Førstehjelp trengs!

Velkommen tilbake!

I dag tenkte jeg at jeg skulle skrive om noe som har vært i bakhodet mitt de siste to årene. Lenge har jeg tenkt på argumenter for og imot å gjøre dette og har tilslutt landet på – Ja altså du skjønner vel det, du leser innlegget liksom.

Man skulle tro at når fagfolk setter seg ned og skriver bøker til våre skoler så er det gjort slik at våre barn får utbytte av det. Etter snart to år med Voksenopplæringen har mine minner om skolevesenet blitt angrepet på det verste, nostalgien har klort seg fast til hjernestammen, men virkelighetens kalde klør har tatt et myndig grep om halen på katta og virkelig revet den av veggen. Hva er det som gjør at skolebøkene er så inni granskauen dårlig forfattet? Ikke tro at jeg forventer skjønnlitterær kvalitet hvor vi biter negler når man leser om snegle obduksjoner og gener og arv. Jeg er årvåken nok til og skjønne at det er to forskjellige sjangre i sving her. Skjønnlitteratur og faglitteratur må vurderes ulikt. Men et minimumskrav til begge sjangrene burde da være en rød tråd som leder leseren frem til konklusjoner og en bedre forståelse for faget!

Målet til utdanningsdepartementet er vel, i ganske forenklet form, at ved endt utdannelse så sitter tusenvis av arbeidsklare NAV-ere med en helt grei formening om hva som har skjedd på denne steinen de siste tusen årene, at de kan grunnleggende matte og formidle seg selv igjennom språk. Greit så var det ikke så forenklet likevel, men du ser poenget. Jeg tviler på at Utdanningsdepartementet vil ha en gjeng sløve slevende underachivere som gir faen i alt fra brøk til hvor Hitlers bestemor ble født. Eller vil de det? Jeg stresser virkelig med og finne en forklaring på hvorfor skolebøkene kort og greit kan brukes som dasspapir og fortsatt være ubrukelig!

Bilde:tuncelsafa06 (Pixabay)

Hva tiltrekker, det som må være en gjeng med nærsynte analfabeter, til og skrive bøker som mangler alt av grunnleggende lingvistiske grep til å få leseren til og forstå faget de leser? Det kan umulig være ære, for her er det kun skammekroken som burde stått som fortjeneste for arbeidet. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har skreket til skolebøkene i et desperat forsøk på å hente ut forståelse fra forfatterne. Ikke nok med det, Forfatterne av «Historie 9» synes det er helt greit og stille spørsmål om ting de ikke engang har ført opp i stikkordregisteret. «Hva er pudding prosessen?» Den er beskrevet i svært kortetrekk, men ikke nevnt med navn. Hva må eleven gjøre? Nei her skal man ty til det store vide internjetet. Wikiepedia og Store Norske leksikon, jeg er 28 år og ganske oppgående, men å lese mellom disse nettsidene om denne prosessen blir det samme som og be meg om å oversette nyttårstalen til Erna Solberg til Russisk. Jeg forstår ikke halvparten av hva de vil frem til og har kort og greit skrevet en banneglose i svaret som ville brakt gledestårer til den gjennomsnittlige nordnorske sjømann.

Altfor mange ganger har jeg lest setninger som forfatterne tilsynelatende har notert i halvsvime. Min eneste forklaring på at skolebøkene nednår (nytt ord, et antonym av ordet oppnår) disse kvalitetene er at forfatterne har hatt en notorisk trang til å skrive bøkene mens de er fyllesyk og underernært. Jeg er brennende overbevist på at dietten til disse skribentene har utelukkende bestått av hallusinogene stoffer og hjemmebrent med teknisk sprit som blandevann. Skriveutstyret til disse fagfolkene må ha vært ødelagte pc-skjermer og tastaturer hvor ikke en eneste tast er på riktig sted. Det må ha vært obligatorisk bruk av Sveisebriller når de skulle foreta korrekturlesning av manuskriptet og jeg er sikker på at de utelukkende kunne bruke nesen eller øreflippene til og skrive disse bøkene.

Men det er urettferdig og bare kritisere forfatterne bak disse dassrullene av noen skolebøker, forlagene skulle hatt i ræven med en sylskarp øks! Hvordan noen som jobber på et forlag kan ha sett disse lingvistiske likene og bestemt seg for at dette skulle på trykk er langt over min fatte evne. Den eller de som har bearbeidet disse skolebøkene skulle fått kart og kompass og sendt til døren. Et slikt fravær av kompetanse burde bli straffet med arbeidsledighet på livstid! Jeg oppretter herved en ny Nobel pris; prisen skal bære det prestisjetunge navnet «Nobels pris for lingvistisk massemord.», og skal utelukkende deles ut til mennesker som med vitende vilje har slaktet sitt språk i litterære verk av ymse slag. Prisen skal være den billigste plastpokalen som er og oppdrive, den skal være smeltet om til det nonverbale signalet for «Dra til helvete!» altså en brunsvart smeltet plast bit med «The bird» innrisset. En slik pris kunne kanskje reddet norsk faglitteratur, for en ting er helt sikkert: Norsk faglitteratur trenger førstehjelp, bare så synd at det er ingen som har skrevet en skikkelig førstehjelpsbok.

​#nouwdanols #nouwdanolsblogg #nouwnorway #nouwnorge #kåseri #essay #minetanker

Liker

Kommentarer

Skriv kommentar...
IP: 82.99.3.229