ER KJÆRLIGHETEN EN INNSTILLING ?

I min foreldregenerasjon startet den vel kjente «moderne familien», familien bestående av mamma, stefar, pappa, stemor og samværsrett. Samtalene omkring hvem som skulle ha barna var støtt oppe til diskusjon. Ja eller konflikt som det ofte brøt ut i før diskusjonen var i gang. Det trygge familielivet hadde plutselig fått seg en skramme, en skramme mange barn fikk føle på. Mamma var teit, og pappa var dum. Hvordan kunne de gå fra hverandre, betydde barna ikke noe lengre. Er foreldre egoistiske om dem velger å gå hver til sitt ?


Jeg har ofte undret meg over om enkelte forhold kunne latt seg fungere over tid, da kun basert på barna. Kan man stå i kjærligheten om man bare setter ned foten og bestemmer seg for at «nå skal jeg elske deg». Kan man være sta i forhold til kjærligheten, og vil den da oppleves som ekte ?
Altså jeg forstår at man i et forhold ikke går rundt å er oppi skyene av forelskelse til en hver tid. Det er man jo ikke, alle har en eller annen form for utfordring i forholdet. Kanskje ikke helt i starten, men sånn etter hvert. Det kommer gråe dager i et forhold også, slik er det bare.
Likevel så lar jeg meg undre over kjærligheten.
Jeg tenker litt på de gråe dagene i et forhold som noe viktig, de utfordrer den ekte kjærligheten man bærer. Jeg tror man iblant sårer hverandre av kjærlighet.
Ja, altså ikke misforstå meg nå, men jeg tenker at det aldri hadde vært viktig for noen å såre noen man ikke elsker. Det vil med det ikke si at en kjærlighet aldri kan dø ut. Samtidig som man også kan elske ett annet menneske, men likevel ikke klare å leve sammen. Åh, kjærligheten er avansert !

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229