Skrivesperren

Skrivesperren

Lyden av tastetrykk fylte et av rommene på Oslo Plaza, lyden ble brutt av et stort sukk.Robert Romeo Mathiasen satt dypt konsentrert foran hans Laptop. Han hadde skrevet en setning siden klokken 10 og nå var klokken blitt 15. Det var lite arbeid på lang tid og det likte han ikke. Det var hans andre manus og han kjente på forventningene til sine lesere mens han skrev. Det var mange av dem, takket være gode rådgivere hadde han allerede oppnådd den stjernestatusen han hadde drømt om siden han var bare barnet. Det første manuset hadde tatt grep om kragen til leserne og holdt på dem inntil det siste punktumet. Telefonen ringte, det var hans nærmeste venn Markus Jakobsen:

"Hei Romeo! Hva skjer gamle ørn!"
"Jeg er 29 år, gammel hører ikke sammen med mitt pseudonym."
"Glem nå det, jeg har ordnet en avtale, talkshow nå på fredag."
"Jeg er fortsatt ikke ferdig med det siste kapittelet!"
"Vel, noe må vi gjøre for at folkemassen ikke skal glemme ansiktet"
"De har snakket om mine forsinkelser i tre uker på radioen!"
"Det er fordi du ikke har vært på TV i tre uker, kom ut fra rottehullet ditt og gjør som jeg sier"
"Trodde du visste mest av alle at jeg ikke gjør som andre sier−"
"Tro om igjen, gjør meg en tjeneste, still opp. Ok?"
"Greit, jeg sier ja til det intervjuet, er det noe mer du har skrevet meg opp på?"
"Nei."
"Da har vi ikke mer å snakke om. Farvel."
Robert ble sittende og se på telefonen en stund etter samtalen. Han reiste seg opp fra den harde trestolen og strakk seg da en melding tikket inn på mobilen, det var fra hans kone Kathrine, som ønsket han hjem til en date. Han skrev et svar og sendte det avgårde før han avsluttet skriveprogrammet og forlot hotellrommet.

Et kvarter senere parkerte en sølvgrå Audi R8 utenfor det moderne huset. Lyset stod på i stuen og han kunne se sin kone igjennom de store vinduene. Hun møtte ham i trappen, kysset ham og ledet han inn i spisestuen hvor hun hadde forberedt et kongemåltid. Lukten av middagen gjorde at han fikk vann i munnen. De satt seg ned og med noen tastetrykk på en fjernkontroll hadde hun dempet belysningen slik at den eneste lyskilden var et flakkende stearinlys. Etter middagen, danset de til Frank Sintatra's "Fly me to the moon".


Bilde: Pixabay

**

Fredag kom, Robert satt i sminkestolen og leste på et utkast av kapittelet han bearbeidet mens sminkørene gjorde sitt for at han skulle bli klar. Snart banket det på døren og uten at Robert rakk og si noe åpnet Markus døren og gikk inn, han stilte seg opp ved siden av Robert med et alvorlig blikk og sa:
"Når du kommer inn der nå så smiler du, vinker til kamera og forteller dem at boken er ferdig om noen få uker"
"Var ikke dette intervjuet for å legge en dempe på forsinkelser?"
"Vi må gi dem noe, her er det andre vi skal snakke om i kveld. Les, pugg og fremfør."
Robert leste det vesle skrivet som landet i fanget hans, han stoppet etter tre setninger og så rasende på Markus.
"Vi trekker for faen ikke inn spontanaborten til Kathrine i dette!"
"Hvorfor ikke? Det er jo det som er årsaken til at du har hatt skrivesperre, ikke sant?"
"Jeg sier det ikke sånn! vent litt, hva har du sagt til pressen?"
"Jeg sa jo det, fortalte dem om spontan aborten, som vil føre til spørsmål?"
"Som jeg kommer til å bekrefte før jeg forteller dem at en viss rådgiver er NAV-er fra i kveld! Pell deg ut!"
Markus trakk seg ut av sminkerommet kjapt og Robert satt seg tungt ned i stolen igjen. Han pustet kjapt, lukket øynene og roet seg ned. Tenkte i sitt stille sinn at Markus hadde vel forstått raseriet, eller hva?

