Den nakne sannheten

Med kun få timer søvn i natt kjenner jeg at kvalmen sniker seg på meg, gjespene står i kø og humøret kan jeg vel ikke skryte på meg at er på topp.

Jeg misliker å benytte meg av ordet, da jeg vet hvor personlig det kan være for mennesker som er rammet av det. Men i natt er jeg helt sikker på at jeg virkelig har kjent på hva angst er.
Jeg har vridd meg i flere timer uten hell i å finne roen, jeg har kaldsvettet så mye at jeg har måtte ta temperaturen på meg selv hele 2 ganger. Dette bare fordi jeg var sikker på at jeg hadde feber og virkelig brygget på noe, noe jeg altså ikke gjorde. Jeg har ristet, altså helt seriøst jeg skalv så mye at jeg ristet. Jeg var kvalm, uvel og svimmel.
Da klokken i natt bikken 04.00 var jeg lei av hele situasjonen jeg befant meg i, og forsøkte intens å gå inn i meg selv for å finne ut hva som eventuelt kunne føre til at kroppen reagerte slik.
Hadde jeg gjort noe som kunne sette kroppen helt ut av spill ?
Jeg visste rett og slett ikke. Jeg gikk igjennom alt jeg hadde gjort hele dagen i går, men til ingen nytte.
Det var ikke før jeg snudde litt på tankene og begynte å tenke på hva jeg skulle gjøre i dag. Da forsto jeg langt mer av hva som foregikk med meg, samtidig som jeg overhodet ikke forsto hvorfor jeg reagerte slik. Jeg har da vært gjennom akkurat det samme tidligere, men da uten en slik reaksjon.
Det har seg nemlig slik at er det noe jeg virkelig misliker så er det akkurat det jeg skulle gjøre i dag, jeg misliker det enormt og gruer meg ofte til å utføre det. Likevel så vet jeg at dette ikke er noe jeg kommer meg forbi. Det finnes ingen snarveier å ta, og jeg vet at jeg bare må møte frykten min. Ja, eller jeg vet ikke om det er en frykt, men det føles slik.
Jeg har opplevd å føle meg uvel rundt samme situasjon tidligere, men aldri så uvel som det jeg har vært i natt. I ettertid opplever jeg hele situasjonen som oppsto i natt som skremmende, skremmende fordi at jeg ikke visste at min kropp og psyke kunne reagere slik.

Grunnet situasjonen som oppsto i natt så jeg meg nødt til å oppsøke hjelp med å håndtere disse følelsene, noe jeg også ganske raskt fikk. Da takket være gode mennesker og fagfolk.
Jeg valgte å oppsøke hjelp via telefon, da det for meg kjentes tryggere og ikke minst fordi jeg selv følte at behovet for hjelp var noe jeg trengte «her og nå», og ikke om 14 dager eller en måned. Jeg oppsøkte hjelpen før jeg skulle oppsøke det som satte meg ut av spill, dette for å bygge meg selv opp og ikke minst for å få en forståelse over hvorfor jeg har reagert slik som jeg har gjort.
Og med selvtilliten bygget opp, følte jeg meg raskt sterke til å håndtere dette. Jeg fikk en følelse over å eie meg selv igjen, en ganske god følelse.

Jeg oppsøkte situasjonen ca klokken 13 i dag. Jeg følte meg sterk og tygg på meg selv i det jeg sto der. Likevel så lå frykten inn under huden på meg, noe som brøt meg ned. Jeg følte jeg etter kun få minutter endret min egen personlighet og ble til noen jeg ikke var. Noe jeg overhodet ikke likte, samtidig som det var noe jeg ikke mestret å ta meg ut av. Jeg som i forkant av alt var ganske trygg på at jeg hadde de riktige svarene på plass, følte meg brått liten og utrygg. Helt ulikt meg !
Jeg kunne nærmest kjenne lukten av adrenalin, noe som satte meg enda mer ut av spill. Likevel så sto jeg gjennom det, jeg fullførte det !
I ettertid jeg ganske stolt over meg selv, og ser også at jeg faktisk aldri har mestret situasjonen så bra tidligere. Dette til tross for at jeg følte meg liten, svak og utrygg i sitasjonen.
Jeg har aldri vært der jeg var i dag tidligere, og vet ikke om jeg noen gang kommer til å oppleve det igjen i en senere anledning. Jeg har trosset frykten min, søkt hjelp og begynt å bygge meg selv opp når det gjelder denne situasjonen. Noe jeg er stolt over.
Jeg er stolt over at jeg selv følte at noe ikke var som det skulle med meg, jeg er stolt over at jeg ikke gravde med ned i det og ikke minst er jeg stolt over at jeg i dag mestret noe som betyr mye for meg.
Jeg føler meg ikke lengre uvel over å tenke på å dra dit igjen, selv om jeg i telefonen med fagfolk på sto at jeg mye heller ønsket å bli «blodgiver» enn å oppsøke denne frykten. Nå skal det sies at jeg kun noen få ganger gjennom livet mitt ikke har besvimt eller kastet opp når det kommer en nål mot meg. Så det at frykten var stor. Ja det er det ingen tvil om.

Jeg velger å dele denne delen av meg offentlig fordi jeg synes det er viktig å tørre å rope ut om man har det vanskelig. Jeg ønsker ikke å tie og legge lokk på en slik hendelse og se på den som en skam. For dette er tilfelle, slik opplevde jeg det og ikke minst slik håndterte jeg det.
Jeg er ett menneske og har flere sider av meg selv, selv sider jeg ikke ante at jeg hadde. Akkurat slik som jeg opplevde i dag. Jeg vet ikke konkret hva som skjedde med meg, eller hvorfor det utviklet seg slik. Jeg vet ikke om det var en form for angst, eller om det var noe helt annet. Men dette skjedde meg i dag. Sånn er jeg og det må jeg bare akseptere ovenfor meg selv.


Liker

Kommentarer

livetmitt93
livetmitt93,
klem til deg <3
nouw.com/livetmitt93
fridashage
fridashage,
Du har all rett å være stolt av deg selv ❤ og veldig bra at du søkte hjelp når du trengte det!nouw.com/fridashage
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229