ET STEVNEMØTE MED DØDEN

Kjære leser!

Den 25.mai.2020 skrev jeg et lite innlegg i idébank-serien min, der jeg så for meg et par typ: Bonnie & Clyde, bare for seriemordere. Nå nærmere ett år senere har jeg selv skrevet en liten novelle basert på den idéen. Resultatet kan dere lese nedenfor. Uhyggelig fornøyelse!

Et stevnemøte med døden

Jeg vet ikke hvordan forholdet vårt begynte, det er en av disse tingene man bare ikke kan forstå seg på. Et av livets mange mysterier som bare spiller seg ut. En psykolog eller adferds-ekspert fra FBI kan sikkert fortelle hvordan en av oss var den dominante og den andre underdanig, kanskje de vil si at jeg brukte min sjarm til å overtale deg til at mord er ikke så farlig. Som sagt jeg kan ikke fortelle hvordan vårt forhold begynte, men jeg vet hvor det sluttet. Pågripelsen – det var da du innså alt sammen, var det ikke? Var det da det grodde fram en samvittighet i stein-hjertet ditt? Jeg vet det var da det sluttet – fordi jeg har brukt ressurser på å kunne skrive dette brevet til deg. Du trodde kanskje vitnebeskyttelsen ville – hah! – beskytte vitnet sitt, dessverre er realiteten noe helt annet.

Jeg kommer ut en gang, og når det skjer – vel, du må nok sjekke om du finner monsteret under sengen.

- G.

**

Gerald97: Send meg et bilde til – jeg blir så vil når jeg ser deg i det undertøyet!
PhoebePuz: Du altså – ja vel, du skal få et bilde sånn at du har noe å glede deg til i kveld ;-)
PhoebePuz: [sendte et bilde]
Gerald97: Fy Faen så deilig du er! <3
PhoebePuz: Jeg GLEDER meg til å møte deg – Trekant, med deg og en vilt fremmed.

Gerald97: Gleden er på min side – jeg lover deg, jeg skal gi deg en kveld ingen mann kan overgå!

bilde: Pixabay

**

Gerald, 29 år, mørkt hår – brune øyne og en dyp ru stemme. Klassisk psykopat, kald og farlig kalkulerende. Han hadde aldri likt den beskrivelsen av seg selv – men det var trossalt sannheten, en genetisk feil hadde gjort han til en farlig forbryter. Mange av hans ulike kjærester og koner hadde tatt han for å være et rasshøl med tiden, når de endelig så hva som gjemte seg under skallet av forfalsket virkelighet. Legevitenskapen rapporterte at hans type psykopati – den voldelig var blant de sjeldne. Nå ja dette var ikke uhørt naturligvis – man hadde hørt om den voldelige psykopaten. Gerald sin nye utkårede, hadde kanskje hatt en bakgrunn som gjorde henne mottagelig for ham – eller var i seg selv den kvinnelige versjonen av Gerald. Det var det siste Gerald hadde brydd seg om – så snart han fant ut at hun ikke hadde så mye mot og se litt blod og massakrerte lik, hadde han pumpet henne full av all volden som var fanget på innsiden.

Det var derfor de var der nå, i den dunkelt belyste restauranten. Han studerte lokalet, lot blikket gli over alle de ensomme middagsgjestene, var det en som var naiv nok til å falle for planen? Det var ingen som var trygge i lokalet, menn og kvinner ble studert med åpenbar interesse og nysgjerrighet. Det var da han fikk øye på henne, en liten nett rødhåret dame, hun var som en fisk på land. Han noterte seg hvor hun satt seg ned. Mens hun satt der for seg selv så han etter på ringfingeren hennes, ingen tegn til parforhold med det første. Han nikket til Phoebe.

«Sjekk ut gingeren ved bord tjuetre» sa han lavt og tok en slurk av kaffen.

Phoebe reiste seg og gikk rolig frem til bordet, satt seg forsiktig ned mens hun presenterte seg for damen. Gerald på sin side ble sittende og se på dem, da Phoebe snudde seg mot han smilte han og vinket liksom sjenert til rødtoppen. De snakket litt mer og så kom både Phoebe og damen bort til ham.

«Kjære, møt Debbie, hun er har mer enn gjerne lyst til å ta del i vårt eventyr i natt.»

«Virkelig?» sa Gerald og smilte hjertelig.