Han åpnet øyne, reiste seg og gikk ut av sminkerommet. Snart hørte han hvordan to lystige programledere innlede talkshowet før de ropte på han. Han gikk inn i studio, smilte og vinket til alle som om han var en politikker på valgkamp. Etter å ha håndhilst med programlederne satt han seg ned i sofaen med en godt tilbakelent stilling.
"Robert, du er her for å snakke om ditt andre manus ikke sant?"
Robert nikket med lukkede øyner og svarte bekreftende på dette.
"Vi har forstått det slik på agenten din at dette handler om et ganske heavy rusmiljø?"
"Det stemmer, vi møter en ung mann som sliter med en heroin avhengighet, dette er en historie om- hva kan vi kalle det på norsk -virkelig kjipt og være forfatter og så glemme sitt eget språk"
Robert sa det og gjorde et lite og påtatt oppgitt vink til publikum som lo hjertelig, før han fortsatte:
"Vi får bruke det amerikanske ordet, Redemption"
"Befrielse?" sa den ene programlederen og Robert rullet med øynene og smilte med en påtatt irritasjon og sa:
"Ser dere! Skal du bli forfatter selv kanskje?"
Nå gapskrattet publikum og Robert sanket inn en solid applaus, da han oppdaget noen i salen. En mann som så på han med et sinne, han visste ikke umiddelbart hvem det var, men han likte ikke dette. Så stilnet latteren, og Robert glimtet bort på programlederen, han hadde fått et alvorlig uttrykk, på randen til bekymret, han så ned på kortene som han hadde foran seg.


Photo by John-Mark Smith from Pexels

"Du. Robert" Kunstpausen som fulgte var nok mer for å redde seg inn etter den vesle tabben med å omtale intervjuobjektet som du.
"Vi fikk vite rett før vi gikk på luften i kveld årsaken til hvorfor du ikke har blitt ferdig med manuset ditt. Stemmer det at du og Kathrine har opplevd en tragedie i løpet av de siste månedene?"
Robert la hendene i folder og satt seg rett opp i sofaen, pustet tungt ut og nikket rolig.
"Ja det stemmer, for noen uker siden, opplevde vi en spontanabort, det drepte nesten forholdet må jeg innrømme. Men takket være et formidabelt nettverk rundt oss har vi klart oss igjennom denne krisen."

Det ble helt stille i studioet, Robert kunne merket hvordan alle sammen så på han, hvordan alle sammen tok til seg hans energi. Programlederen nikket empatisk til hva som ble sagt, mens han lot blikket gli over publikum han også. Det virket som om all luft forsvant ut av studioet, hjertet pumpet hardt i brystet hans og et vakuum begynte å bygge seg opp i brystet hans. Han hadde lyst til å forlate studioet uten noen videre forklaring, men visste at det ikke gikk an nå. Det var bare en tilfeldighet som førte til at han fikk med seg at programlederen hadde stilt et spørsmål, men han måtte likevel be ham om å gjenta det.
"Jeg spurte om, du vet når manuset blir ferdig?" Robert nikket.
"Planen nå er å ta en liten pause på en uke, og så vil jeg gjenoppta arbeidet når alt har roet seg ned litt, Jeg må pleie forholdet med min kone. Takket være henne er jeg her fremdeles, jeg kan ikke svikte henne nå."

Publikum gav ham en applaus for dette, Programlederne reiste seg mens de klappet og snart gjorde resten av publikummet det også. Da applausen nådde sitt klimaks gløttet han bort ved gjesteinngangen til studioet og så en rørt Markus stå og holde seg foran munnen. Robert hørte ikke hva programlederne sa lenger, han fulgte bare med på lyset på kameraet som var rettet mot dem, så snart det gikk av nikket han til vertene og gikk ut av studioet. Han gløttet opp på plassen hvor han hadde sett den sinte mannen, den var tom.


