste gang. I dag er jeg glad for at jeg gjorde det, fordi en gang ga jeg deg en aller siste klem. Din bortgang gjorde vondt, ubeskrivelig vondt.
Jeg var forberedt på at dagen ville komme, likevel kom det som et sjokk på meg. Jeg trodde aldri at du kunne dø, du var jo så sterk og kjempet så tappert. Du levde 3 måneder lengre enn hva legene trodde du ville klare. Styrken din er beundringsverdig. HELTEN MIN.

Liker

Kommentarer

livetmitt93
Ingajohansson
Ingajohansson,
❤️ Så fint ❤️nouw.com/ingajohansson
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229