Sukkersøt hevn [del 3]

Jeg satt i trappen da de kom, i front var Erik med et blikk som ikke var til å ta feil av. Det var mindre enn et døgn siden jeg hadde funnet et lik her, der var med andre ord ikke derfor de var tilbake. Erik var mørkerød i ansiktet og årene så ut til å gjøre sitt ytterste på å trenge ut igjennom huden. Jeg hadde forventet at raseriet vil komme akkompagnert med en voldsom tirade om brudd på tillit og så videre. Men raseriet var alene, han sa ikke et eneste ord, i to minutter stod han med fingeren dirrende foran meg og åpnet munnen flere ganger. Men stillheten ble brutt av en enkel ordre om at hans to kompanjonger skulle legge meg i jern og eskortere meg til bilen. Da vi var kommet på utsiden stanset han i døren mens kollegaene hans plasserte meg bak i bilen, døren gikk igjen med et smell og blikket mitt vandret til ham. Han stod og så på meg, ristet på hodet og sa noe. Kort tid etter kom de to andre politimennene inn i bilen og startet på turen nedover til stasjonen.

«Jeg har aldri sett ham så sint før, har du?»

«Nei, julebordet i ’10 var en tett andre plass vil jeg tro.»

«Før min tid.»

Jeg holdt munnen min tett, jeg visste at snakkesaligheten mellom de to kollegaene ikke var en innbydelse til meg. I stedet så jeg bare det bergenske bybilde passere utenfor bilen. I løpet av det døgnet som hadde gått hadde de ennå ikke klart å identifisere kvinnen jeg fant utenfor leiligheten. Kvinnen var heller ikke et kjent ansikt for meg. Jeg prøvde virkelig og huske om jeg hadde sett henne et eller annet sted. Disse tankene måtte ha tatt mye av energien min, for da jeg kom tilbake til hektene igjen så var jeg på et avhørsrom med Erik foran meg. Det så ut som om blodårene hadde gitt opp håpet om å slippe fri, ansiktet var tilbake til normal farge og uttrykket i ansiktet var nærmere apatisk nå.

«Kvinnen som ble funnet utenfor leiligheten din er fortsatt ikke identifisert» begynte han.«Ja ha, jeg vet ikke hvem det er»

«Vi har sjekket om det er noen sekreter fra deg for sikkerhetsskyld.»

«Ok, jeg ba –.»

«Ja det gjorde du! Er det noe du vil fortelle meg?»

«Jeg hadde et forhold til Christine Eliassen, et seksuelt forhold.»

«Og når hadde du tenkt å fortelle det?»

«Da vi fant henne ute med Askøy broen.»

«Så hvorfor ble det bare med tanken?»

«Nei, altså, tenkte at denne saken ikke var spennende nok, jeg vet ikke.»

Erik hevet det ene øyenbrynet mistroisk til denne påstanden.

«Er det overhodet noe som helst annet jeg burde vite når vi nå fortsetter denne etterforskningen som du ikke har delt med meg?»

«Nei, det er ikke noe mer, jeg lover.»

«Så ingen besøk hvor du»

«Bortsett fra det, nei.»

«Jeg sverger, du er like åpen som låst dør.»

«Nå må du ikke hoppe av hengslene.»

«Dennis Eliassen har anmeldt deg for å krenke hans privatliv.»

«Please, jeg bare avslørte hva slags sidesprang han hadde.»

«Du mener sidespranget med denne – vent litt.»

Erik ble stående og se på bildene han hadde tenkt og slenge til meg.

«Hva er det nå?»

«Er du helt sikker på at du ikke har sett denne jenta før?»

Han holdt frem bildet, det gikk kaldt nedover ryggen min da jeg innså hvem det var:

«Sekretæren til Christine Eliassen»

«Eller Kari Nordmann som ble funnet utenfor leiligheten din.»

«Ja, stemmer det, Karianne Nordmann»

«Du mener og si at frasetemplatet for en anonym norsk kvinne var tilnærmet hennes navn?»

«Ja, Så han tok bilder av henne fordi hun ønsket og bli modell?»

«Det er i alle fall hans versjon. Nå lurer jeg på hvorfor du fikk liket hennes på døren.»

«Det var en grov tabbe fra Peppes pizza jeg bestilte Heavy Heaven»

«Skjerp deg.»

«Er Vet ikke et akseptabelt svar?»

«Hvis du ikke vet så er det det ja.»

«Vet ikke, Jeg kommer ikke på noe.»

«Jeg tenker du kan få sove på det, her på stasjonen.»

«Du har ikke noe annet enn»

«Jeg har en anmeldelse, og en etterforskning i hvor vidt du legger deg opp i privatlivet til Dennis Eliassen, nok for min del, Statsadvokaten forfatter en varetektsfengsling mens vi snakker.»

