Samlivsterapi

Samlivsterapi

Jeg våknet av at hun slo meg med flat hånd. Slaget var så hardt at det kjentes ut somx at hånden hadde etterlatt et permanent krater i ansiktet mitt. Jeg løftet blikket og så rett inn i øynene hennes, de var ondskapsfulle og fult av hevnbegjær. Jeg kjente at hjertet pumpet litt hardere i brystet og et hvert instinkt i kroppen ropte at jeg måtte flykte. Men jeg kom meg ingen vei, jeg satt bundet til en stol. Jeg kjente en merkelig prikking i håndflatene og fotbladene, en ganske sikker indikasjon på at hva enn hun hadde brukt til å binde meg var alt for stramt rundt hendene og beina mine. Om jeg så klarte å løsrive meg ville jeg ikke klare å flykte fort, hun ville ha mer enn god nok tid til å avslutte jobben sin.
«Hvem er Bertine?» spurte hun og påtatt fomlet med telefonen min.
«Saksbehandleren min på NAV. Det vet du.»
«Så hvorfor møter du henne utenom NAV?»
«Fordi jeg−» Tanken på at sannheten ville straffe seg gjorde at jeg ble stille.
«Fordi du?» sa hun og hold telefonen i det ene hjørnet.
Da jeg ikke svarte fyrte hun telefonen i gulvet, hjertet mitt hoppet over et slag.
«Fordi du er utro ikke sant!?»
«Nei»
«Slutt og lyg!» glefset hun bare centimeter fra ansiktet mitt.
«Jeg lyger ikke!»
En tvingende tung stillhet falt i rommet. Jeg stirret på henne, hun så tilbake på meg, snøftet og åpnet vesken sin, hun dro ut tre A4 ark og skrek:
«Du lyger ikke? nei vel, så forklar dette, og dette, og dette!»
Det var tre sider med tekstmeldinger og samtaler mellom meg og Bertine.
«Kristine, jeg kan forklare?»
«Jeg ser frem til å møte deg igjen, det var hyggelig sist. Smilefjes. Hva var det som var så hyggelig sist da?»
«Vi møtes for å snakke om min livssituasjon.»
«Ja jeg gleder meg jeg også. Samme sted som sist? Hvor er dette stedet tro?»
«Baker Brun.»
«Ja så du.. og hva med dette: Tusen takk for blomstene, de var fine.»
«Jeg sendte henne blomster som takknemmelighetsgest for alt hun har gjort for meg.»
«Ja det er vel viktig og sende horene noe som gjør at de kommer tilbake!»
«Ja det burde du vite alt om.» Mumlet jeg snurt.
«Hva var det?» sa hun og lente seg frem.

Jeg svarte ikke, hun slo meg igjen. Altfor mange ganger hadde hun slått meg, mishandlingen hadde begynt for tre år og tre måneder siden, etter et år med et ganske fint forhold, hadde hun gradvis blitt mer og mer voldsom. Jeg hadde vært trofast, aldri hevet min hånd mot henne, jeg hadde skreket til henne til å begynne med. Men hun hadde fått slutt på den stemmebruken fort, hodet mitt var fortsatt ør etter alle de gangene hun hadde tvunget meg til å inhalere den sterke dunsten av neglelakkfjerner, Salmiakk eller makrell i tomat hadde hun brukt til å få meg til å slutte å skrike. Paplovs hunder, samme teknikk, bare i negativ forstand, hun knyttet mine handlinger opp mot straffen, så hver gang jeg fikk lyst til å heve stemmen, kjente jeg en vag brekningsfornemmelse.
«Hva var det?» gjentok hun og lente seg fortsatt faretruende nært meg.


