Kaspers verste sommeropplevelse

I forrige uke delte jeg mine verste sommerminner, hvor jeg blant annet delte ett minne som enda stikker i meg. Jeg fikk etter det innlegget en melding om Kasper var tilstede under situasjonen jeg beskrev som mitt verste sommerminne.
Ja, Kasper var tilstede under hele situasjonen, det var kun meg og Kasper i bilen da vi kom som første bil til denne dødsulykken i fjor sommer. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å forhindre, samt begrense Kasper i å se det jeg så og ikke minst oppleve det jeg opplevde. Det var veldig varmt ute, så bildørene var nødt for å stå oppe, samt vinduer. Så Kasper fikk selvsagt med seg en del, likevel klarte han å bygge seg en hytte i bilen hvor han lå i og tittet på nettbrettet sitt. Riktig nok ikke en tett hytte, han hadde passet på at han fikk luft da han raskt fant ut at det ble varm under teppet. Da jeg kom tilbake til han, hadde han bygget hytte over hele baksetet da slik at han fikk god gjennomtrekk fra begge bakvinduene. Så han lekte, spilte og tittet på filmer vi hadde lastet ned (på lovlig vis).
Da jeg spurte Kasper i dag om hva hans verste sommerminne var, noe han syntes var vondt eller noe han ikke likte. Ja, så nevnte han ingenting om denne ulykken. Det gjorde skikkelig godt i hjertet mitt og vite at dette ikke var noe han gikk og tenkte på enda. Nå har vi riktig nok snakket masse om dette i løpet av året, alt etter hvor mye Kasper har hatt behov for å snakke om det. Vel her kommer Kasper sine verste sommerminner !

Den første sommeropplevelsen Kasper selv beskriver som trist, er i fra Skien og Eventyrfabrikken. Kasper var da 4 år og hadde gledet seg veldig til at elefantene skulle komme, altså de to store «bamse elefantene» som «bor» i eventyrfabrikken. Vi tilbrakte en hel dag i lekelandet og visste når de skulle komme, likevel informerte vi ikke Kasper om det. Dette fordi han gledet seg til å høre sangen og løpe ned for og gi dem en kos. Vi hold oss i nærheten av utgangen til elefantene da tiden nærmet seg, dette kun for å slippe å storme ned trappen for å møte på dem. Kasper var den lykkeligste 4 åringen jeg har opplevd da han hørte sangen og så elefantene. Da han så gikk bort til dem og de åpnet armene mot han for at han skulle få lov å gi en klem. Ble han redd og løp langt inn i lekeland igjen. Tårene sprutet og han forklarte at han syntes de var skumle. Jeg forsøkte å forklare han at de ikke var farlige og vi kun møtte på dem fordi han ønsket det selv. Han var da ganske bestemt i svaret på at det ønsket han altså ikke.
Da vi skulle forlate eventyrfabrikken en liten time senere, startet Kasper å gråte fordi han angret på at han ikke ga elefantene en klem. Kasper hadde da klart å danne seg selv ett bilde på at elefantene ikke ønsket å gi han en klem. Dette sitter fremdeles i han, da også minne om at elefantene ikke ønsket å gi han en klem. Uansett om jeg forklarer han situasjonen slik jeg opplevde den, nekter han for det. For han vet at elefanten ikke ville gi han en klem.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229