Bilde: Pixabay

Markus tok Robert i hendene når han kom utenfor studioet og smilte fortsatt av erfaringen han nettopp hadde hatt. Robert nikket bare stille mens de gikk videre ut av lokalet. De var kommet i bilen da Markus brøt stillheten.
"Det var konge! Du ble behandlet som en rockestjerne!"
"Kjeft Markus!"
"Men−"
"Hva faen kommer Kathrine til og si til dette tror du?!"
"Ingenting, det var hennes ide."
Hjertet gjorde et hopp i brystet til Robert.
"Hva for noe?!"
"Det var hun som la fram forslag om å bruke dette."
Robert bannet lavt mens han så ut på gaten, han syntes han så noen som kanskje minnet på mannen fra publikummet, men tenkte ikke mer over det. Markus fortsatte og snakke i bakgrunnen.
"Hun vil jo ikke at hennes mann skal bli arbeidsledig akkurat."
Selv om tanken hadde vært godt ment kunne ikke Robert la være å tenke på forræderiet. Han knyttet neven og slo tre svake slag mot sin egen panne før han hvisket stille.
"Hva med at dere involverer meg i planene deres neste gang?"
"Jeg beklager Robert, men du ville jo ikke snakke i går."
Stillheten ble på ny klemmende før Markus igjen brøt stillheten, med et spørsmål denne gangen.
"Hva var det som skjedd der inne?"
"Hva mener du?"
"Jeg så at du ble skremt et lite øyeblikk."
"Jeg syntes jeg så noen" hvisket Robert og la hodet inntil ruten.
"Noen som kan ødelegge for oss?"
"Nei, jeg tror ikke det, jeg vil ikke snakke om det."
Robert lukket øynene og sovnet, mens gatelysene slepte seg bedagelig over ruten utenfor.


Bilde: Pixabay

Robert forlot leiligheten neste morgen da han så noen han kjente igjen, det var publikummeren talkshowet, Robert stanset ved bilen og ble stående se på mannen, det var eldre mann, kanskje passert 60 år. Mannen var godt kledd og hadde en sixpence på hodet. Robert kunne ikke se flere detaljer fra bilen så han begynte og gå mot mannen, men da snudde den gamle seg og forsvant. Robert satt seg oppgitt inn i bilen og rygget ut fra innkjørselen og hadde akkurat svingt ut på hovedveien da døren på motsatt side av bilen ble revet opp.
"Hva i−"
Robert så bare pistolen og hørte stemmen til en gammel mann som sa:
"Kjør!" Robert gjorde som han fikk beskjed om.

De hadde kjørt en stund i stillhet før Robert brøt stillheten:
"Hva vil du??
"Pernille Jakobsen? husker du hun?"
Hjertet til Robert frøs til is et halvt øyeblikk og han snudde seg mot mannen.
"Følg med på veien du? Romeo!" sa den gamle spottende.
"Jørgen Jakobsen?"
"Harald Jakobsen!" korrigerte den gamle surt.
"Hva er det du vil?" spurte Robert.
"Rettferdighet!"
"Hva snakker du om?!"
"Ikke prøv deg! Jeg vet at du drepte henne!"
"Er du gal?!"
"På kanten til å bli det, men ærlig talt, hvem blir ikke det når sønnen av en høyesterettsdommer går ut på gaten frikjent for et mord."
"Jeg hadde ikke noe med hennes dødsfall og gjøre!"
"Tror du virkelig at en politimann ville bare latt den saken forsvinne!?"
"Jeg ble frikjent!"
"Av en gammel mann med et gjennombløtt hjerte ja! Du skubbet henne ned trappene gjorde du.. ditt helvetes svin!"
"Jeg er uskyldig!" Robert var fortvilet
"Er det slik du har klart å bevare nattesøvnen?! Gjenta den løgnen som et perverst mantra!?"
"Jeg er det!" Tårene presset på
"Spar meg for krokodilletårene gutt.. jeg vet sannheten! Du lurte oss alle!"
"Jeg −er − uskyldig!"
"Du drepte henne! Du drepte henne fordi hun ventet barn og du ville ikke ha noe sånt du! De sjekket kroppen hennes etterpå, men av en eller annen grunn ble det ikke nevnt i rapporten!"
"Du? vet ikke hva du snakker om!"
"Jeg var politimann i 30 år, 30 år! Skal du en, en forbanna bokorm fortelle meg hvordan jeg gjør jobben min!"
"Jeg drepte ikke din datter!"
"Nei det var tyngdekraften som gjorde!" Harald lot ordene synke inn. Robert ga opp.
"Hun var en fordømt pillemisbruker!"
"Neimen ser man det?! Sannheten kommer endelig frem!"
"Hun var en pillemisbruker, noe verken du eller din hersens kone kunne se! Jeg skubbet henne kanskje ned trappen, men det var faen meg du som drev henne til helvete!"
"Det− er− det verste!" Harald Jakobsen slo med pistolen mot tinningen til Robert, men sjåføren var ikke redd lenger, et sinne hadde kommet til overflaten. Robert klarte og bevare kontrollen på bilen.
"Tror du ikke jeg vet hva som skjedde bak kulissene?" spurte Robert retorisk og fortsatte:
"Min far, det var han som var hjernen, han som skjønte hvor det bar, meg i fengsel, du og han i avisene, når sannheten kom frem om hvordan du i årevis hadde rundjult hele familien!"
"Nå passer du kjeften din gutt! Jeg la aldri en hånd på Pernille!"
"Er det løgnen du har fortalt deg selv?"
Robert svingte brått frem og tilbake på veien, det var nok til at den gamle mistet pistolen, Robert grep sjansen fort og tok pistolen selv. Han svingte inn til siden og kjørte pistolen mellom øynene på den gamle mannen.
"Du kan ha deg til helvete ut av bilen! NÅ!"


