Hvordan er livet som alenemamma ?

Mot slutten av mitt svangerskap tok meg og barnefaren en beslutning i fellesskap om at vi skulle gå hvert til vårt, dette da etter 2 år som samboere og 3 år i ett forhold. Det var overhodet ingen sure miner mellom oss. Det var bare slik vi begge så at vi kunne få det best mulig, vi var også begge to fint enige om at det å bare holde sammen fordi vi skulle bli foreldre. Ja, det ville vært for egoistisk av oss ovenfor vårt eget barn. Vi så begge to at forholdet vårt var «dødt» og da å holde fast om noe som ikke eksisterte kunne raskt ha ført til konflikter som da kunne skapt en utrygg hverdag for vårt barn. Det ønsket vi rett og slett ikke !
Vi bestemte oss for at jeg skulle bære den fulle omsorgen for barnet vårt, og at barnefaren skulle være så inkludert han bare kunne. Han var jo tross alt veldig stolt og glad fordi han skulle oppleve å bli pappa for aller første gang. Nå skal det legges til at det å få barn overhodet ikke var planlagt fra noen av oss sin side. Jeg var på prevensjon og hadde akkurat gått over fra p-pille til p- sprøyta da jeg ganske uforventet oppdaget at jeg var gravid. Vi hadde sammen aldri snakket om å få barn, vertfall ikke sånn skikkelig. Likevel så skulle vi nå bli foreldre. Det at vi skulle bli foreldre var heller ikke årsaken til at vi valgte å gå fra hverandre, det var rett og slett som tidligere nevnt at det ikke eksisterte noen følelser mellom oss på den samme måten lengre.

Når vi gikk fra hverandre var jeg klar over at jeg skulle oppleve å bli alenemamma, en tanke som ikke skremte meg i starten. Likevel en tanke som ble mer og mer skremmende jo nærmere jeg kom termindato. Jeg angret aldri på bruddet med barnefaren, men kan ærlig innrømme at jeg følte meg ensom og alene i graviditeten. Dette selv om jeg visste at jeg kunne ta kontakt med barnefaren, han brydde seg om både meg og barnet sitt. Likevel følte jeg på mange måter at det ble feil.
Jeg ville klare dette selv !
Det var tøffe dager og ikke minst enormt lange dager. Stadig dukket det opp tanker jeg var usikker på i forhold til barnet i magen og tiden jeg sagte men sikker gikk i møte alene.
Da dagen kom og jeg lå på føden med ett nyfødt barn på armen, forsto jeg hvor enormt stor det ansvaret jeg hadde påtatt meg var. Ikke bare var jeg blitt mamma til verdens nydeligste gutt, jeg var blitt alenemamma. Jeg skulle selv oppdra dette barnet og ikke bare være mammaen hans, jeg skulle også oppleve det å være «pappaen» hans i de stundene han ikke var tilstede.
De første ukene var enormt tøffe, jeg sto alene i absolutt alt og ante virkelig ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Først etter flere uker med lite søvn, væske og ernæring tok jeg kontakt med barnefaren.
Barnefaren satte seg på første fly og var tilstede allerede dagen etter jeg spurte om hjelp. Han var så fantastisk med både meg og Kasper. En super avlaster som virkelig tok papparollen på alvor.
Barnefaren tok seg av Kasper hver eneste natt og morgen den tiden han var på besøk hos oss, noe jeg virkelig trengte etter en tøff fødsel og ett mammaliv uten pause til å innhente seg søvn og energi.
Etter det besøket ble jeg ett helt annet menneske. Jeg ble mamma, sånn på ordentlig !
Jeg hadde plutselig energi til å ta med Kasper på trilleturer og være mer aktiv, samtidig som jeg klarte å ta vare på meg selv. Helt magisk !

Det å være alenemamma er noe som virkelig har bygd meg sterkere. Det har vært tøft, helt ubeskrivelig tøft. Jeg har slitt mye med å komme meg dit jeg er i dag og virkelig arbeidet for at vi sammen skal ha det best mulig. Noe jeg har funnet mine løsninger på, løsninger jeg har funnet via mine egne feil. For feil det har jeg hatt en del av, feil som jeg er sikker på at alle opplever når dem trer inn i en ny rolle i livet sitt.
Jeg fremdeles den dag i dag, 5 år senere kjempe god kontakt med barnefaren. Han har samvær med Kasper hjemme hos oss og er selvsagt bestandig velkommen til å tilbringe så mye tid han ønsker hos oss. Vi reiser også på ferier til han når det måtte passe. Noe jeg synes er veldig fint.
Vi har absolutt ikke hatt en eneste uenighet om noe når det gjelder Kasper, samtidig som Kasper nå kan oppleve å være sammen med både mammaen og pappaen sin. Vi har det fint som en liten familie. Likevel vet jeg godt med meg selv at jeg aldri kunne valgt å gå tilbake til det vi en gang hadde. Jeg vet at både meg og barnefaren trives veldig godt med å ha det slik som vi har det akkurat nå, noe vi også opplever at Kasper også trives godt med.

Liker

Kommentarer

livetmitt93
livetmitt93,
du er flink <3nouw.com/livetmitt93
Anleggsfrue
Anleggsfrue,
Så bra dere ble enige og at dere er enige en dag i dag og at det går bra med dere 😊 <3nouw.com/anleggsfrue
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229