Forstår du babyen din ?

Det å forstå sitt eget barn er ikke bestandig like enkelt, da særlig ikke babyer som ikke har språk som kommunikasjonsmetode. Jeg minnes at jeg måtte gi både ett og to forsøk på å treffe ønsket til Kasper før han fikk språk. Jeg minnes også hadde en form for liste i hodet, som jeg raskt gikk igjennom etter hvilke behov jeg antok at han hadde når situasjonen oppsto. Det var selvsagt ikke behov for denne «listen» hver gang han gråt, da det enkelte ganger var ganske åpenbart hvilke behov som måtte dekkes. Likevel var den god å ha når usikkerheten traff meg.

En nyfødt baby gråter for å uttrykke seg, da uansett hvilket behov den nyfødte ønsker å få dekket. Som fersk i mammarollen er man ganske usikker, noe som også bidrar til at det ikke er like enkelt å forstå den hvorfor barnet gråter. Da særlig ikke når den lille kroppen nettopp har spist, fått ny bleie, kos og da i tillegg nettopp har sovet.
Ett nyfødt barn kan kjenne igjen stemmer fra tiden inne i mammas trygge mage, men forstår ikke språk. Den første tiden har tonefallet du benytter alt å si for at barnet skal føle seg trygt. Jeg vil anta at det også er derfor vi ofte har en tildens til å slå om til det velkjente babyspråket.
Noen ganger har babyen bare behov for å høre mammas stemme, noe som også kan være en årsak til at barnet gråter. Det å snakke til babyen er svært viktig. Andre ganger kan det være at barnet har behov for berøring, at du som foreldre stryker litt på barnet.
Jeg opplevde selv at Kasper raskt fant roen ved tilfeller hvor alle andre behov var dekket, bare ved at jeg la han inntil brystet mitt. Dette slik at han kunne høre hjerterytmen min, samtidig strøk jeg han rolig over pannen og gjerne snakket eller sang til ham.
Spebarn og babyer kommuniserer som oftest via gråt, men også via kroppsspråk. Kroppsspråket til de små er heller ikke like enkelt å forstå med en gang, det tar tid å bli kjent med den lille.

Visste du at babyer faktisk kan vise hele syv grunnleggende behov kun vi ansiktsuttrykk ?

Nettopp dette med ansiktsuttrykk var til stor hjelp for meg som mamma, når Kasper var baby. Det er helt merkelig, men som mamma i babybobblen tenker man ofte ikke over slike «selvfølger». Her er de utrykkene som hjalp meg.


Jeg er lei meg – Underleppa stikker frem, babyen kniper igjen øynene og haken skjelver.

Jeg er glad – Vid åpne, glitrende øyne, gurglelyd og ett stort smil om munnen.

Jeg er overrasket – Når babyen blir overrasket, blir øyne vid åpne og pannen får dype furer.

Jeg er fascinert – Hvis babyen er fascinert, blir øynene smalere, babyen forsøker å lene seg forover og du vil da ikke få øyekontakt med babyen.

Jeg er redd – Når babyen er redd, er munnen halvåpen, holder armene tett inntil kroppen og øynene delvis lukket.

Jeg er opprørt – Babyen gir uttrykk for sine følelser ved å trekke munnen åpen på langs og knipe øynene sammen.

Jeg er sint – Det røde ansiktet, den rynkete pannen og det raske åndedrettet forteller umiddelbart at babyen er rasende.


Nå er Kasper blitt så stor at han med både ord og setninger kan gi meg den informasjonen jeg har behov for, slik at jeg på best mulig måte kan forstå hva han mener. Forstår jeg det ikke med en gang forklarer han det bare på nytt. Han bruker også tydelige ansiktsuttrykk og tydelig kroppsspråk i forklaringen sin. Noe som selvsagt gjør det hele mye enklere for oss begge to.

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229