                                                                                                            Bilde: Pixabay

                Stein ansiktet til Harald Jakobsen myknet ikke et sekund, den gamle mannen famlet etter dørhåndtaket og fikk opp døren og kom seg ut. Han stoppet opp før han lukket døren, med en lav stemme og blikket godt festet til Robert sa den pensjonerte politimannen:
                "Du kan kanskje lyve til deg selv, men verden vet sannheten nå.. Bare les avisene selv"
 

                Den gamle lukket døren og begynte å gå nedover gaten, Robert ble sittende i bilen og stirre etter mannen, adrenalinet pumpet i årene. Han fant fram mobilen og sjekket avisoverskriftene og som den gamle hadde sagt, hans navn og ansikt var forbundet med ordet morder på samtlige av landets aviser. Grepet om rattet hardnet, foten presset ned gasspedalen og bare minutter senere lå den gamle mannen flatt på magen og så vettskremt mot bakenden på bilen til Robert, som kom i full fart mot han igjen.

**

                Den svarte streken i skriveprogrammet flyttet seg kjapt nå, lyden av mekaniske klikk fylte hjemmekontoret hans, skrivesperren hadde forduftet, for første gang på lenge var han inspirert. Men det var ikke på manuset han skrev på. Med øynene fulle av tårer skrev Roger Mathiasen ut sitt siste mesterverk. Han brettet det og la det fra seg i stuen før han gikk bort til løkken han hadde hengt opp i taket.

**

                Kathrine satt med selvmordsbrevet fremdeles og skalv av raseri, for noen dager siden hadde hun elsket ham av hele sitt hjerte, nå kunne hun ikke vært gladere for at han var ute av hennes liv.
                "Kan vi få det brevet? Vi trenger det som bevis." sa en av betjentene.
                Hun så på han med et hevet øyebryn, reiste seg sakte og gav han brevet. Uten og si noe gikk hun ned trappen og ut av huset. Blått lys danset på fasaden av det moderne huset, i det hun kom ut gikk blitsene amok på alle kameraene og journalistene ropte om kapp hun snudde seg vekk fra dem. Blikket hennes landet på baksetet til en politibil. Hun så lenge på den, hennes eksmann satt lent fremover i setet med intens skam i ansiktet og blåmerker rundt halsen. Han snudde seg mot henne. Hun viste han langfingeren og samtidig lot han forstå at ringfingeren nå var avkledd.

#krim #bergen #forfatterdrømmen #forfatterspire #novelle #krimnovelle #mord #drap #narkotika #tvshow #intervju #selvmord #Bergenskkrim #skrivesperren #Oslo #OsloPlaza ##skrivesperre 

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229