Rypejakt

Rypejakt

Johanne Skåne satt i baksete på en drosje, utenfor var solen på vei ned i horisonten. Fjellandskapet var idyllisk, snødekte trekroner i forgrunnen foran en rosa kveldshimmel. Hadde hun bare tatt med seg kameraet, et Canon EOS 7D Mark II, hadde hun tatt et bilde. Hun ble frustrert over at hun ikke fikk tatt bilde av dette, dette prospektet hadde blitt et nydelig postkort og sende til familien. Naturligvis kunne hun tatt et bilde med mobilen, men så var det hennes egen høye standard på bildene hun tok. Det var ikke uten grunn at hun hadde klart å åpne et fotostudio og beholdt eierskapet i snart åtte år nå. Hun tok en ny slurk av drikkeflasken. Hun var sliten etter en lang dag med reise, det skulle bli godt å komme inn døren på hytta, tre dager vekke fra sivilisasjonen, sosiale medier og stresset i jobben.

Denne helgen skulle hun med jevne mellomrom bruke tiden på private prosjekter, for eksempel skulle hun jobbe med boken hun skulle publisere igjennom Juritzen forlag. En bildebok med flere av naturbildene hun hadde tatt de siste to årene. Hun hadde også noe fotoredigering på et sett med bryllupsbilder hun hadde tatt forrige uke, men her skulle hun ikke annet enn å sortere bildene og notere ideer til hvordan bildene skulle se ut til slutt. Men det viktigste prosjektet hun hadde for helgen var å tømme en flaske med den spanske rødvinen Reserva av Carlos Serres. Ikke at hun kom til å ha problemer med det, men som et slags humoristisk innslag, mest ment for henne selv, hadde hun skrevet det opp på prosjektoversikten hun hadde lagret på Macbooken.
Den lave duren fra asfalten virket litt søvndyssende, gjorde den ikke? Hun gjespet kort og la hodet inntil vinduet, det skadet vel ikke å lukke øynene et lite øyeblikk.

***

En heller jævlig hodepine vekket henne fra blunden, mens hun sakte kom til hektene merket hun også at hun hadde litt vondt i knærne også, faktisk lå hun ikke så behagelig lenger, det var noe hardt i ryggen, ikke de deilige setene i drosjen hun hadde sovnet i. Det var også litt mørkt rundt henne, hvor var hun? Hun prøvde og finne et landmerke, men det var bekmørkt. Det var særdeles merkelig, hytta hennes var en del av et mindre nabolag bestående av moderne fjellhytter, hun skulle ha sett noen lys. I det fjerne hørte hun noen dype stemmer som hoiet og lo. Hadde Pedersen en fest igjen nå, det var så typisk den drittsekken og fylle hytten sin til randen av gjester og alkohol. Nei, det var noe som ikke stemte, hun var ikke i hytten, når hun kjente etter følte hun at hun ble litt kald også. De dype stemmene stilnet, hva var det som foregikk.
«Mine gode herrer, nå begynner våre ryper og våkne til live, den siste våknet faktisk for mindre enn et minutt siden.»
«Kom til poenget Knudsen!»
«Dere kan nå gå og hente riflene deres. Jakten vil begynne om noen få minutter.»

