Jeg har alt jeg trenger

JEG HAR ALT JEG TRENGER

«Kan du ta den helsikes telefonen!» Harald skummet av irritasjon mens han avsluttet samtalen og prøvde og ringe sin kone på nytt.
«−har slått av telefonen eller er ikke tilgjengelig−» Neseborene hans utvidet seg, underkjeven strammet seg, sinnet bruste i årene.
«Åh nei! Det har du ikke! Du har faen ikke slått av telefonen» Han skrek til mobilen som var festet til dashbordet på bilen.
Han avsluttet samtalen og prøvde igjen, men oppnådde samme resultat.
«Greit, pizza til middag i dag også da.» mumlet han surt for seg selv.

Snart svingte den svarte personbilen inn i nabolaget hans, nesten en time hadde han vært fanget i en monstrøs bilkø. Nå som han endelig var fremme kjente han at hjerterytmen hadde normalisert seg. Han svingte inn foran huset, over fortauskanten og inn i garasjen. Av en eller annen grunn stod Trond der inne og holdt opp et lysrør til taket, Harald smilte høflig til naboen, parkerte bilen og forlot den.
«Du fikset lyset her ser jeg» sa han smilende til naboen, Trond så på han med et smil og gikk ned fra gardintrappen
«Ja jøss, hva gjør man ikke for naboen sin?» Harald tenkte seg om.
Fra hans ståsted forbausende lite i forhold til hva Trond gjorde for han, hvis ikke ? han ristet av seg tanken.
«Du får ha takk for hjelpen Trond, og bare gi en lyd om det er noe jeg kan hjelpe med.» sa Harald mens han gikk inni huset.

Han gikk rett på kjøkkenet og satt seg ned ved bordet der. Harald hadde med vilje latt bagasjerommet i bilen være i fred når han forlot garasjen. Trond trengte ikke å se den vesle pappkassen med kontor rekvisita som hadde blitt med hjem fra jobben i dag. Pappesken kombinert med avskjedsbrevet gav et smertelig klart budskap til alle hans kollegaer på vei hjem, Harald kom ikke tilbake på jobb på mandag. Han driftet litt bort i tankene mens han satt der ved kjøkkenvinduet.
«Jeg tror ikke naboene liker at noen spionerer på dem» sa en kvinne stemme ertende bak ham, før stemmens opphav, hans kone igjennom ti år lente seg fram og gav han en klem bakfra
«Nei vet du hva, jeg tror du har rett» sa han i samme stemmeleie, lavt og tilgjort konspiratorisk.

**

Hjertet til Bente banket hardt brystet hennes, til tross for hennes tilsynelatende rolige ytre var hun panisk på innsiden, hadde hun ikke tatt med seg telefonen på toalettet etter den dampende akten med Trond hadde Harald bokstaveligtalt tatt dem på sengen med buksene nede. Ekteskapet hadde skrantet noen år nå, men etter at affæren med naboen begynte hadde hun på en måte følt at de hadde funnet sammen igjen, hun og Harald altså. Hun prøvde desperat og rettferdiggjøre sine handlinger slik at hun kunne døyve samvittigheten, eksempelvis så hadde jo hun faktisk på ringen og hun hadde Harald i tankene, men uansett hvor mye hun prøvde og skyve akkurat disse argumentene over til den logiske delen av hjernen hjalp det ikke det grann. Emosjonelle argumenter har ikke mye vekt mot de kalde logiske. Hun kunne ikke vri seg ut av det faktumet at hun faktisk var utro.


Bilde:Pixabay

Mens hun nå stod på kjøkkenet og tok oppvasken etter middagen tenkte hun litt over hvordan den bitre jakten på ro i samvittigheten kanskje var hovedårsaken til at hun ble så sur for de små bagatellene som hun ikke brydde seg om i begynnelsen av forholdet. Hun innrømmet for seg selv at hun hadde mistet litt av den nattesøvnen hun var vant til også. Var det noe hun hadde med seg fra legeutdannelsen var det jo nettopp hvor viktig faktisk søvn er for allmenntilstanden. Langt inne i hukommelsen hadde hun et minne som hadde blitt en høyst urealistisk ambisjon om hva som kan beskrives som et lykkelig ekteskap.

**

Harald satt stille i sofaen med en boks Carlsberg i hånd, tankene driftet langt av sted og bort fra virkeligheten. Det var deprimerende og kjenne på denne usikkerheten han hadde inni seg, usikkerheten var ikke alene, han hadde også dårlig samvittighet fordi han hadde disse mistankene mot sin kone. Han skyldte på den lave selvtilliten som følge av tapet av karrieren som en mulig årsak til alle disse uønskede tankene. Uroen var så tilstedeværende at sportsnyhetene gikk ham hus forbi, et par ganger gløttet han forsiktig bort til det åpne avlukket de hadde inn til kjøkkenet, men slo blikket raskt tilbake til fjernsynet da han så at hun var i ferd med og snu seg mot ham.
«Vi er blitt invitert på fest, nå på lørdag.» hørt han langt borte, han nikket
«Skal vi gå»
«Det kan vi sikkert.» sa han høyt, hun smilte og fortsatte på oppvasken.