«For siste gang, det var ikke min feil at han ble sett sammen med-»

«Nok, du sover over.»

«Hva skjer med Jon Holt?»

«Han er løslatt, vi hadde ikke noe på ham.»

Og med det var denne samtalen over, jeg ble ført til cellene på Stasjonen i sentrum. Nå som Erik hadde avslørt mine løgner var det lettere å sove, selv om det var på en langt mindre komfortabel seng sov jeg som et barn. Dagen etter slapp jeg ut igjen, solen hang lavt på himmelen da jeg gikk ut dørene i Allehelgensgate. Jeg hadde gått noen skritt ned trappen da jeg hørte den umiskjennelige lyden av et kamera som tok bilder, jeg snudde meg og så en mannsperson som justerte på objektivet på kameraet. Et ubehag spredde seg i magen, hadde han tatt et bilde av meg? Jeg hadde nettopp sluppet ut av cellen, det var ikke vits i å prøve på konflikter rett utenfor stasjonen. Jeg gikk videre. Jeg hørte lyden igjen, men snudde meg ikke denne gangen. For alt jeg visste kunne det være en amatørfotograf som tok bilder for å lære seg kameraet og kjenne, min fremtoning hadde sikkert inspirert ham. Jeg gikk til Bergen Storsenter innom Narvesen for å kjøpe meg en avis og så opp i andre etasje til Opus kafe og bestilte meg en middagstallerken der.

En uvane jeg utviklet i min barndom var å alltid ha noe lektyre mens jeg spiste, som regel var det snakk om tegneserier med Pondus eller Donald & co, mens andre ganger kunne det, som i dag, være snakk om aviser. Selvfølgelig kunne jeg gjort som resten av det moderne samfunnet, anskaffet meg et såkalt pluss abonnement og lese avisene uten at noen trær mot styrke med, på en annen side var det nok alt for sent og redde planeten, og om jeg droppet og kjøpe avisen kom noen andre til å gjøre det. Jeg bladde ganske så uinteressert igjennom avisen. Det var ikke mye å skrive hjem om. En og annen politikkere kom ut med lovnader om nedrevne bomstasjoner, og et portrett intervju av en gründer som slet fordi avgiftene var for høye. Hadde det ikke vært for at overskriften var min adresse hadde jeg egentlig ikke fått meg med det lille notatet i den bakre delen av avisen.

Notatet var enkelt og greit noe av det korteste en krimjournalist kunne forfatte i avisen med god samvittighet. Alt var oppsummert på to korte avsnitt. En kvinne var funnet død i oppgangen min, en mann var pågrepet, politiet ville ikke ut med opplysninger om saken. Det var ikke vanskelig å dedusere seg frem til hvem politiet hadde pågrepet, pottetett ville noen onde tunger kalt meg, men så tett var jeg i hvert fall ikke. Jeg noterte meg navnet på journalisten og bestemte meg for at det kanskje kunne være på tide og gå inn på biblioteket og se om jeg ikke kunne finne flere interessante verk av denne skribenten.

Som så mange andre dårer før meg gikk jeg forbi alle bøker med visdom da jeg gikk inn i det gamle mursteinbygget vis á vi kjøpesenteret jeg hadde forlatt. Jeg var ikke i nærheten av å bli fortryllet av den slags, beina mine bar meg ned i kjelleren, hvor jeg kunne finne gamle aviser og lese i ro og mak. Det vil si, jeg hadde gleden av å sitte ved siden av en bebrillet rødhåring som hørte på høy musikk mens han knastet ivrig på tastaturet på en laptop, jeg kikket noen få ganger bort på skjermen hans, det var en av disse håpløse sjelene som ønsket å bli forfatter, jeg bestemte meg for å ignorere eksistens til forfatterspiren og heller dykke ned i mitt arbeid. Journalisten hadde skrevet om alle drapene som jeg hadde vært involvert i den siste tiden. Etter å ha lest noen av disse artiklene bestemte jeg meg for å oppsøke ham, kanskje han kunne vise veien til den som hadde drept alle disse kvinnene.

Noen minutter senere stod jeg inne på hans kontor, det vil si hans hjemmekontor. Personalavdelingen var ytterst behjelpelig da jeg spurte om hvor han jobbet og gav meg adressen hans. Det var et spartansk kontor, et skrivebord som sannsynligvis var kjøpt på IKEA med en laptop og en printer-skanner, han satt seg ned å skrive umiddelbart mens jeg var der.

«Har det kommet ny informasjon i saken?»

«Nei, dette er egentlig bare en artikkel som skal holde litt liv i fokuset.» svarte han og fordypet seg i arbeidet igjen.