Debbie nikket sjenert og fikk stotret frem et bekreftende svar. Gerald flyttet seg og gjorde tegn til at hun kunne sette seg vedsiden av ham. Hun gjorde som han ba om. Phoebe satt seg på motsatt side av bordet. Gerald nikket til henne, Phoebe smilte lekent og viste frem brystene sine kjapt. Debbie fikk store øyne, men Gerald kunne se at det var noe hun likte.

Han lente seg inntil Debbie – forsiktig strøk han på låret hennes og hvisket:

«Liker du puppene til min kone?»

Han hørte på henne at det gjorde hun, men likevel fikk hennes andpustende bekreftelse nakkehårene hans til å reise seg.

«Vil du se mer?»

Hun nikket, Gerald kunne nesten ikke la være å le. De reiste seg og forlot kroen før noen av servitørene rakk å reagere. Snart satt de ute i bilen til Gerald, damene satt seg i baksete hvor Phoebe behandlet Debbie som en erotisk dronning. Gerald holdt blikket rettet mot veien mens de kjørte hjemover, all tafsingen fra hans «kone» gjorde at Debbie ikke fikk med seg hvor de var på vei, hvilket passet ham helt perfekt. Gerald parkerte bilen og gikk bak de to kåte damene på vei inni det store huset på klippen. Debbie sendte noe som skulle forestille sensuelle blikk – For Gerald så det ikke ut som noe annet enn skjevøyd ugle, irriterende uappetittlig. Heldigvis for Gerald var det ikke noe av det estetiske som vekket lysten i ham, det var heller tanken på hva som kom etter alt dette unødvendige klisset med sex. Omsider havnet de i sengen alle tre, han bak Phoebe med Debbie på rygg. Han gjorde seg fort ferdig – og satt seg ned å så på. Debbie så skuffet ut da hun ikke fikk noe av ham, men han smilte og satt seg ned – trakk i laksen og flørtet med henne. Da forsvant skuffelsen og hun kunne igjen nyte alt som ble gjort med henne. Gerald på sin side fantaserte om slutten på kvelden.

Bilde: Pixabay

Det gikk noen timer hvor damene koste seg, da Debbie omsider falt om utslitt etter alt de hadde funnet på gikk Gerald ut av soverommet. Han gikk ned i verktøysboden og hentet ut kassen med de forskjellige knivene. Før han gikk rolig opp igjen – allerede da han var kommet til trappen var lemmet hard og hjertet pumpet hardere enn på lenge – i dette øyeblikket var han i livet, nå kjente han på det som friske mennesker ville kalle for følelser. Han stanset opp foran sengen, la ned kassen og begynte å plukke ut knivene én etter én. Han sorterte dem fra korteste til lengste knivblad. Til slutt fant han fram håndjernet.
«Jeg beklager Gerald, men hun får du ikke» hvisket hun bak ham.
Gerald smilte og hvisket:
«Så du vil ta henne selv? Er det så? Skal du endelig – endelig ta det neste store skrittet og drepe ditt første bytte?»
«Nei Gerald – Du er under arrest.»
«Debbie –»
«Ikke prøv å snakk deg ut av dette – Jeg kommer til å skyte, slipp kniven.»
«Du har skadet folk Debbie, Slikt kommer du ikke lett unna, Du husker vel Postmannen vi tok i forrige uke, var det ikke du som»
«Slipp våpenet!»

Debbies kommando vekket Phoebe, hun så seg rundt prøvde å forstå hva som hadde skjedd. Gerald satt seg ned på kne, en kule igjennom hode ville ødelegge utsiktene for å gjennomføre drapet.

Bilde: Pixabay

Kjære P.
Jeg har lenge tenkt på hvordan vi møtes – og hvordan du så brått ble tatt fra meg. Jeg hadde muligheten den kvelden, muligheten til å ta deg. Som jeg husker alle samtalene vi hadde på nettet før vi møtes – og hvordan du gledet deg til å møte meg, jeg husker det nok – alle bildene du sendte meg, filmklippene hvor du måtte ta deg i skrittet. Det var så pirrende å tenke på at du gikk rett i fellen – at du trodde at vi skulle ha en trekant med vilt fremmed menneske. Aldri hadde det slått deg at Debbie var min partner – og at vi egentlig skulle gjøre slutt på deg. Men en ting skal du vite P, jeg er ikke en mann som avbryter på mine prosjekter.
Som du skjønner P, jeg vet hvor du bor, jeg vet hva du heter og takket være venner på utsiden har jeg fjernet Debbie – slik at hun ikke kan redde deg denne gangen. Jeg gleder meg til vi møtes igjen.

Hjertelige hilsener fra G.

Liker

Kommentarer