I MORGEN SKAL JEG BLI TIL «INGEN»

Når jeg besøker fastlegen min er jeg «ingen», vertfall føles det slik. Jeg blir verken sett eller hørt. Jeg opplever å bli tråkket på og trampet på som om jeg ikke eksisterer i stolen på legekontoret. En smertefull opplevelse. Mine helseproblemer og utfordringer er ikke verdt noen ting, fordi jeg er «ingen». For meg oppleves det hele som tortur. Det er smertefullt.

I alle år har det å ta turen på legekontoret vært en utfordring for meg. Åh, som jeg hater legekontor og leger. Det finnes ingen situasjon hvor jeg er mer sårbar enn hva jeg er når jeg er hos legen.
Det å da i mitt mest sårbare oppleve å bli til «ingen», det gjør vondt. Altså ordentlig vondt.
Jeg kan sitte på legekontoret og oppleve å ikke få så mye som ett blikk i fra fastlegen, ikke så mye som et vennlig «hei» får jeg. Jeg har vært der mange ganger nå, altså hos fastlegen min. Jeg kjenner ritualet og rutinen. I det jeg ganske svett og skjelven går inn hoveddøren til legekontoret vet jeg hva jeg skal gjøre. Jeg skal sette meg på venterommet og sitte der i ca 15 – 20 minutter over tiden. Altså akkurat det gjør meg ingenting. Jeg tar opp mobilen i et forsøk på å unngå øyekontakt med andre på venterommet. Bare fordi jeg ikke orker å by inn til samtale akkurat her.
Tiden går og det blir min tur. Jeg vet det er jeg som skal inn lenge før navnet mitt blir ropt opp. Det kan jeg nemlig se på gangen til fastlegen min. En ganske tung og sær gange.
Jeg liker overhodet ikke fastlegen, det er noe ved denne personen som gjør meg uvel. Da både når personen er på jobb og om jeg skulle møte på personen privat. Jeg får en kvalmende følelse bare ved tanken på fastlegen min.
Det er ikke slik det skal være, det vet jeg allerede. Likevel er det umulig for meg i min situasjon å starte alt på nytt med en ny fastlege. Det orker jeg ikke.
Dette samtidig som jeg vet at jeg er ganske «låst» hos den fastlegen jeg har nå. Jeg vet at omkring fastlegen min så er jeg «ingen». Sårt, skremmende og vondt er hva det er.
I smug kaller jeg fastlegen min for en «jævla maskin», bare fordi det er slik jeg opplever fastlegen min. Fastlegen min er en maskin som ikke ser pasientene sine, som ikke ser meg. Vel, i morgen skal jeg igjen til fastlegen min. Det er en stund siden jeg var der sist, noe som er helt med vilje. Jeg gruer meg fremdeles til å dra til fastlegen. Kanskje til og med litt mer en vanlig. Dette til tross for at jeg vet alt som kommer til å skje. Jeg vet hvordan det virker, det sitter som klistret fast i hjernen min. Jeg kan ritualene, jeg kan rutinene. I morgen skal jeg bli til
«ingen».

Liker

Kommentarer

Inger
Inger,
Hvorfor skifter du ikke fastlege?www.ingerjohannerye.com/
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229