Bilde:Pixabay

Det var noe fælt til rasling like der hvor stemmene hadde vært, og så med et spratt den ene veggen opp. Den kalde luften fikk nakkehårene til å reise seg og det sterke lyset skar igjennom øynene hennes, hun knep øyene igjen og åpnet dem sakte igjen, hun så et tåkefullt utsnitt av natur foran seg, foran henne så hun en trase med ulent terreng og flere trestubber. Med litt forsiktige bevegelser klarte hun og komme seg løs fra stedet hun hadde vært i. Da hun kom på utsiden så hun at det var en trekasse, dimensjonert til at minst et menneske kunne være inni det, rundt henne stod det ti andre lignende kasser, kassene var under en fjellhylle. En etter en kom det ni andre kvinner ut fra kassene sine, de så like forvirret ut samtlige av dem. Det var bare en av kvinnene som var tilsynelatende samlet, hun sonderte terrenget foran seg. Johanne gikk bort til henne, kvinnen nektet å gi henne øyekontakt.
«Hva er det som skjer?» Spurte Johanne, kvinnen svarte ikke.
«Mine herrer, det er ti sekunder til jakten begynner, og husk, dere kan først gå ned til burene om en time.»
«Hallo hva er det som skjer?» Johanne vinket foran kvinnen, som bevisst unngikk hennes forsøk på kontakt.
«10, 9, 8,»
«Svar meg da?»
«7,6, 5,»
Irritasjonen tok over og Johanne skubbet kvinnen, hun skubbet tilbake slik at Johanne falt på rygg.
«4, 3, lad riflene, 2,»
«Hva faen er problemet ditt, hurpe?!» Johanne reiste seg og tørket av seg jordflekkene på klærne
«Du er problemet mitt, bitch!» svarte kvinnen
«1, JAKTEN ER I GANG!»
Et høyt smell gav gjenklang i hvor kvinnene var, En av dem, en rødhåret nett liten dame, la på sprang ut i snøen og åpenlende. Hun løp rett frem mens hun hylte. Så snart hun hadde løpt 20 meter lød av skudd rett over dem. Kulene fikk snøen til å sprute over alt, men ikke en eneste av kulene hadde truffet henne enda.
«Jeg har henne!» hørte Johanne en stemme si. Og sekundet etter, ljomet et skudd over dem og kvinnen falt fremover i terrenget.
«Amatør, du skal liksom ikke drepe dem før de er ute i skogen!» Glefset en stemme.
Det var to andre som hadde løpt sammen med den rødhårede damen, de var langt borte allerede, de hadde løpt til sidene av den åpne jaktmarka og stod nå med noe som lignet på et sauegjerde. Begge to så ut til å prøve og forsere gjerdene men falt som saltsekker i snøen. Johanne bet seg merke i at kvinnen som hadde unngått å se på henne tidligere studerte disse hendelsene nøye. Johanne gikk bort til henne og stilte seg tett inntil, og sa med en bestemt tone:
«Jeg flytter meg ikke før jeg får et svar.»
«Som om du er en hindring. Forsvinn! Jeg har ikke tid til å forklare noe som helst.»
Og med skubbet kvinnene henne igjen så hun landet på rumpen. Johanne ropte sint etter henne men kvinnen svarte ikke, hun begynte heller å åle seg langs fjellveggen mot gjerdet på venstre siden. Johanne gjorde det samme, to av de andre kvinnene gikk langs den andre fjellveggen mens de gjenværende ble stående stive og se på. Johanne fokuserte på denne kvinnen, det var åpenbart at overlevelsene lå i kortene om hun gjorde det samme som hun gjorde. De kom til begynnelsen av gjerdet, her var det en glipe de kunne klatre over. De kom seg over gjerdet da kvinnen snudde seg mot Johanne og hveste sint

«Glem det, to snegler er virkelig ikke det jeg trenger.»
Johanne hevet øyebrynene sjokkert og snudde seg, det var en liten svarthåret kvinne som stod rett bak henne. Johanne så på den lave damen og snudde seg tilbake, hurpen hadde løpt videre, hun rakk og se at noen busker bevegde seg litt lenger fremme, den svarthårede kvinnen jogget foran henne i samme retningen.
«Jeg heter Katarina.» sa den lave damen.
«Johanne, vet du hva hun heter?» Den lille damen ristet på hodet.
De jogget side om side, og snakket sammen mens forserte busker og kratt. Katarina hadde mye på hjertet:
«Jeg har to barn hjemme, en gutt på 7 år og en jente på 10, Sebastian og Kamilla. Har du noen hjemme?»
Johanne svarte ved og riste på hodet, ingen andre enn far, og han hadde hun ikke snakket med på noen uker nå. Mens de løp prøvde Johanne å fiske ut informasjon fra den mystiske kvinnen, men hvert spørsmål ble bare hengende i luften og hun følte seg stadig dummere.


Bilde:Pixabay

Johanne ante ikke hvor lenge de hadde løpt da de hørte skuddene. Den mystiske kvinnen så tilbake dit de hadde løpt og mumlet et eller annet irritert før hun begynte å gå ned en skråning til en elv. Johanne tok tak i henne og sa:
«Hør nå har jeg stilt deg flere spørsmål og du har ikke svart på et eneste ett, jeg vil ha svar nå!»
Kvinnen så på henne lenge, flyttet blikket kort bort på den andre Katarina. Alenemoren hadde ikke spurt den mystiske kvinnen et eneste spørsmål. Frøken ukjent så på Johanne og sa med et iskaldt smil:
«Greit, her er avtalen jeg vil inngå med deg, hvis du vinner mot henne så skal jeg fortelle alt du trenger å vite.»
«Vinner?»
«Sloss»
«Jeg vil ikke sloss, jeg vil ha svar.»
«Ok, den av dere som vinner får lov til å være med videre.»
Johanne kikket bort på Katarina, hun strakte litt på nakken som om hun gjorde seg klar til en sloss kamp. Johanne sukket og ventet på angrepet. Det tok ikke lang tid, Katarina løp bort og rev henne ned i vannet, Johanne kom seg opp og fikk rettet inn noen små slag mot henne.
«Forresten damer, dette er en sloss kamp hvor vinneren er den som overlever.»
«Du mener!»
«Drep eller bli drept. Ditt valg.»
Johanne trengte ikke å se på Katarina for å vite hva dette betød, Katarina kastet seg på ryggen til Johanne slik at hun falt fremover i elven, hun presset henne under vann. Johanne lukket øynene, det var bitende kaldt i vannet, snart ville hun ikke lenger klare og holde pusten. Hun prøvde å bevege seg fremover, men da ble hun presset enda hardere ned i elvebunnen. Panikken kom snikende inn på henne, hun visste ikke hva hun skulle gjøre, hun kom seg ikke en millimeter bakover, hun snudde så vidt på hodet, og kjente at hånden til kvinnen fulgte hodet istedenfor å omplassere seg, hun snudde seg kjappere og Katarina mistet taket og balansen, Johanne fikk tak i en stein i elvebunnen og gikk til angrep på kvinnen. 9 kraftige slag mot hodet senere og alenemoren lå død i elveleiet. Den mystiske kvinnen som hadde startet denne kampen stod oppe ved kanten og kikket ned på henne, tydelig sjokkert over utfallet gikk hun ned og hjalp Johanna på beina:
«Jeg heter Triana Gonzalez, det er tredje gangen jeg prøver å flykte her fra, de mennene dreper oss som vi var et jaktbytte, maks to personer overlever hver runde.»
«Det er to barn som ikke har en mor lenger nå. Takket være deg.»
«Du kan stå her og jamre over det eller blir med meg, hun hadde blitt drept før eller siden uansett.»
De krysset den iskalde elven, på andre siden så Johanne seg tilbake, liket av Katarina lå med det deformerte hodet over vannet. Triana gløttet bort i samme retning og sa videre:
«Du, jeg vet dette er kvalmende, men tro meg når jeg sier det, du vil helst død enn å bli tatt til fange av dem igjen, de fanger bare to stykker i hver runde.»
«Så jeg kunne blitt igjen og overlevd?»
«De skuddene vi hørte før −» Triana stanset seg selv, rensket halsen og fortsatte:
«De går ned til burene og drepe de som blir igjen der etter en time. Dette er bare en syk lek for dem. Enten så løper du og overlever, eller så dør du på stedet hvil.»