«Vær så snill ikke les over skulderen min.» sa han ut fra det blå.

En slik kommentar gjorde meg naturligvis nysgjerrig på hva han skrev, men jeg fulgte hans anmodning og satt meg ned ved siden av ham.

«Du har jo vært på disse åstedene, har du sett noen som var mistenksomme?»

«Ikke egentlig, tok noen bilder også alle virker som at de er genuint nysgjerrige.»

«Kunne jeg fått sett bildene?»

«Naturligvis, de er på kameraet.» Han pekte på et kamera som lå halvt bortgjemt i et skap.

Jeg plukket opp kameraet og så igjennom bildene som var lagret på minnekortet. Kameraet begynte med det siste bildet som var blitt tatt, det var av meg som ble ført ut av leiligheten. Jeg bladde til venstre og startet dermed på det første bildet, jeg stivnet til litt, det var et bilde av Christine, det var et bilde som ble tatt på hennes kontor, hun smilte og så ganske lykkelig ut. Jeg bladde videre, det var flere bilder fra kontoret til Christine, et par bilder der hun viste frem noen priser hun hadde fått for sitt harde arbeid, neste bilde var tatt i Kanadaskogen, en lubben jente lå midt i gangstien, jeg antok at det var gudedatteren til Jon Holts kamerat.

Jeg studerte bildet nøye, dette var tatt før det kom politisperring opp. Det var ikke usannsynlig at journalisten hadde tjuvlyttet på en politiradio og hastet seg til stedet. På en annen side så hadde han kontor i Åsane, det var høyst usannsynlig at han satt og hørte på en politiradio på et offentlig sted.

«Du dette bildet-» Mer rakk jeg ikke og si før det svartnet for meg. Det siste jeg husket før alt ble svart, var lukten. Kloroform.

***

Da jeg våknet satt jeg fastbundet i en stol. Journalisten gikk frem og tilbake foran meg. Hodet var lettere døsig etter den vesle blunden jeg hadde hatt. Vi hadde ikke forflyttet oss langt, vi var fortsatt i leiligheten hans. Martin Eliassen, jeg hadde egentlig lagt bitene sammen da jeg leste artiklene hans på biblioteket. Nå hadde han bekreftet det.

«Hvorfor?» mumlet jeg, han bråstoppet og rettet et slag mot ansiktet mitt.

«Kjeften på deg.»

«Hvorfor drepte du dem?»

«Jeg skjønner ikke hva du snakker om?»

«Du drepte din egen søster, gjorde du ikke»

Igjen stoppet han, han løftet hånden som han skulle til å slå, men stoppet.

«Det var et uhell,»

«Uhell? Så nå ut som hun hadde kjempet ganske mye for å unngå uhellet.»

«Hun ville ikke holde kjeft, så jeg måtte bare stanse munnen på henne.»

«Hva med Bertine – hvor skal du?»

Det gikk flere timer før jeg kom meg løs fra stolen, på dette tidspunktet hadde jeg vrikket på hånden så mye at stripset hadde kuttet meg og blodet fungerte som glidemiddel. Jeg gikk i den retningen jeg hadde sett han forsvinne. Jeg fant han inne på toalettet, barberbladet lå i blodpølen på venstre side, jeg ringte til politiet og ble eskortert vekk fra det som hadde blitt til et åsted.

En uke senere satt jeg på kontoret, da det banket på døren. Det var Erik som kom på besøk, han ble stående og se ut i rommet som utgjorde mitt kontor. Jeg kikket spørrende på han og han nikket vemodig. Politiet hadde brukt uken på å undersøke alle omstendighetene rundt Martin Eliassens død, de hadde funnet flere beholdere med Competact og kunne fastslå at det var mulig at han hadde tatt livet av kvinnene, men det var en ting som manglet, motiv. Han hadde sagt at han drepte Christine fordi hun ikke ville holde kjeft, så det var det eneste motivet vi hadde, men hvorfor han hadde drept Bertine, Karianne og den siste kvinnen forble et mysterie.

«Saken er henlagt.»

«Så vi kommer aldri til å få noe svar?»

«Med mindre de døde kan snakke til oss og fortelle det så nei, han tok med seg svaret i graven.»

Erik forlot kontoret og jeg ble sittende igjen, jeg kikket ut på utsikten utenfor kontoret og tenkte at dette var kanskje karmas måte og ta hevn på alle de gangene jeg hadde rotet meg bort i gifte kvinner, et slags overnaturlig forsøk på ta en sukkersøt hevn.

#noveller #krimnovelle #mord #drap #hevn #sukkersøthevn #sukkersøt #competact #bergen #novelle #krim

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229