MEMENTO MORI

Kjære lesere.

Memento Mori, eller for de av oss som er litt rustne i latin: «Husk at du skal dø». Dette er et begrep som minner oss om vår egen dødelighet og får oss til å lure på meningen med livet. I dagens innlegg vil jeg skrive om fremtiden og mine bekymringer knyttet til den.

Det hender at jeg tar meg selv i å sammenligne meg selv med mine medelever på ungdomskolen. Mange har vært småbarnsforeldre i flere år, noen av dem har giftet seg de siste årene og de aller fleste er i fast jobb. I enkelte av disse stundene hvor jeg ser deres fremskritt, lurer jeg på om jeg selv har tråkket i superlim og står fast. Denne mangelen på fremgang i mitt liv utfordrer av og til mitt pågangsmot og jeg kjenner ofte en vag form for bekymring.

Jeg innbiller meg på ingen måte at denne bekymringen er banebrytende i legevitenskapen, de aller fleste av oss har fra tid til annen kjent på en liten bekymring knyttet til fremtiden. For mange er det den ukjente siden av fremtiden som er skremmende – det at man ikke helt vet hva som venter rundt neste sving. For meg er det ikke annerledes, jeg kjenner på disse bekymringene med tanke på begynnelsen av det som etter hvert burde være min karriere.

Bilde: pixabay

Jeg har virkelig ikke verdens beste fortid når det kommer til jobbsøking og min plass i arbeidslivet. Mine forhenværende arbeidsgivere har sikkert mye skryt å komme med, men det er også veldig masse og pirke borti hvor jeg har vært maks dust (dust er ikke dekkende – men det begrepet som dekker er så stygt at det kan ikke skrives, og finnes neppe i det norske vokabularet), jeg nevner noen eksempler: feil-pakk på lager (min feilpakking på en bedrift gav dem en samlet ekstra-utgift på 20.000 NOK - hvilket var mer eller mindre det samme som jeg fikk utbetalt i lønn ,) og hva med alle de arbeidsdagene jeg har skulket – vært liksom syk, eller alle gangene jeg kom for sent.

Jeg er ikke noe attraktivt på arbeidsmarkedet-, sosialt sett føler jeg meg ofte utilpass uansett hvor hyggelige kolleger jeg har. Ikke misforstå meg her: Mine kolleger har prøvd å ta meg med på diverse sosiale sammenkomster - det er bare som regel en sterk følelse i meg som sier - hvorfor kaster de bort tid på meg? jeg kommer jo ikke til å være her neste uke! (og det til tross for at jeg innerst inne vet at arbeidskontrakten sier at jeg skal være ansatt i månedsvis fremover)
Altså i aller høyste grad et "meg-problem" ikke et "dem-problem".

Med tanke på dette og mange andre ting som jeg ikke er komfortabel med å dele på bloggen, sitter jeg med en ganske klar formening om at jeg ikke blir ansatt med det første. Det skal nevnes at jeg har gått mye i meg selv og endret meg mye siden jeg søkte jobb sist - men for enn så lenge - føler jeg ikke at disse endringene er tilstrekkelig.

Dessuten er selve prosessen med å søke jobb noe jeg ikke ser frem til, jeg kan ikke skrive en jobbsøknad, pinlig men sant. Jeg har prøvd, gang på gang – men det finnes ikke en eneste jobbsøknad i mitt arkiv som jeg kan peke på fornøyd og smile stolt av. Jeg har teft når det kommer til skriving, på det feltet er min magefølelse god som gull – men jeg ville ikke ansatt meg selv med tanke på de søknadene.

Bilde: Pixabay

Litt visdom fra Epikur

Nå har jeg skrevet en del om mine bekymringer, og jeg vet at du som leser dette - sikkert opplever meg som en pessimist. Kanskje du har til og med gjort større tabber enn meg og har en jobb fremdeles (hva vet jeg?) sannheten er vel at jeg er en realistisk optimist, jeg ser mine svakheter og vet at noen av dem er veldig store - men med tanke på min personlige utvikling det siste året så vet jeg: at setter jeg meg et mål så oppnår jeg det, come hell or high water! Jeg kan få til det jeg vil - jeg må jobbe hardt for det - men jeg kan få det til.

Fremtiden er et skremmende sted, men det er også apatien og inaktiviteten. Man finner kanskje ikke sin plass i livet som 30 åring, men det betyr ikke at man skal slutte å lete. Om jeg aldri får en karriere noe sted, vet jeg at det er et sted hvor jeg hører hjemme. Det er et sted jeg vil kjempe med nebb og klør for å beholde, for lykken og harmonien jeg har med min kone kan ikke beskrives. Hun er fantastisk og jeg setter pris på hver dag jeg får med henne.

Memento Mori, husk at du skal dø, det er kanskje det som skremmer oss mest, at vi alle engang skal dø, men man kan alltid finne visdom i gamle sitater, sånn som dette: Epikur sa en gang:

Frykt ikke døden, for når du finnes, så finnes ikke den, og når den finnes, så finnes ikke du.

Liker

Kommentarer