JEG ER EN PAPIRMANN

Hjertelig velkommen tilbake

Da var sommerferien over for denne gang, for min del har jeg hatt ferie nå siden juni eller kanskje til og med mai. Men nå skal jeg ikke gå rundt grøten (som jeg pleier), la oss heller komme til poenget: Hvorfor heter dagens innlegg «Jeg er en papirmann?»

Det er syv dager siden jeg fylte 30 år, på den dagen for et år siden, Altså 10.august.2019, samlet jeg og min kone våre familier til en fest oppe i Bergsdalen i Vaksdal. Ja det er altså gått et helt år siden vi gav hverandre vårt ja. I dagens innlegg tenkte jeg derfor å fortelle om vårt første møte. Det er to historier om dette møtet, men vi er blitt enig om at det er bare en som er korrekt.

2012 - verden går under

Det er desember 2012, og jeg er nettopp ferdig med et forhold som varte i tre år. Noen dager før julaften dumper den forrige personen meg og jeg prøver å finne veien videre. Jeg ender opp med å feire jul hos min far og sakte, men sikkert får jeg plukket sammen noen av bitene. Romjulen kommer og en svært nær venn av meg bestemmer seg for at nyttårsaften skal feires. Det diskes opp til en fest og jeg finner veien dit med en sekspakning Tuborg og et godt humør. Takket være ølbrillene er det ikke mye jeg husker fra den festen, det jeg kan huske derimot er at jeg slukker sorgen i favnet til en av jentene på festen, og på dette samme tidspunktet kommer en ny-singel Tonje inn døren i leiligheten. Det er blitt meg fortalt i ettertid at hun var en smule misunnelig på jenta som lå i sofaen med meg (jeg vet det høres feil ut, men nei, det var bare flørting på gang), ikke nødvendigvis fordi det var meg jenta var med. Om jeg ikke husker feil, endte kvelden med at jeg ropte på skogens konge (elgen – Jeg elget, eller spydde) og så bar det hjem til bakfylla og enslig tilværelse i sengen. Jeg var patetisk som singel, skal ikke rosefarge mine minner i det heletatt, sannheten er akkurat det. Jeg drømte om et ekstravagant sexliv, men hadde ikke balla til å sjekke opp jenter. Jeg fikk noen napp, nærmest av ren tilfeldighet og kanskje bare får lukke igjen kjeften min. Igjen jeg var en patetisk person som singel.

Bilde: Janne L. Berge

Men jeg hadde bestemt meg der og da, jeg skulle forbli singel til jeg fylte 30 år (Notat til meg selv: sorry tjommie, du er gift i en alder av 30), jeg tror vi skal frem noen få måneder til februar i 2013, før jeg møter Tonje for andre gang, det er denne nære kameraten min som er litt i nød, så jeg stikker ut for å holde humøret hans oppe. Der møter jeg Tonje igjen og vi snakker sammen litt mer, blir mer kjent og etter hvert som dagene går i februar legger jeg henne til på Skype – vi prater litt sammen på Skype og takket være en klein misforståelse ender det opp med at vi får vår første natt sammen. Månedene går og jeg tviholder på singelstatusen, men samtidig får jeg etter hvert følelser for henne. Hun utviklet vel også følelser for meg og til slutt havnet vi på en sofa i stuen vår den 20.august.2014, og jeg finner endelig ut at det er nok singelliv nå, jeg spør henne om vi skal bli sammen og hun sier ja.

Hun sier ja - igjen!

Hvor skal man begynne her – en side av meg har lyst å legge frem en liten tirade her. Jeg har lyst å gi et litt innblikk i hvordan det er å være den som skal fri til noen. Men samtidig, alle forsøk på å skrive ned den tiraden har fortonet seg ganske så uromantisk – hvilket ikke passer helt med stemningen jeg ønsker å sette i dette innlegget. Jeg vil ikke dele hvordan jeg fridde med min kone her på bloggen, ganske enkelt fordi det var et så spesielt øyeblikk at det fortoner seg ikke særlig romantisk å dele det videre. Jeg fridde til min kone en juni dag i 2016, hennes foreldre var de første som fikk vite det, deretter mine foreldre og så til slutt resten av folket på Facebook. Min kone hadde allerede lagt noen planer for bryllupet og i løpet av de neste årene gikk vi igjennom hva vi skulle ha på oss av klær, hvor seremonien skulle være, hvem som skulle komme og vi sparte. Vi sparte og sparte og fikk faktisk samlet ganske mange grunker til bryllupet. Jeg var på flere bryllupsmesser (du kan lese om hvordan det var på en av dem (– her –)

Tiende august 2019, 10.08.2019. var en høyst surrealistisk dag som jeg knapt husker innholdet av, men noe av det mest spesielle var å sitte seg inn i bilen og skjønne det at vielsen var omtrent ferdig på det samme tidspunktet som jeg ble født 29 år tidligere. På hjemmekontoret mitt henger det et bilde av brudeparet (meg og min kone) og våre forlovere. Det er bilde som kunne vært snytt ut av nasjonalromantikken, tatt i landlige strøk hvor jeg holder min kone i hånden. Hun var virkelig en nydelig brud. Det er over ett år siden vi giftet oss i dag og det første året har vært et ganske fint år. Jeg håper på mange – mange fine år til.

Bilde: Janne I Berge

Etter hvert som årene har gått har jeg sett hvordan Tonje trekker fram det beste i meg, jeg har rett og slett en indre drivkraft i meg som gjør at jeg ønsker og gi henne det beste livet har å by på. Denne kvinnen vet om mine innerste demoner og hun har sett meg nedkjempe dem en etter en for at jeg skal bli den absolutt beste versjonen av meg selv. Det er blant annet derfor jeg har jobbet så mye med min egen mentale helse, jo bedre jeg er – jo mer kan jeg hjelpe henne. Det som er så fantastisk er at selv om hverdagen for lengst er blitt en del av forholdet vårt så er det stunder hvor jeg rett og slett kan falle helt pladask for denne nydelige kvinnen. Det er stunder hvor jeg ligger inntil henne og kjenner på en lykke som vil være for omstendelig å forklare her. Vi er seks år inne i et godt forhold og jeg håper det blir 60 til, eller kanskje ikke så mye – med tanke på eldre omsorgen her til lands, men altså ja, jeg vil bli en gammel pung av en gubbe med henne. Hun er i sannhet det beste som har skjedd meg og hun trekker absolutt alt det beste fram i meg.

Liker

Kommentarer