Bilde:pixabay

Jeg kunne ikke fatte og forstå hvordan jeg hadde klart å havne i samme situasjon som min mor, jeg hatet det min far gjorde med henne og med meg, et hvert slag mot kroppen var brent inn i hukommelsen, jeg husket fremdeles tretten årsdagen min, da han kom hjem banket han først moren min, før han knuste alt av inventar for å gi meg en lekse. Han var en sjalu drittsekk, mishandlingen begynte da jeg fylte tretten, for da var det jo mulig at jeg også prøvde meg på henne, hun som var hans og bare hans. Den syke jævelen kunne ikke skjønne hva som var feil i bildet, jeg ble kvalm av tanken på at noen kunne ligge med sin egen mor, men han var skrå sikker på at jeg benyttet en hver anledningen jeg hadde på å gjøre det.
«Jeg spør deg en gang til, og du bør svare, hva−var−det−du−sa?»Hun hveste til meg nå.
«Det burde du vite alt om.» Svarte jeg kaldt.
«Jeg burde det ja.»
Den høye skingrende latteren hennes fylte rommet. Jeg hatet latteren hennes, den betød alltid det samme, mer voldsom mishandling fra hennes side. Hun gikk rundt meg, jeg hørte henne romstere med et eller annet.
«Tre uker.» Mumlet jeg stille.
«Hmm?»
Hun kom tilbake med en hammer.
«Det tok tre uker før mamma ble frikjent.»
«Hva faen snakker du om?»
«Min mor drepte min far.»
«Fordi han var en utro drittsekk sånn som deg.»
«Nesten riktig Kristine, nesten riktig.
«Jaså, hva var feil i det jeg sa?»
«For det første er ikke jeg utro−»?


                                                                                                                Bilde:pixabay

                Hun svingte hammeren og traff kneskålen min med et ekkelt knekk. Alle smertesignaler i kroppen lyste opp som nyttårsaften, men jeg klarte ikke å skrike, brekningsfornemmelsen var på plass med engang.
                «Jo det er du.» Hveste hun mens hun klemte kinnene mine hardt sammen.
Hun slapp meg og trykket hodet mitt bakover.Jeg bet meg selv i underleppen for å unngå straffen. Den ekle smaken av blod fylte ganen min. jeg pustet tungt ut og inn og fortsatte:
                «For det andre, ja han var utro så mange ganger han orket, men han slo henne.»
                «Så vi er der igjen, du skal fortelle meg en sob-story om hvordan du har opplevd mishandling og dermed bli frikjent for dine egne synder!»
                «Jeg er uskyldig!» for første gang på lenge skrek jeg, jeg spydde umiddelbart etter på.
                «Vet du, jeg synes det er på tide at vi gjør det slutt.»
                «En av oss skal dø før det bli slutt.»
                «Hva var det?»
                «Du sa det i forrige uke.»
                «Det stemmer det. Ja ja jeg får avslutte dette forholdet da. Men før det. Kan du forklare den siste meldingen på telefonen din?»
                «Hva mener du?»
                «Greit, jeg får stave det til deg. Du skrev: '7−11' i din siste melding til Bertine.»

                Det banket på døren. Kristine snudde seg og jeg trakk pusten dypt inn, dette ville bli det ekleste jeg hadde opplevd i mitt liv.
                «Hjelp!» ropte jeg for full hals, jeg fikk lukket munnen akkurat tidsnok til å stanse en ny bølge av oppkast.
                «Så du har bedt ludderet ditt komme å hjelpe deg.» Kristine svingte hammeren igjen og slo meg over ansiktet.
                «Jeg kommer til å slippe unna dette. Jeg trenger bare å fortelle verden hva slag pervers svin du var som pulte på alt og alle du kunne komme over. Alle vil forstå det og alle vil si at du fortjente det!»

Jeg skrek igjen, men stemmen var litt vrengt, hun hadde kanskje knekt kjeven med hammeren. Det kjentes sånn ut iallfall.
                «Det er ingen som kommer å hjelper deg. Du er helt alene din jævla dritt sekk!»
Hun fikk slått meg en gang til, før jeg hørte at døren gikk opp med et brak, jeg rakk å se at det var politimenn som kom inn før alt svartnet. Før jeg forsvant helt hørte jeg lyden av hammeren som traff gulvet.

#Krim #sjalusi #NAV #utroskap #krimnovelle #novelle #forfatterspire #forfatterdrømmen #tortur #vold #VoldINærerealasjoner #Nære #Relasjoner #mishandling #politi #misbruk #BakerBrun #Brun #Baker #sinne #pixabay

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229