                                                                                                                Bilde:Pixabay

               De klatret opp en liten men særdeles bratt bakke. Da de kom seg opp på skogsstien igjen spydde Johanne. Triana klappet henne forsiktig på skulderen.  Johanna tørret seg om munnen og spurte:
               «Kan ikke vi bare overgi oss»
               «Hvis to overlever, sloss de til døden, hvis en overlever låses vi bare inni en boks igjen, etter en fuktig kveld som vil få deg til å ønske at du var død.»
               «Mener du at de −»
               «Ordet Voldtekt er ikke dekkende for hva de gjør med den som overlever.»
               «Hvordan har du−»
               «Jeg ble utsatt for lignende som krigsfange for noen år siden, menn er svin, og disse er de verste.»
               Johanne fokuserte på informasjonen hun fikk mens de jogget videre.
               «Jeg vet om sted hvor vi kan komme oss vekk, Jeg klarte det nesten i forrige runde, vi skal dit nå.»
               Et skudd ljomet mellom trærne, ikke et sekund etter knakk en kvist vedsiden av dem.
               «Løp videre nedover stien og ta til høyre i lysningen! Løp! jeg holder dem igjen!»
Johanne gjorde som hun fikk beskjed om, hjertet hamret i brystet mens løp forbi busker og kratt. Hun hørte noen ekle lyder fra mannfolkene som nærmet seg posisjonen hun hadde vært i noen minutter tidligere, de oppførte seg som dyr, gaulte og hoiet, det var motbydelig. Hun snublet i en stubbe og falt fremover langs stien, rullet ut av den og ned en liten bakke, hun landet på en myk skogbunn, hun kavet med å komme seg opp igjen, hun så seg rundt, prøvde og orientere seg om hvor hun var. Fortumlet tok hun et skritt fremover da en av drittsekkene hylte rett bak henne, hun snudde seg og så at han stod i en utløst bjørnefelle. Hun innså at hadde hun falt noen centimeter til hadde ansiktet hennes blitt kvestet av bjørnefellen. Istedenfor stod denne taperen med den venstre foten i fellen. Hun løp videre, hun kom til lysningen og løp til venstre. Hun stanset opp og nølte, det var til venstre hun skulle, var det ikke? Før hun rakk og ta et nytt skritt ble hun truffet av et eller annet, hun spant rundt og landet på rygg.

 

               Hun lå på rygg i skogbunnen, over henne prydet stjernene nattehimmelen. Hun skalv litt mens hun pustet ut frostrøyken reiste seg over henne.  hun hadde ikke vært særlig opptatt av stjernehimmelen når hun var liten, men nå når hun lå her på rygg så hun fra stjerne til stjerne og prøvde å finne et kjent stjernebilde, hun skimtet kanskje litt av Karlsvogna, hun angret nå, angret på at hun ikke hadde brukt mer tid sammen med faren, en astronom som delte begeistringen til en viss Ødegård. Inne i hodet tryglet hun om en dag til, et lite øyeblikk i pappas favn. Men det var for sent, hun hørte at det knirket i snøen, fotskritt, slutten gikk forsiktig mot henne. Smerten i skulderen var uholdbar:
               «Et lite øyeblikk til i pappas favn» hvisket hun og lukket øyne.
Da hun åpnet dem igjen så hun rett inn i pistolløpet.  Et skarpt smell og danset mellom trærne og så ble alt svart.

#Rypejakt #Novelle #krimnovelle #krim #drap #mord #jakt #Battleroyal #Battle #Royal #bjørnefelle #forfatterspire #forfatterdrømmen #skriveglede #Canon #Rødvin #Hytte #Pixabay #spenning

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229