Bilde:Pixabay

**

De satt seg inni bilen, han startet den og kjente snart at roen begynte å bre seg over han. Endelig var de i det minste på vei til festen, hun satt stille ved siden av han og vendt slik at hun så ut av vinduet. De hadde kjørt en halvtime i det som best kunne beskrives som stillhet, da hun endelig sa noe.
«Jeg er lei av kranglene våre»
Ikke igjen. Tenkte han for seg selv, men kremtet bare stille til svar.
«Jeg mener det, vi krangler bare, hver dag, om den minste fille ting!» han rensket halsen, men sa ikke noe til svar ennå.
«Så nå skal du være stille nå? Ikke si et kløyva ord?!» Hun ertet han, ønsket han ut på limpinnen. Han holdt sin posisjon og sa ikke noe som helst, ikke pokker om det hersens kvinnemennesket skulle ødelegge nok en lørdagskveld.
«Du er så utrolig patetisk! Jeg har snakket med Kine, hun sa at du mistet jobben din på fredag. Fjerde jobben du mister nå er det ikke? Hva skal det noensinne bli av deg?» Den kommentaren stakk hardt i brystet på han, han strammet grepet om rattet. Det verste var at hun ignorerte det faktumet at han hadde mistet fire jobber i løpet av 10 år, kranglevoren var hun og fastbestemt på å ødelegge kvelden.
«Ingenverdensting, det er det skal bli av deg, du er og forblir en latterlig vits!»
«Ti stille kvinne.» sa han med en stram kjeve.
«Oi hør på han, vi lever ikke på femtitallet! Jeg gjør som jeg vil, og nå sier jeg i fra om hvor lei jeg er av kranglene våre.» Han flyttet blikket ut vinduet på sin side av bilen
«Så hold kjeft da, så krangler vi ikke mer» mumlet han surt.
«Du kan ikke snakke enda lavere?» Spydigheten var kvalmende, han så tilbake på veien foran bilen
«Jo da.» sa han nå, i et lavere volum.
«Du vet jeg er tunghørt!» sa hun irritabelt, selvfølgelig visste han det, de hadde vært gift i ti år. Var knapt nok noe han ikke visste om henne.
«Ja, jeg vet at du er tunghørt!» glefset han til henne så hun hoppet i setet, han gjorde sitt beste med å undertrykke et sadistisk smil.
«Jeg trenger heldigvis ikke å bli med deg hjem» hvisket hun nå, faktisk så lavt at han ikke fikk det med seg.
«Hmm?» sa han, hun så tomt fremfor seg trakk inn pusten og tok mot til seg:
«Jeg trenger heldigvis ikke å være med deg hjem.» Han snudde seg mot henne
«Hva mener du?» Hun så på han
«Jeg trenger ikke å være med deg hjem sier jeg, jeg kan heller gå til Trond» stemmen var lav og kjølig, blandet med et aldri så lite hint av skadefryd.
«Jeg vil skilles?» sa hun når hun så at poenget ikke hadde nådd frem hos han. Det ble stille mellom dem
«Du vil det ja, ja vel Bente Nikoline Pedersen, vi kan gjerne skilles, nok av sneller der ute som er interessert i meg.» Hun snøftet hånlig.
«Du har ingenting uten meg, og det skal jeg vitterlig sørge for også» sa hun med en stemme som økte gradvis i volum.
«Du skal det ja!» glefset han.
«Ja tenk! det skal jeg!» glefset hun tilbake.
«Jeg skal ta huset, jeg skal ha enerett på barna og jeg kommer faen meg til og sørge for at du ikke sitter igjen med denne bilen en gang» stemmen hennes var intens og plagsom. Han la hodet bak i nakkeputen, det ble stille i bilen, trykkende stille.
«Si noe!» sa hun lavt, men fortsatt insisterende. Han ignorerte henne, stillheten ble mer trykkende.
«Si noe!» gjentok hun, mer febrilsk enn sitt tidligere dypt kontrollert selv, grepet om rattet ble hardere.
«Si noe for helvete!» skrek hun sint. Han snudde seg sakte mot henne og smilte
«Du kan få alt, men det er en ting til du trenger.» han vred rattet nok til at bilen begynte og gå over mot det andre kjørefeltet, han fortsatte:
«En ting til som jeg har » Hun lo hånlig åpenbart for å avbryte han:
«Jeg kan lett skaffe meg advokat!» Han så fortsatt på henne med et iskaldt blikk, hun flyttet blikket og så ut av frontruten.
«Harald du» Ansiktet hennes fryste da hun innså hva han hadde prøvd å fortelle henne.
«Jeg har Airbag, det har ikke du.» sa han, som alltid, for å gni inn poenget.

#novelle #utroskap #krangel #forfatterspire #forfatterdrømmen #ulykke #grådighet #sinne

Liker

Kommentarer

Charlotte
Charlotte,
Bra skrevet 😊www.lotte21.blogg.no
Daniel Olsen
Daniel Olsen,
Charlotte: Tusen takk 😊danols.blogg.no/
Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229